Sri Lanka

Sri Lanka har vært et drømmereisemål for meg i mange år, men tidligere har politisk uro satt en stopper for planene. Denne gangen klaffet alt endelig: Maja og jeg reiste 27. desember for tre ukers ferie, og Christian møtte oss etter første natt i Colombo. Det kjentes som en perfekt måte å skyve unna den mørke, seige januarmåneden.

Flybillettene kjøpte vi gjennom MyTrip, noe jeg absolutt ikke kan anbefale. Billettene var ikke gjennomgående, og navnet mitt var stavet feil på det meste av reisen, til tross for betalt endring og bekreftelse på at alt var ordnet. Kontrollene i Mumbai var i tillegg ekstremt strenge, så pulsen var høy hver gang «Marita Bjergs» dukket opp på nye boardingkort. Vi kom oss likevel gjennom – og kontrasten ved ankomst i Colombo kunne knapt vært større. Ingen masete sjåfører, men en rolig taxi‑koordinator som ordnet alt etter et ryddig og rettferdig prissystem. Et første glimt av den hjelpsomme mentaliteten som skulle følge oss gjennom hele landet.

Etter en natt i Colombo, hvor vi knapt gjorde annet enn å sove, kom Christian, og vi dro videre til Hikkaduwa for å lande litt etter reisen. Stranden var nydelig, men undervannsstrømmene var så kraftige at de skremte oss. Det er nok det største minuset med Sri Lanka som stranddestinasjon: mange av strendene har voldsom sjø og store bølger, og det er ikke særlig badevennlig. Heldigvis finnes det tryggere badebukter rundt på øya, som kan være verdt å oppsøke hvis man vil bade mer avslappet.

Mandala Beach ble vårt favorittsted på stranden i Hikkaduwa, både på dagtid og kveldstid. 

Vi leste at drukning dessverre er en av de vanligste dødsårsakene blant turister — sammen med trafikkulykker. Trafikken er ganske ille noen steder og jeg ble overrasket mange ganger over utlendinger som leier scooter og kjører som om de er usårbare. Samtidig ble jeg veldig positivt overrasket over kulturen i trafikken. Det er ikke «jeg først»-mentalitet, men «alle skal frem». Gang etter gang så vi sjåfører stoppe opp, hjelpe hverandre, gi tegn og slippe biler inn på en måte som er nesten ukjent i Norge. Jeg satt i tuk-tuk flere ganger og tenkte: «Nå blir den andre sjåføren forbannet», men nei – de gestikulerte for å finne løsninger som passet begge. En kollektivistisk mentalitet som nesten var rørende.

Hikkaduwa selv var litt masete. Fordi vi bodde et stykke fra stranden, måtte vi krysse en ekstremt trafikkert hovedvei og gå langt før vi fant åpning mellom tettpakkede resorter, hoteller, barer og restauranter. Det var også tydelig at området har mange russiske besøkende, siden mye av skiltingen var på russisk. Et høydepunkt var likevel togturen til Galle, med sitt gamle fort på UNESCOs verdensarvliste. Togturen ble ekstra dramatisk da vi faktisk kjørte på en bil – men heldigvis ble ingen alvorlig skadet. Og fire minutter etter kollisjonen, kjørte toget videre som om ingenting var hendt.

Et annet fint øyeblikk var besøket i et tempel som var både buddhistisk og hinduistisk. Innvendig var det brutale og detaljerte malerier som utfordret mye av det jeg trodde jeg visste om buddhistiske fremstillinger – scener av død, sykdom, mennesker som blir spist av hunder og verre. Jeg ble både fascinert og forvirret, men språkbarrieren med munken gjorde det vanskelig å spørre mer.

Videre dro vi til Mirissa hvor vi feiret nyttår på stranden sammen med vår lokale vert. Middag, firedance‑oppvisning, musikk, bål og fyrverkeri ga oss en magisk kveld – og endelig fikk jeg en lokal samtalepartner jeg kunne stille alle spørsmålene mine (hehe). Han fortalte mye spennende. Blant annet at folk i sør blir omtalt som å ha «varmt blod», og at lokale fester ofte ender i slåsskamp – men at dette ikke rammer turister, kun lokale som har feider. Han fortalte også om hvordan fiskelandsbyene i løpet av noen tiår har blitt til turistområder, og hvordan de lokale er takknemlige fordi det betyr inntekter, men for mange innebærer det også dårlige økonomiske valg. Dessverre er det heller ikke de mest trengende som opplever den største rikdommen. Skal vi tro vår lokale vert, så er de fleste restauranter og barer på stranden i Mirissa drevet av dealere og lokal mafia.

