Asunción, Paraguay

Etter å ha vært i Bolivia 7-8 ganger, samt å ha besøkt alle nabolandene til Bolivia, bortsett fra Paraguay, følte jeg at det var på tide å stikke innom der også. Jeg visste lite om denne innlands- og lavlandsstaten. Det er ikke et land jeg hører noe særlig om, og det er ikke mange av mine bekjente som har vært der. Jeg overbeviste meg selv om at Paraguay også må ha noe. Jeg sjekket med de veldig få personene jeg kjenner som har bodd i Paraguay, og selv ikke fra dem fikk jeg noe særlig med gode tips til hva jeg burde se og oppleve i Paraguay. Derfor anså jeg 4 dager som nok til å få en smakebit av Asunción, og forhåpentligvis noe mer av landet. De 4 dagene skulle vise seg å holde i massevis.

Det eneste konkrete tipset jeg fikk, var å dra til Ciudad del Este for å se Iguazu Falls, men de har jeg sett før. Så jeg bestemte meg for å droppe den 8-timers bussturen dit. Jeg booket de to første nettene på Gran Hotel Parana, et helt ok hotell sentralt i gamlebyen, som hadde basseng på takterrassen. Jeg tenkte at det ville komme bra med i det tropiske innlandsklimaet med en temperatur på 37 grader hver dag, men rens av bassenget var tydeligvis ikke øverst på to-do-listen på det hotellet der… Tanken var at jeg kunne utforske Asunción en dag eller to, og så evt. reise på en kort tur til et annet sted. Allerede på flyplassen forsto jeg at det ikke var mange turister i dette landet. Jeg så to andre vestlige, jeg antar at de var tyske. Totalt var vi fem personer som gikk i den internasjonale køen. De to siste så nokså lokale ut, men mulig de var argentinere. Det virker som det er den nærmeste internasjonale flyplassen for mange argentinere, ettersom Asunción ligger svært nært grensa til Argentina. 

Det ble ettermiddag før jeg kom fram til Asunción. Den første ettermiddagen vandret jeg rundt i gamlebyen, litt på måfå, litt på let etter highlights. Til tross for at jeg visste nokså sikkert at jeg bodde «midt i smørøyet», altså i gamlebyen, hvor det så ut som de fleste hotellene lå, var det et lugubert strøk. Det var høye, forlatte bygninger som tydelig hadde hatt sin storhetsperiode for noen tiår siden, og deretter ikke var blitt vedlikeholdt. Deler av byen minnet meg mye om Havana. Det var underlige mennesker som ruslet gatelangs i dette strøket. Etter hvert fant jeg hovedgaten, Calle Palma, som var noe mer sivilisert. Likevel, her var det politikonstabler på annet hvert gatehjørne langs hele gaten, noe jeg ikke anså som et trygghetstegn.

Pantheon of Heroes, som ligger langs Palma-gaten, er landets mausoleum for landets helter. 

Palacio de López er regjeringsbygningen og presidentens kontor. 

Baksiden av palasset. 

Jeg har lest et sted at Bolivia er Sør-Amerikas fattigste land, og at Paraguay er det nest fattigste. Likevel virker de helt uinteressert i turisme og det å yte god service virker som noe ganske fremmed her. Det var heller sjeldent at jeg fikk nøyaktig det jeg bestilte, selv om jeg pekte på menyen. Riktignok er spansken litt annerledes her, og noen ord er helt ulike. Både spansk og guaraní er offisielle språk, men guaraní mangler mange ord som finnes på spansk, så de fleste snakker en blanding av guaraní og spansk, kalt "yopara" i byene. På landsbygda snakkes renere guaraní, som dessverre ikke ble offisielt språk før i 1992. De fleste i byene snakker spansk, men det er store variasjoner i ord mellom landene i Latin-Amerika, så også her forventet jeg at noen ord ville være annerledes. Hvis jeg spurte om ulike ting på menyen eller hva noe betydde, fikk jeg himlende øyne og høye sukk i retur før det kom et svar. Jeg følte meg altså noe voldsomt til bry. Og flere av disse eksemplene er fra hotellet jeg bodde på, og restauranter i hovedgaten. Til frokost første dag, hadde jeg akkurat forsynt meg med mat, satt fra meg tallerken på bordet, og gått for å hente kaffe. På vei tilbake til bordet, ser jeg at hun ene ansatte rydder av bordet og kaster all den urørte maten min rett i søppelet. Jeg fortalte henne at jeg hadde akkurat forsynt meg og at maten var urørt. Jeg var helt sjokkert. Og dette skjer altså i et av Sør-Amerikas fattigste land…

Jeg hadde funnet en eneste walking-tour i Asunción, som jeg passet på å booke meg inn på den første formiddagen. Jeg møtte opp med høye forventninger om å se nye deler av byen og å få noen konkrete tips til ting å se/oppleve. Jeg fikk bekreftet at jeg hadde funnet de viktigste tingene kvelden i forveien.

