Åpning av nytt barnehjem i Potosi

Endelig var dagen her som jeg har lengtet etter...
I januar 2007 var Linn og jeg på jorden-rundt tur. Vi besøkte Bolivia fordi vi hadde gått på Forus videregående skole som hvert år har innsamlingsaksjon til Boliviafamilien. Sammen med Gerd Dahlin, en svensk frelsesoffisær, besøkte vi Viacha, guttehjemmet på Altiplano. Her ble vi godt mottatt av glade gutter og offisærer. Etter lunsj kom kapteinen med det mest frimodige spørsmålet jeg noen gang har fått: om vi to kunne samle inn penger til bygging av et nytt barnehjem i La Paz distriktet...
Jeg ble litt sjokkert, men vi kunne ikke helt legge tanken fra oss.
Tilbake i La Paz sendte vi mail til BFN om dette var et prosjekt de hadde hørt noe om, og om det var aktuelt. Det tok dem en time å svare at "sammen skal vi bygge et nytt barnehjem".

Det har gått mer enn tre år siden denne dagen og mye har skjedd på disse årene.
Vi har hatt mange venner og familie i ryggen som har støttet dette prosjektet. Forus vgs og Zoom-in ungdommene i Fredheim Arena skal ha en veldig stor takk for store beløper til prosjektet. Diverse bedrifter og enkeltpersoner har også bidratt med store beløper. Venner og kjente har meldt seg som faddere til barna på hjemmet. Ord i denne bloggen vil ikke dekke min takknemlighet og vil heller aldri kunne uttrykke takknemligheten til de 48 barna som får et nytt liv på Casa Himmelbjerget.

Planen var at hjemmet skulle være ferdig til den 16. oktober i år, da vi skulle ha åpningsfest. Jeg visste at det var langt i fra ferdig. Det er ikke alltid ting går som planlagt i Bolivia og det har vært mange faktorer som har spilt inn og som har utsatt arbeidet; veiblokkader i Potosi, en heftig regntid, mangel på arbeidskraft etc.

Jeg hadde få forventninger da jeg kom her denne dagen, og jeg ble positivt overrasket :)
Major Eliseo Flores, sjef for La Paz divisjonen, og Major Gerd Dahlin utenfor porten til barnehjemmet.
Har hadde frelsesarmeens orkester stilt opp og spilte da vi kom.
Jeg fikk æren av å klippe snoren inn til tomta.
Området som barnehjemmet ligger i heter Villa Canteria, et fattig strøk.
Det eneste bygget som var ferdig, var huset der barna skal bo. Bygget med spisesal og kjøkken har en del igjen, men alt kjøkkenutstyr er innkjøpt og de har et midlertidig kjøkken med spisesal i dette bygget.
BFN faddere og venner.

Den nye Majora kom fra Cochabamba til Potosi og skal bo her sammen med ungene. Hun var rørt til tårer.
Tio Arve med en av jentene fra dagsenteret, Maria Christina.
De ni første barna flyttet inn denne dagen. De overrasket oss med en Tinkudans.
Bergitte fikk seg en liten venn i Villa Canteria.
Korsang
Brødrene Fanebust sier noen ord.
Har danser de fem første guttene Tinku.
...og vi måtte selvsagt være med på dansen.
Åtte av de ni første barna på verdens høyestliggende barnehjem, Casa Himmebjerget.
Barna hadde ikke selv sett hjemmet eller rommene hvor de skulle bo. Her står de spente i kø for å slippe inn til rommet sitt, med sine medbragte saker i en ryggsekk på ryggen.
Guttene strålte fornøyde da de fikk se rommet sitt.
Gladere gutter har jeg sjelden sett...
På den øverste delen av tomta var det påbegynt et dagsenter. Dette blir heldigvis aldri en realitet. De 48 barna på barnehjemmet får hele stedet for seg selv. Her skal det bli en fotball-/basketballbane på sikt.
Utsikt fra guttenes soverom. Det påbegynte bygget skal bli kjøkken og spisesal med offisærers leilighet i andre etasje.
Guttenes studierom.
Barnehjemmet var over alle mine forventninger denne dagen, men guttenes glade ansikter betydde mye mer...
Jentenes soverom.
Gerd med en av jentene.
Trappeoppgangen som fortsatt ventet på rekkverket.
Modell over hele tomta, slik det en gang vil se ut når alt blir ferdig. Til nå er det kun det lengste bygget, med soverom, bad, oppholdsrom og studierom som er ferdig.
Utsikten mot Cerro Rico fra Casa Himmelbjerget.
Fasaden. Ingen tvil om arbeiderne og frelsesoffiserer hadde hatt dager og netter med hard jobbing de siste døgnene før vi troppet opp.

Den midlertidige matsalen.

To av jentene som fikk et nytt hjem denne dagen.

José Orlando ble mitt fadderbarn denne dagen, en skjønn 10 åring.
Etter vellykket åpning av Casa Himmebjerget ble det feiring og middag med frelsen.



Jeg sammen med Gerd Dahlin og den nye Majora på Casa Himmelbjerget, to viljesterke damer.