Laos

Fra Pnom Penh tok vi buss kl 08.30 og var fremme i Laos kl. 18.30. Det var en lang dag, men bussen stoppet ca hver tredje time, så turen gikk veldig greit. Vi ble hentet i en slags tuk-tuk (truck med tak og benker) og fraktet til kaia hvor vi tok båt til Don Det i mørket. Don Det er en av de «4000 øyer» som ligger i Mekongelven sør i Laos.

Da vi kom til Don Det hadde vi ikke booket overnatting fordi vi ikke visste om vi ville nå helt frem på en dag. De første stedene vi kom til var fulle, men vi fant raskt en ledig bungalow til 70kr natta. Don Det er en sjarmerende øy med mange koselige gjestehus og en avslappet atmosfære til tross for at det er mange turister her. En ting jeg likte godt var at de fleste stedene her er drevet av lokale og ikke av hippie-backpackere som har valgt å slå seg ned her. Det var kun en eneste bar/restaurant som var drevet av en australier. Alle barene var stengt ved midnatt, så her fikk vi sove godt også. Vi ble fortalt og fikk oppleve at det er et nasjonalt portforbud (curfew) i hele Laos – alle barene stenger rundt 23.30 og alle turister bes om å være inne på hotellet/gjestehuset før midnatt.

Neste formiddag leide vi sykler og syklet rundt hele øya. Etter lunsj tok hotellverten oss med i tuk-tuk en sin til nabo-øya. De kaller tydeligvis alt for tuk-tuk i dette landet. Denne var ny for oss – en enkel stålkonstruksjon av en sidevogn som han hang på mopeden. Heldigvis var det gode dempere på sidevognen for det var en smal og humpete vei vi kjørte på og det gikk ganske fort. På sørspissen av Don Khon (naboøya til Don Det) gikk vi over i en liten båt som tok oss ut til et dypt basseng i elven hvor vi fikk se elvedelfiner. 

 På tuk-tuk tur

 En av flere lokale bensinstasjoner på øya

Det finnes flere typer elvedelfiner i verden, de fleste lever i de store elvene i Asia og Sør-Amerika. Delfinene her i Laos kalles "Irrawaddy dolphins" og de lever i et 190km strekk av Mekongelven mellom Laos og Kambodsja. De er blågrå i fargen og kan bli 2,75 meter lange. De er sjenerte skapninger, så man får sjelden se mer enn nesen, ryggen og finnen når de kommer opp for å trekke luft. Lokalbefolkningen anser delfinene som reinkarnerte mennesker. Å fange delfinene blir derfor sjelden gjort med vilje, men det hender dessverre at delfinene havner i fiskernes garn. Før 1970 var det omtrent 1000 slike delfiner i området, mens nå er tallet rundt 60-70 delfiner. I det området (bassenget) hvor vi dro for å se dem, finnes det nå mindre enn 10 stk.

Dette var det beste bildet vi klarte å knipse av en delfin

Vi var storfornøyd med delfinbesøket, men lot oss ikke lite lett imponere av fossen som vi besøkte etterpå. Den var hverken spesielt stor eller høy, men guiden vår så ut til å nyte synet av den. Vi ble mer imponert av all bambusen som var plantet her. 

Etter to netter på Don Det, tok vi båt, buss og båt igjen for å komme til Champasak - en bitteliten by som egentlig bare er en 3 km lang gate. Da vi ankom kaia, ble vi med inn i en tuk-tuk som skulle ta oss til byen. Det vi ikke visste var at vi allerede var i byen. Han tok en omvei og kjørte oss til andre enden av denne byen og ville innlosjere oss på et gjestehus der. Da de to andre turistene i tuk-tuken ba sjåføren om å stoppe i sentrum av byen, slapp han oss av ved en liten rundkjøring hvor det var nesten ingenting annet. Riktignok var dette sentrum av byen – det var ca midt i denne gaten, men vi måtte gå et stykke for å finne oss et sted å overnatte. Vi fant et gjestehus med utsikt over elven og betalte ca 50kr for rommet. Så leide vi oss sykler og syklet gjennom hele byen i begge retninger før det ble mørkt. 