Vi snakket også en del med lokale om forholdet mellom de tre hovedgruppene på øya: singalesere, tamiler og muslimer. Singaleserne er den klart største gruppen og er i hovedsak buddhister. Tamiler er i stor grad hinduer, men det finnes også katolske grupper blant både tamiler og singalesere. Muslimene utgjør en mindre del av befolkningen, og ifølge vår nye bekjente ble de ofte behandlet som litt «på utsiden» – en gruppe mange helst holdt avstand fra. Han klarte ikke helt å forklare hvorfor, men i ettertid har jeg forstått at holdningene handler mer om historie og politikk enn om religion i seg selv. Sri Lanka har hatt flere perioder med konflikt og maktkamp hvor ulike grupper har havnet på hver sin side, og noen gamle fordommer lever videre enkelte steder. Samtidig opplevde vi dette langt fra representativt for landet som helhet – vi møtte varme, åpne og hjelpsomme mennesker i alle grupper.

Her var vi fornøyde etter å ha løpt over stranda, våte etter å ha løpt for langt ut i sjøkanten, og happy med å nyte fyrverkeriet fra litt på avstand. 

Maja og jeg dro på en ikke så vellykket hvalsafari i Mirissa. Vi så ingen hvaler, men en rekke små delfiner og to skilpadder. Hvalsafarien var det jeg vil kalle mislykket. Vi følte oss veldig lurt, ettersom vi ble lovet hvalgaranti og greier… Det var grytidlig en overskyet morgen. På vei inn igjen til land, tittet sola fram og vi smurte oss straks med solkrem som vi hadde kjøpt lokalt. Vi reiste bare med håndbagasje, så solkrem var naturligvis en av de tingene vi måtte kjøpe. Vi hadde fått tips om at solkremen i Sri Lanka ikke er av god kvalitet, men dette var en ny liga av dårlig kvalitet. Den korte tiden inn til land etter hvalsafarien, rakk vi å bli brent. En annen formiddag hadde vi kanskje 40 min på stranda og jeg ble så brent som jeg aldri kan huske at jeg har vært. Det var skremmende. Vi ble selvsagt fortalt at den var vannfast, det var den garantert ikke. Den hadde ikke solfaktor 40 heller, som tuben lovet, det var mer som en minus 40 SPF. Senere kjøpte jeg en ny i et merke jeg hadde hørt om, i det minste. Den fungerte som en solkrem. Hett tips: Kjøp solkrem på flyplassen, eller vær svært nøye med hva du kjøper lokalt.

Noen knips fra stranden i Mirissa.

Fra Mirissa tok vi en ettermiddagstur til Weligama, som var et litt roligere sted enn Mirissa. Jeg hadde håpet at vi kanskje kunne surfe der, men vi ble overrasket med heftig regn og skikkelig tordenvær. Dermed ble vi sittende fast på en kafé, mens noen tok massasje.

Fra stranden i Weligama før regnværet kom. 

På vei videre mot Yala nasjonalpark stoppet vi i Hirikiteiya – et hipstersted med internasjonal mat, surf og yogabutikker, med en liten strand som var tettpakket av turister. Det var gøy å se stedet og rusle en tur der, men jeg var glad for at det bare ble med et par timers stopp for vår del. Det finnes visst roligere nabostrender dersom man ikke trives med en ferietilværelse som «sild i tønne» på den lille stranden.

For besøk i Yala Nasjonalpark, bodde vi i Tissamaharama (Traveller’s Home Hotel – anbefales). Vi ankom kort tid før det ble mørkt. Da vi gikk mot innsjøen, så vi tusenvis av flaggermus fly ut fra en hule. Dette skjer visst alltid mellom halv seks og seks om kvelden, så vi var heldige som fikk det med oss. Tissa hadde ellers ikke så mye å tilby av byliv og severdigheter, men hadde det vi trengte i form av restauranter, minibanker og supermarkeder. Jeg valgte kun halvdags safari (6 timer), som var mer enn nok for min del å sitte i ro i en safaribil. De andre to hadde hel dag og de fikk se flere av dyrene flere ganger, men vi så stort sett det samme; påfugler, tukaner, papegøyer, nasjonalfuglen på Sri Lanka (som lignet en hane), flere slags fugler, vanbøfler, mongoose, iguaner, krokodiller, kaniner, apekatter, elefanter, rev, leopard, antiloper og rådyr. Jeg hadde forventet å se flere elefanter, men var ellers stort sett fornøyd - selv om det var grytidlig opp (kl. 04.00, selv om parken ikke åpner før 06.00) og enormt mange safaribiler, som gjør det litt usjarmerende. Dersom noen fikk øye på en leopard, gikk jungeltelegrafen og 200 biler strømmet til for å få det samme glimtet av den lille gulaktige greia på en gren på et tre i det fjerne. Andre reisende hadde også veldig gode opplevelser i Udawalawe nasjonalpark (mye mer elefanter) og Minneriya nasjonalpark.