I dag er Asunción en skitten by, med mange ødelagte bygninger og sikkerhetsproblemer. Men for 50 år siden var den vakker og på den tiden var det trikker som kjørte rundt i byen. Landet har hatt det lengst varende diktaturet i Latin-Amerika, fra 1954 til 1989. På denne tiden var byen vakker, men livet var ingen dans på roser. Folk ble overvåket, politisk opposisjon ble ulovlig og førte til fengslinger og tortur. Rundt en tredjedel av befolkningen flyktet til utlandet i denne perioden og 400 mennesker forsvant. Det er ikke et høyt antall sammenlignet med andre land, men Paraguay er også et relativt lite land (i dag i underkant av 7 millioner mennesker). De fleste av de forsvunnede menneskene ble funnet igjen; døde etter å ha blitt kastet fra fly. Det var den mest brukte metoden.

Statue til minne om tiden som diktatur under general Alfredo Stroessner Matiauda.

Paraguay har en av de største demningene i verden, som er den største pilaren i økonomien i landet. Den gir visstnok 100% ren elektrisitet til hele landet, men det hender likevel at det er strømbrudd. Den andre pilaren er landbruk. Problemer med landbruket er avskogingen, som truer mange arter. Økonomien i landet er stabil. «Det som skjer i Bolivia og i andre land i Latin-Amerika nå, kommer ikke til å skje i Paraguay», ifølge guiden, «selv om det også finnes fattigdom her». Landet har for øvrig heller aldri jordskjelv, slik mange av landene i Sør-Amerika er utsatt for.

Guiden, Victor, med en modell av demningen, på økonomimuséet (Museo de Economía), et sted jeg lett hadde spasert rett fordi, men som faktisk var ganske interessant og lærerikt.

Mange Paraguayanere ønsker å forlate landet. De drømmer om å reise til USA og til Europa. Til tross for mye korrupsjon i Paraguay, er det mange amerikanere som ønsker å leve der på grunn av skattesystemet. Paraguay har rykte på seg for å være Latin-Amerikas Sveits; et skatteparadis.

Guiden, Victor, gir oss et eksempel på ekstrajobben sin som engelsklærer. Der tjener han ca. 400 dollar i måneden og han skatter 10%. Det er flat skatt. Likevel, "what you pay is what you get"; offentlige skoler er dårlige og offentlig helsesystem er dårlig. Man må vite hvem man kan stole på. Guiden gir oss et grufullt eksempel på en gutt som havnet på sykehuset pga. magesmerter og døde. Ingen visste hvorfor. Legene hadde tatt ut innvollene i magen, for at det skulle være vanskeligere å etterforske. Han forteller også selv en historie om at han brakk benet og fikk blodpropp/trombose, men ble reddet av en god lege.

Pensjonsalder er for tiden 60 år i Paraguay, men myndighetene legger stadig til et år nå og da. Paraguay gir ikke penger for «nothing»; gjør en jobb à tjen penger. Myndighetene brødfør altså ikke hjemløse som lever på gaten. Parkene, som det er mange av i byen, har høye gjerder for å holde hjemløse og rusmisbrukere ute, og for å holde parkene rene og i god orden.

Et raskt besøk i byens katedral, hvor en gutt som ikke akkurat ser ut til å tilhøre et møblert hjem, hviler på en av benkene. 