 I Champasak er det mange templer, omtrent et tempel for hvert kvartal.

I Champasak er det ikke noe særlig å se eller å gjøre, annet enn å observere livet til de som lever her. Vi dro for å se Wat Phu (templer), som ligger litt utenfor byen neste morgen. En del asiatiske turister hadde også funnet veien hit, en god del av dem var buddhistiske munker. Da jeg prøvde å stjele et ikke så diskret bilde av dem, sa den ene «Do you want to take picture with us?». «Eh, yes», det ville jeg jo, men jeg ble satt ut av at de snakket engelsk til meg - at de i det hele tatt snakket til meg, egentlig. Jeg visste lite om buddhistiske munker, bare at de går rundt i et oransje klede. Jeg trodde at de levde nokså asketiske liv, men disse munkene hadde androidtelefon og speilrefleks kamera. De var fra Kambodsja og hadde reist til Laos for noen få dager. Tempelet som de besøkte visste de ikke noe særlig om, fordi ingen der kunne fortelle dem noe – veldig få mennesker i Laos snakker engelsk. Jeg viste dem det lille som står i Lonely Planet boken min og de var takknemlige for det.

De spurte hva vi hadde sett av Kambodsja og ble imponert over at vi hadde rukket å se så mye på to uker. Han ene fortalte at han hadde vært på Koh Rong en gang, men at det var vanskelig. Han hadde ikke vært der hvor de andre turistene var, fordi han har ikke lov å nærme seg damer i bikini...

Jeg dristet meg til å spørre litt om munkelivet. Han ene hadde vært munk i 6 år mens han andre hadde vært munk i 8 år. De var begge 24 år nå. Jeg spurte om munkelivet for dem var på livstid. Da svarte den ene nei, mens den andre nølte. De var begge enige om at munkelivet var bra fordi det var så fredfullt, så ingen av dem hadde planer om å gå ut av munketilværelsen med det samme. 

Templene utenfor Champasak, Wat Phu, er ruiner av templer fra khmer-tiden. Det er ikke stort sammenlignet med Angkortemplene, men likevel verdt et besøk om man er i området.

 

Vi trodde vi hadde kjøpt bussbilletter til Pakse, men da hotellverten vår skulle kjøre oss til bussen, kjørte han oss like godt hele veien til Pakse (40 minutter). I Pakse kjøpte vi billetter til Vientiane med nattbussen og så satte vi oss på Sinouk Coffee (anbefales) like ved busstasjonen for å låne wifi og få tiden til å gå. Kl 20 gikk vi på vi en av de mange bussene som likesågodt kunne ha vært russebusser – med blinkende lys i mange farger. Vi hadde fått vår egen bås med madrass, puter og dyner hvor vi skulle tilbringe de neste 10 timene. Det var nokså komfortabelt, men når man ikke er vant til å humpe-sove så blir det ikke mange timene med søvn... 

Vientiane må være Asias minste hovedstad, med 240 000 innbyggere. Vi bodde på Moonlight Champa (anbefales) hvor vi fikk låne sykler gratis. På et par timer hadde vi syklet gjennom de fleste gatene, vært på Joma Bakery (veldig gode bagels, kaffe og chai), besøkt nattmarkedet, matmarkedet, syklet langs den uttørkede elven, sett Wat Si Saket (tempel), presidentpalasset og triumfbuen. 

 I Wat Si Saket

Neste morgen busset vi videre til Vang Vieng (3 timer), en nydelig by som ligger i grønne omgivelser ved elven Nam Song og mellom høye, flotte fjell. Etter å ha googlet og lest nøye alle anmeldelser vi kunne finne på nettet, booket vi en luftballongtur i soloppgangen. Vi ble hentet kl 06.20 neste morgen og ble kjørt i en turist-minivan til en mark i utkanten av byen. Her sto vi i den kjølige morgenlufta og så på at ballongen ble blåst opp. Det var mange menn som jobbet med hver av de fire ballongene, mens pilotene, alle iført topgun-kostyme, testet walkie-talkiene sine. Vi fikk være med i den andre ballongen som lettet. 