Et lokalt marked i Tissa   

I Tissa bodde vi omringet av rismarker på begge sider, det var veldig fint. 

Derfra gikk turen innover i landet: Ella, Nuwara Eliya, Kandy og Sigiriya. Været i Ella og Nuwara Eliya var ikke helt på vår side, så det ble korte turer – men stemningen og naturen gjorde likevel inntrykk, kanskje mer enn kysten, som føltes mer «sydenaktig».

Høylandet er teplantasjeland, så et besøk på en tefabrikk var nesten et must for min del. Det virket som én–to store fabrikker dominerte turistbesøk, så valget vårt falt på en av de største. (Har man planlagt bedre, finnes det flere alternativer.) Jeg hadde også drømt lenge om togturer i høylandet. Syklonen i desember førte dessverre til jordskred, flom og stengte veier og jernbanestrekninger, så det var krevende å få til. Vi spaserte i stedet til Nine Arch Bridge – selve Ella‑ikonet – en kort tur fra sentrum.

Nine Arch Bridge

Den lokale kleskoden. Enten med flip-flops, eller like gjerne barføtt. 

Privat transport ble dyrere og vanskeligere å få tak i i høylandet, så det ble et par bussturer. Jeg elsket det. Jeg er ganske sikker på at alle musklene i kroppen var aktivert under kjøreturen; vi strevde med å holde rumpene på setene mens sjåføren sjonglerte den store bussen i relativt stor fart på de svingete fjellveiene. Det var fint å sitte på bussen og se folk komme av og på, både skolebarn og andre reisende i alle aldre (få turister). Igjen ble jeg slått av den kollektivistiske kulturen. Passasjerer hjalp hverandre; dersom det ikke er sitteplasser nok på bussen, er det en selvfølge at de som blir stående kan sette vesken eller sekken sin i fanget på en av de sittende passasjerene. Det er heller ikke uvanlig at de skifter på å stå og sitte under en reise, for å avlaste hverandre.

Nuwara Eliya, 1868 meter over havet, ligger i det kaldeste området i Sri Lanka. Jeg tror vi fryktet kulden mer enn vi opplevde den. Ella føltes omtrent like kald, på grunn av luftfuktigheten og dårlig vær. Nuwara Eliyas klima gjorde det til et førsteklasses fristed for britiske tjenestemenn og plantasjeeiere i Ceylon-tiden. Nuwara Eliya, kalt «Little England», var et fristed i åsene. Mange av bygningene har beholdt trekk fra kolonitiden og nye hoteller bygges og innredes ofte i kolonistil. Vi ble bare i Nuwara Eliya et døgn, hvor vi fikk gått noen kortere turer.

Kandy, den tidligere hovedstaden i høylandet, besøkte vi deretter. Vi bodde i Cozy Nest Kandy Villa (to netter) og kunne gå langs innsjøen til sentrum. For å få mest mulig ut av dagen leide vi en tuk-tuk-sjåfør som tok oss til et par templer som var verdt besøket; Asgiriya Ancient Temple og Bahirawakanda Temple, et treskjæringsverksted hvor vi fikk en forklaring på hva de ulike maskene vi så over alt betyr og beskytter mot, og en ayurvedisk urtehage. Der fikk vi innføring i planter og medisiner, en kopp te, et minikurs i matlaging og en forsiktig massasje – før vi, ikke overraskende, ble ledet inn i en svært dyr butikk. Det var likevel en interessant opplevelse. Om kvelden dro vi på danseshow og besøkte byens stolthet og helligdom: Temple of the Tooth, hvor en av Buddhas tenner etter tradisjonen oppbevares. Det var en seremoni der hver kveld med mye tromming og masse folk, men ikke et høydepunkt for vår del.

Oss med tuk-tuk-sjåføren for dagen. 