Når det gjelder migrasjon, er det ingen innvandrere fra Venezuela, merkelig nok, ettersom det står særdeles dårlig til i Venezuela og folk har flyktet derfra og spredt seg utover store deler av Latin-Amerika. Paraguay er ikke et kjent land, og venezuelanere velger land som er bedre kjent og som med sikkerhet er bedre enn Venezuela. De fleste innvandrerne kommer fra Tyskland. Mange av tyskerne er allerede pensjonert og bor for det meste litt utenfor byene. På 1960-tallet kom en del nazister hit. Paraguay har hatt en sterk nazihistorie, men den har blitt vannet ut over tid. Det skal visst være lett å få permanent opphold i Paraguay. Man må ha noen penger på en bankkonto og besøke landet et par dager i løpet av tre år. Det skal også være overkommelig for en middelklasse tysker eller amerikaner å kjøpt seg et hjem i Paraguay. Et hus kan koste ca 150 000 euro i byen, men på landet kan man få et hus for 16 000 euro. De fleste paraguayanere har også råd til et hus. Men regelen er at et hus bør ha en stor hage, for grilling, som anses som svært viktig del av livet. 

På de aller fleste besøk til nye land, får jeg som regel høre om krigene som har blitt kjempet. Paraguay var intet unntak. På 1800-tallet var Paraguay preget av statskupp og konflikter med nabolandene. Under en krig mot Brasil, Argentina og Uruguay, som de omtaler som Triple Alliances War (1865 –1870), ble store deler av landet okkupert og ødelagt, og 65% av alle paraguayanske menn mistet livet. Paraguay mistet mye land til Argentina og Uruguay, men sistnevnte skal senere ha gitt tilbake en del land som de vant under denne krigen.

Mellom 1932 og 1935 utkjempet Paraguay en krig mot Bolivia, som kalles Chacokrigen. Historien som jeg tidligere har lært om denne krigen, er at de kjempet over et område man trodde inneholdt olje. Paraguay vant territoriet, men det viste seg at oljereservene var svært begrensede. Her sa den ene guiden jeg møtte at krigen handlet om tilgang til elven, for å få tilgang til sjøen, mens den andre guiden så vidt nevnte denne krigen med noen få ord.

Guiden hadde noen tips til barer og restauranter, samt en tur som ble kalt Circuito del Oro (gullkrets eller gylden krets), som var en rundtur til steder utenfor hovedstaden. Men denne turen var veldig dyr, og ikke så lett å få til, så han anbefalte egentlig å leie en bil og bare kjøre til de stedene selv. Uaktuelt, tenkte jeg, av så mange ulike grunner.

Etter gåturen, hvor jeg faktisk hadde vært vitne til at det var andre turister i denne byen, for vi var tross alt rundt ti personer som deltok, gikk jeg strake veien til turistkontoret for å spørre om denne turen som guiden, Victor, hadde anbefalt. Jeg fikk raskt skjøvet et visittkort over disken, med beskjed om å ta kontakt med guiden på kortet på whatsapp (Asunción City Tour). Jeg spurte om det kun var en eneste guide i denne byen som tilbød rundturen. Så vidt de visste, så var det det. Jeg satte meg på en benk like ved og meldte guiden med en gang. Han spurte om det var kun meg, eller om jeg evt. kunne skaffe en til person som kunne bli med, for vi måtte være to personer for å gjennomføre turen. Jeg ventet resten av dagen på svar fra guiden om at en annen interessent skulle ha meldt seg. Etter hvert meldte jeg at jeg var interessert i hvilken som helst tur de evt. skulle arrangere. Det gikk enda en dag uten respons.

Utsikt over byen i retning mot elven.

"Voldeligheten mot kvinnen er ikke normal og er ikke berettiget", med skiltene Utdanning, Likhet og Respekt, i bakgrunnen i en park i hovedstaden. 

Jeg byttet hotell til noe som var litt hyggeligere og renere (Hotel Palmas del Sol), i samme område og prisklasse, og så slo jeg i hjel tid med å spasere lengre og lengre turer rundt i byen. Jeg gikk ned til La Costanera, som betyr vannkanten, og som best kan beskrives som strandpromenaden til elven med samme navn som landet. Her samlet folk seg på kveldene for å henge og gjerne spise gatemat.

Kan ikke stille meg bak utsagnet, men det var en populær bildespot.

La Costanera om kvelden.