Hele ballongturen tok ikke mer enn ca 45 min, da hadde vi svevd over byen og fått med oss soloppgangen.

Vang Vieng er en by som har en veldig trist historie. Byen har rykte på seg for å være et backpackerparadis, og er spesielt kjent for tubing (som er å sitte i en diger badering) nedover elva, samt å stoppe langs flere av barene langs elva for å drikke Beerlao eller Lao Lao (lokal whisky). Alkohol og bading er som kjent ingen god kombinasjon, og dessverre har denne aktiviteten bidratt til mange ulykker og dødsfall. Lokalbefolkningen som bor langs elva og som bruker elva daglig til å bade, fiske og vaske klær (og som praktiserer buddhisme, gjerne i kombinasjon med animisme) begynte å unngå elven i tro om at det var onde ånder i elven som tok livet av så mange turister... I 2011 toppet det seg med 27 dødsfall og myndighetene tok grep i 2012 og stengte alle barene langs elva. Etter at barene stengte har det blitt mindre fest, fyll og ulykker, men også færre vestlige turister. Det har derimot økt med turister fra Japan, Kina og Sør-Korea.

Etter luftballongeventyret dro vi på en 3-timers elvekajakktur. Det var oss, tre kinesere og seks britiske pensjonister. Vi padlet 10 km totalt. Det var veldig fint og morsomt. Siden det er tørkeperiode nå, var elva veldig lav og vår padletur var nivå 1 som betyr at strømmen er svakere og vi må derfor padle mer. I og etter regntiden kan det være nivå 2 eller 3. Vi ble kliss gjennomvåte likevel. Vi stoppet for å se en hule da vi var litt over halvveis i turen, men den hulen var ikke særlig imponerende. De siste 4 km padlet vi sammen med de som tubet og vi var meget tilfreds med at vi valgte kajakk i stedet for tubing nedover elva. Noen steder lå de helt stille i baderingene og måtte legge på svøm for å komme nedover. I noen av strykene dunket vi bort i flere steiner fordi vannet var så lavt, så jeg kan vanskelig forestille meg at det er mulig å tube i tørkeperioden uten å komme ned med blå rumpe...

Da vi padlet de siste 4 km la jeg merke til at flere av barene langs elva var åpne. Jeg spurte guiden vår om dette. Han sa at for to år siden var alle barene stengt, men at de nå hadde begynt å åpne noen av de igjen og at alle barene rullerte på å ha åpent. Det er også feststemning i byen hver kveld. Vestlige, respektløse turister raver rundt i vått badetøy til langt på natt selv om det er bukse-temperatur ute. Alkohol og andre rusmidler er lett tilgjengelig i byen, gjerne blandet i en «special shake» eller en «happy pizza». Selv om myndighetene og laotene selv er misfornøyde med utviklingen i Vang Vieng og bekymret for hvordan det påvirker den laotiske kulturen, så er det tross alt turisme man tjener penger på her. Og det er tydelig hvor turistene samles – på Sakura bar hvor det deles ut gratis drinker hver kveld og hvor mottoet er «drink triple, see double, act single». 

På flere turiststeder i Laos så vi skilt med oppfordringer til vestlige turister om å kle på seg mer for å respektere den laotiske kulturen - til ingen nytte ser det dessverre ut som... 

Fra Vang Vieng tok vi buss i 6 timer på svingete fjellveier for å komme til Luang Prabang. Turen gikk greit med 2 stopp langs veien, hvorav et av de var på et toalett med verdens fineste toalettutsikt. Ja, det var helt åpent ut "vinduet". Det var veldig fint, men litt merkelig å "få besøk" av en over gjennomsnittet nysgjerrig kinesisk jente som tittet inn i min bås da jeg satt og tisset...