Etter besøket i den ayurvediske urtehagen, gikk vi innom mange ayurvediske butikker. Vi så ayurvediske produkter absolutt overalt på Sri Lanka. Mange av disse produktene virket nesten for gode til å være sanne – ett og samme produkt kunne visstnok hjelpe mot alt fra hodepine, søvnvansker, muskelsmerter og dårlig fordøyelse til stress, hudplager og «lav energi». Det er lett å la seg rive med, men da vi begynte å lese på etikettene, dukket et mønster opp: Ingredienslistene var ofte ekstremt vage. Gjerne ett–to urteekstrakter, fulgt av en diffus setning som «other Ayurvedic ingredients» eller «Ayurvedic herbal blend», uten spesifikasjon av resten. Vi lot være å hamstre for mange «vidunderkurer».

Deretter gikk turen videre til Sigiriya med privat sjåfør og et par stopp på veien. Det første stoppet var et spontant stopp som vi ikke kunne unngå da vi så det fra veien; Matale hindu tempel – det mest praktfulle hindutempelet vi så i Sri Lanka. 

Det neste stoppet var Dambulla Cave Tempel, også kalt “The Golden Temple of Dambulla”. Det er Sri Lankas største og best bevarte huletempel og står på UNESCOs verdensarvliste. Komplekset består av fem huler fylt med over 150 Buddha‑statuer og store veggmalerier som skildrer Buddhas liv.

I Sigiriya hadde vi bare en natt. Vi gikk på Lions Rock samme ettermiddag som vi ankom, og Pidurangala morgenen etter. Begge turene er et must, vil jeg si. To veldig forskjellige turer med fantastisk utsikt. Lions Rock var en spektakulær og spennende tur (ikke for dem med høydeskrekk). Jeg kunne gjerne vært lenger i Sigiriya, likte meg veldig godt der, selv om selve byen så ut til å være en kort stripe med restauranter og butikker.

Utsikt fra Lion's Rock mot Pidurangula. Og ja - det var dritbratt opp-og nedstigning her. 

På Pidurangula, med Lion's Rock i bakgrunnen. 

Før jeg dro til Sri Lanka, hadde jeg hørt at det var stor fare for å li tråkket ihjel av elefanter. Faren var nok ikke sååå stor, men i dette området var den visstnok reell.

Etter Sigiriya dro vi til Bentota, et resort-sted som var litt for rolig for min smak. Bentota var rolig; det var få restauranter og ingen barer, alt stengte kl. 22-23, det var ikke mye å finne på, det som var å finne på var betydelig dyrere enn andre steder vi hadde besøkt, men stranden var fin og lang, uten for mye bebyggelse. I Bentotat var det vanskelig å finne de lokale, autentiske opplevelsene og spisestedene, menyene var stort sett tilpasset turistene. En båttur i mangrovene var hovedopplevelsen. Ellers ble det mye rusling og avslapping.

Negombo likte jeg derimot veldig godt. Vi bodde ved Negombo Beach, på Woodnest Windmill. Stranden var ikke like ren som lenger sør, men byen hadde liv, markeder, kirker, templer og et fiskemarked som virkelig var verdt et besøk. 

I tempelet var det bryllup. Vi var ikke anstendig nok kledd for tempelbesøk denne dagen, men vi ville gjerne få et glimt av de bryllupskledde gjestene. Og vi fikk i samme sleng en selfie med noen av dem.

På fiskemarkedet ble vi utsatt for en av de klassiske «hjelperne» som gjerne vil fortelle deg alt – før han plutselig ber om tips på 10–50 dollar. Han hadde til og med skjorte hvor det sto «Need money for Porsche». Det er vanskelig å skille mellom genuin hjelpsomhet og de som vil tjene noen raske dollar. Men de fleste vi møtte strakk seg faktisk veldig langt bare for å hjelpe.

Engelskferdighetene i Sri Lanka overrasket oss litt, særlig med tanke på at engelsk er kommunikasjonsspråket mellom singalesisk og tamil. Man får forklart det grunnleggende, men så snart vi spurte om noe mer inngående, fikk vi ofte høre: «I don’t know how to explain it in English.»

En sjarmerende meny fra et av stedene vi spiste. 

Ellers opplevde vi Sri Lanka som svært trygt. Ingen problem å gå med mobilen i hånden, ingen som prøvde å nappe den. Folk var hjelpsomme overalt. Det er enkelt å reise rundt: tog og buss fungerer fint (med litt forsinkelser noen ganger), og PickMe-appen gjorde all privat transport lett. Landet er lite, avstandene korte, folk er vennlige og hjelpsomme og maten er god. 

Takk for meg, Sri Lanka!