Jeg gikk til Mercado 4, som er det lokale markedet i byen. Navnet kommer av at markedet ligger i distrikt nummer fire i byen. Jeg gikk også til «El café de aca» - en av få steder hvor en kan drikke Tereré – en type mate/urtete som de drikker kald i Paraguay. Absolutt alle går rundt og bærer på en gigantisk termos med isvann, som de heller oppi koppen med Tereré (ganske lik type kopp og sugerør som argentinere bruker). Jeg har drukket mye grønn te, kokate og annet som smaker høy, i mitt liv. Men Tereré, det syntes jeg rett og slett smakte grusomt. Så om du leser dette og har lyst til å prøve, så var jeg dum nok til å kjøpe en pose Tereré før jeg hadde prøvd det…

De mest spennende salgsbodene i Mercado 4, var de som solgte tørkede urter, planter og andre spennende ting fra naturen. 

De lange gåturene tok meg ut av gamlebyen, og gjennom både finere strøk med flotte eneboliger, mer kjipe strøk med slitte høyblokker, og nye, fancy businesskvartaler. Men det var knapt med fotgjengere i byen, og fotgjengere har visstnok ingen rettigheter, skulle jeg lære, etter at jeg hadde erfart det; jeg løp for livet da jeg krysset gaten på grønn mann, fordi en bil hadde ikke tenkt å vike selv om jeg var i ferd med å krysse.

Endelig, da jeg nesten hadde gitt opp å håpe, ble turen arrangert, på min siste dag i Asunción. Det var to andre turister som hadde meldt interesse; en amerikaner som hadde fast bosted i Taiwan, og en dame som opprinnelig var fra Colombia, hadde bodd mange år i USA og nå, etter at mannen døde for tolv år siden, hadde hun bare reist. Turen, Circuito de Oro, er en heldags-rundtur til flere av landsbyene i nærheten av Asunción, som viser det beste disse stedene har å by på, samt mye av håndverkstradisjonene. I hver landsby gjorde vi kun ett eller to stopp, i flere av byene var det kun et besøk til en kirke. Hele turen varte i 10 timer, inkludert lunsjpause. 

Asunción sies å være den grønneste hovedstaden i Sør-Amerika. Det er nok sant. Det finnes en gedigen botanisk hage (jeg gikk ikke der) og generelt mye trær og grøntområder. Mellom gamlebyen og La Costanera, ligger det et område som heter La Chacarita, som er en slum. Hele Chakarita ser ut som et grøntområde, både på kart og i virkeligheten, inntil du nærmer deg og ser det på nært hold. Det sies at det er et farlig område, som man ikke bør gå inn i. For å komme seg fra gamlebyen til La Costanera, må man gå temmelig langt, fordi man må gå rundt hele dette området. Det er ofte slik med slumområder at myndighetene ikke anerkjenner at det er hva det er, så det eneste guiden på turen kommenterte da vi kjørte forbi La Chacarita, var «this is an area that the government is not using right now», på sitt gebrokne engelsk. 

Hele 90 % av befolkningen bor i den sørlige delen av Paraguay. Befolkningen er ung og landet er «det mest religiøse i Sør-Amerika», fikk jeg høre. I Chacoregionen, den nordlige delen av landet, bor det flest kyr. «Go there for adventure, but don’t go alone. All is private property». De elsker kyr i dette landet, og de elsker å spise kyrne. I Chacoregionen bor det også spesielt mange mennonitter (protestantisk kirkesamfunn med et fundamentalistisk bibelsyn). Menonitter er hvitere i huden, fra europeisk avstamning, stort sett tysk. De har et godt rykte her. Fordi de er veldig religiøse (ifølge guiden; "ikke sånn katolsk religiøse, men sånn ekte religiøse"), så er de veldig ærlige og man kan stole 100% på dem. Vanligvis forhåndsbetaler man ting her, men dersom det er mennonitter, så lar man dem betale i etterkant, fordi man vet at de kommer til å betale. De er også kjent for å produsere det beste kjøttet. 

Første stopp på turen var en by som heter San Lorenzo. Det eneste stoppet vi gjorde her, var ved katedralen. Katedralen var flott, og stappfull av folk, da det var søndag formiddag. 

Catedral de San Lorenzo. 

Det neste stoppet var Ita, en by som er kjent for keramikk. Der var vi innom en keramikkbutikk og deretter en liten lagune i byen hvor det var små kaimaner og mye fisk. 

På en keramikkbutikk i Ita. Keramikkhøner skal bringe lykke i livet: hvit høne for hell i kjærligheten, svart høne for hell med penger og grå høne for god helse. 