Luang Prabang var en overraskende ren og ryddig by med kommunistflagg hengende på annenhver bygning. Dette var siste stoppested i Laos. Laos kalles «Land of a Million Elephants», selv om det i dag bare er ca 2000 elefanter igjen i landet. Vi hadde fremdeles ikke sett en eneste elefant, så det bestemte vi oss for å gjøre noe med.

Dagen etter ankomst dro vi på en dagstur sammen med ti andre turister. Første stoppested (kl 10 om morgenen) var i en "whisky-village" - altså en landsby hvor de produserer lokal whisky som egentlig er en slags risvin. I denne whiskyen putter de mange rare greier som slanger, skorpioner, bjørnepoter og mye annet rart som jeg aldri ville funnet på å ta en slurk av. Landsbyen var full av kvinner som satt og vevde og prøvde å selge oss alle mulige souvenirer.

Neste stopp var en elefantcamp. De hevder at de samler elefantene i camper for å bevare elefantbestanden, men jeg er litt skeptisk til hele opplegget... Dyrene er ikke kjent for å være menneskets beste venn og jeg tror kanskje de heller hadde valgt frihet og jungelliv i stedet for samvær med mennesker, hvis de fikk valget. Jeg hadde lave forventninger og store forhåpninger om at dyrene her ble behandlet bra. Campen lå like ved Pak Ou grottene et stykke utenfor Luang Prabang. Ryktet sier at de rundt 2000 buddhastatuene inne i grottene er mer imponerende enn grottene i seg selv. Vi synes vi har sett nok av både grotter og buddhastatuer, så vi ble igjen på elefantcampen sammen med to australske jenter mens de andre i gruppa dro til grottene. 

Vi red på elefanter gjennom en liten landsby. Alle elefantene i campen er hunner, fordi hann-elefanter oppfører seg ikke så fint, ble vi fortalt. Men skal vi tro elefanttrenerne så finnes det flere hannelefanter i jungelen, hvor også disse elefantene sover om natten.

Det var flere barn som løp bort og en liten gutt som begynte å gråte da de store dyrene kom gjennom de smale gatene i landsbyen. Elefantene trasket rolig av sted og snudde seg noen ganger etter grønne blader og mat. Vi red rundt på disse majestetiske dyrene i en liten time. Det var en fin opplevelse. To elefanttrenere gikk med oss. I tillegg til å vise vei og føre elefantene da det var nødvendig, syntes de det var morsomt å skremme og lure oss med å dra oss i føttene.

 

Vår elefant het Kham og var 22 år gammel

Etterpå fikk vi bade med elefantene. Vi spaserte ned til elven sammen med dyrene. Den ene guiden maste veldig om at vi måtte passe godt på kameraene da vi skulle bade med elefantene. Jeg syntes det ble irriterende mye masing, også etter at vi hadde forsikret han om at Lill Christine sitt kamera var vanntett og at hun hadde bundet det fast rundt håndleddet. Vi ble raskt klar over hvorfor han maset så iherdig om dette. Så snart vi var kommet oss på elefantryggen og ut i elven, ga elefanttrenerne ordre til elefantene om å dukke oss helt under, om å legge seg ned, reise seg opp og til og med om å riste oss av. Som en våt hund rister seg etter et bad, slik ristet også elefantene oss av ryggen. Hver gang fikk vi beskjed om å klatre oppå elefanten igjen og hver gang ristet den oss av seg. Den ene gangen surret jeg beina så tett jeg bare klarte om halsen på elefanten. Jeg ble sittende lenger enn Lill Christine, men den fortsatte å riste på seg til jeg landet i vannet. Det var utrolig gøy, men slitsomt. Vi prøvde å be trenerne om å få sitte i fred på elefantryggen litt, men til ingen nytte. Igjen og igjen ga de ordre om å slenge oss av og igjen og igjen lo de rått hver gang vi falt i vannet. De må ha verdens morsomste jobb. Etter ca 30 minutter var vi nokså utslitt etter herjingen med elefantene. Vi red opp til campen for å spise lunsj. 