Deretter besøkte vi kirken i Yaguerón, som virkelig var et syn. Det er en fransiskanerkirke fra 1700-tallet, som er veldig enkelt utformet på utsiden, men overveldende med både utskjæringer og malerier som kan minne om norsk rosemaling på innsiden. Kirken sies å være en av de mest utsmykkede kirkene i Sør-Amerika. 

Og det mest interessante med denne kirken, som jeg aldri kan huske å ha sett i noen annen kirke i hele mitt liv; en statue av selveste Gud. Slik ser han altså ut... 

Neste stopp var en nedlagt togstasjon i den lille byen Pirayú. Inne i den gamle togstasjonen var det et museum som viste noen av håndverkene som er typiske her; Ñandutí og hengekøyer, blant annet. 

Utenfor museet var det vi ville ha kalt offentlige griller.

Den gamle togstasjonen.

Ñanduti-blonder. Ñanduti er Guaraní-ordet for edderkoppnett. Vi fikk se mye av dette håndverket, som lages både i sterke farger og i helt hvitt.

I Caacupé gjorde vi kun et raskt besøk i basilikaen, som byen er mest kjent for. Det finnes en jomfrustatue inne i basilikaen, som folk reiser langt for å se. 

San Bernardino er et populært feriested for folk i området. Den lille byen ligger ved innsjøen Ypacarai. Det var ingen som badet i innsjøen. Jeg vasset, men selv i noen cm-dypt vann kunne jeg ikke se føttene mine gjennom det brune vannet. Byen San Bernardino ble grunnlagt av tyske og sveitsiske immigranter i 1881. San Bernardino har en av de høyeste inntektene per innbygger i landet, og her er det mange flotte sommerhus til familier som bor i Asunción. Ved innsjøen var det mange salgsboder med både souvenirer og mat og drikke. Litt lenger oppe i byen lå de dyre eiendommene og innimellom noen flotte, fancy restauranter. 

Guiden forlot ikke bilen uten å ta med seg både koppen med Tereré og den digre termosen med isvann.

På vei tilbake til Asunción, gjorde vi et kort stopp i Areguá, som er kjent for jordbær- og keramikkproduksjon, og deretter hadde vi et siste stopp i Luque, men der ble vi bare sittende i bilen. 

Luque er den tredje mest befolkede byen i Paraguay, etter Asunción og Ciudad del Este. Den internasjonale flyplassen ligger i Luque. Det var altså her jeg reiste inn og ut av Paraguay. Taxisjåføren som kjørte meg inn til Asunción, presiserte at han kom fra Luque, og ikke fra Asunción. For meg kunne det virke som en og samme by. Luque har vært midlertidig hovedstad i Paraguay (i 1868), og folk fra Luque er tydelig stolte av byen sin. Her produseres gitarer, paraguayanske harper og gull-og sølvsmykker. Men det byen kanskje er mest kjent for, og stolte av, er at her ligger CONMEBOL (Confederación Sudamericana de Fútbol), den internasjonale fotballforbundet for Sør-Amerika, sitt hovedkontor. Det var dette vi stoppet for å se på. 

Amerikaneren i gruppen, som til vanlig bor i Taiwan, innrømmet at han var på en sonderingsreise for å sjekke mulighetene for en pensjonisttilværelse i Paraguay. Han hadde ikke hatt utelukkende positive opplevelser av Paraguay sålangt. Han liker blant annet å svømme, for å holde seg i form. Den ene dagen ville han gå og svømme i et offentlig svømmebasseng, men han ble nektet adgang. For å kunne svømme der, måtte han framvise en medisinsk attest. Denne kunne han derimot få gratis på en klinikk i nærheten av bassenget. Dette, sa guiden var helt normalt, fordi de som jobbet ved svømmebassenget skulle forsikre seg om at den som vil svømme er i god nok form til å klare seg og til å ta ansvar for seg selv. Det som ikke er normalt er, er å be om å få svømme, visstnok. Paraguayanerne liker ikke å spasere eller å være i fysisk utfoldelse. De kjører til de fleste steder, selv korte avstander.

Tidlig neste morgen, begynte jeg den lange reisen mot Norge, stålsatt for et temperaturskifte på omtrentlige 40 grader, som er å forvente tidlig i januar måned. Takk for meg, Paraguay. Det er lite trolig at vi to ses igjen. Jeg tror nok fortsatt at du kan være ok, men jeg tror det er alfa og omega å kjenne noen her for å gi oppholdet mening.