Etter lunsj matet vi elefantene med bananer før vi måtte dra

Vi reiste videre til Kuang Si - en imponerende flott foss. Flere steder vi har vært lokker de oss med å vise oss flotte fossefall, men for det første er det tørketid her nå og for det andre har vi sett veldig mange fosser tidligere, så vi blir sjelden veldig imponert. Men denne fossen var litt av et syn! Fossen er 60 meter høy og vannet renner videre nedover i små naturlige kulper hvor det får en nydelig mintgrønn farge. 

 

Like ved fossen lå også Kuang Si Bear Rescue Centre. Hva dette senteret konkret gjorde for å redde bjørnebestanden vet vi ikke, men bjørnene så ut til å ha det fint på et nokså stort inngjerdet området. En historie fikk vi med oss, og det var om en bjørn som hadde hatt vannhode og fått operert inn en shunt. Den første bjørne-shunt-operasjonen i verden. Operasjonen var vellykket og bjørnen holdt til på dette senteret. 

Vi likte Luang Prabang veldig godt. Planen videre var å busse til Chiang Mai, en busstur på 20 timer. Men når man er to på tur og den ene blir lett bilsyk, må man inngå kompromisser, så det ble fly i stedet for buss og dermed en ekstra natt i Luang Prabang. 

Siste dag i Laos og i Luang Prabang sto vi opp kl. 05.15 for å få med oss en del av hverdagslivet i byen, en munkeprosesjon. Munkene spaserer på rekke gjennom hele hovedgata i byen, mens folk står langs gata og gir almisser i form av ris (eller annen fersk mat) til munkene. 

Etterpå gikk vi opp på et lite fjell, Phu Si, som ligger midt i byen, for å se soloppgangen. Menneskene som bor her starter dagen sin så tidlig som 05.15 for å gi almisse til munkene ca 05.45. Vi er så privilegerte at vi kunne unne oss en liten lur før vi spiste frokost på matmarkedet. Etterpå gikk rundt hele byen; vi besøkte Wat Xieng Thong (tempel) og TAEC (Traditional Arts & Ethnology Center) for å lære litt om de ulike stammene som lever i høylandet i Laos.

Laos er et relativt lite land med ikke mer enn 7 millioner innbyggere. Jeg mistenker at tempeltettheten for å være nesten lik befolkningstettheten i dette landet.

Vi visste ikke hva vi skulle forvente oss av Laos, men dette landet toppet alle våre forventninger. Landet er flott og frodig med Mekongelven som snirkler seg gjennom hele landet; langs høye fjell og i dype jungler. Musikken i Laos er rytmisk og fengende. Menneskene er utrolig vennlige og avslappet. På en meny i Luang Prabang fant vi en liten historie som bevis på dette:

A wise Lao man once said to a tourist: "Why are you the one with the watch, yet I am the one who has all the time?"

Vårt inntrykk er at Laos ikke er veldig turistifisert sammenlignet med sine naboland. I Laos kunne vi gå i fred på gaten uten et evig mas fra gateselgere og tiggere (med unntak av markedene, naturligvis). Likevel havner vi ofte sammen med andre turister på egne turistbusser. Selv om reisehåndboken vår beskriver lokale busser med priser, opplevde vi flere ganger å bli fortalt at det ikke fantes lokalbuss, men at vi kunne ta en turistbuss (for en høyere pris, selvfølgelig). Lokale busser kan være overfylte og skranglete, men de er likevel mer sjarmerende enn en minivan med turister.  

Siste kveld i Laos ble en litt trist kveld, da Lill Christine fikk en uventet beskjed hjemmefra om at farmor hadde forlatt denne verden. Vi kom oss etter hvert ut for en mager trøst og et siste måltid på Joma Bakeries med is til dessert før vi reiste fra landet som vi varmt anbefaler alle reisende.