Juleferie i Bolivia 2024

Jeg reiste til Bolivia tidlig mandag morgen den 16. desember. Min gode venninne, Siw, hadde invitert meg til å bo hjemme hos henne. Huset hennes ligger på samme eiendom som barnehjemmet hennes; Corazon Grande, i Cochabamba. Selv har jeg bodd i Cochabamba i to korte perioder, så det er en by jeg kjenner relativt godt og som jeg er veldig glad i.

Den første kvelden i Cochabamba var det julefest på Corazon Grande. Vi fikk pepperkaker og hjemmelaget godis da vi kom, og ungene ventet spent. De hadde forberedt mange forskjellige opptredener; sanger, danser og pantomime. De hadde bakt og pyntet til jul. Etter forestillingen fikk vi både risengrøt og lussekatter. Svensk-finske Siw hadde altså satt et tydelig preg på denne festen.

Til min store glede var også Betzabe, hun som drev barnehjemmet i Potosi de første årene, på julefesten på Corazon Grande. Det ble sent før festen var ferdig, og Betzabe, som bor på en annen kant av Cochabamba, kom seg ikke hjem den kvelden. Vi overnattet begge hos Siw og spiste frokost sammen neste morgen før vi slo følge innover mot byen.

Siws hjem ligger i landsbyen Tiquipaya, et stykke utenfor Cochabamba. Det er en veldig fin og frodig landsby. De første dagene var Siw på jobb på dagtid og jeg var en del ute i Cochabamba og møtte noen gamle venner, ruslet på gamle trakter ,samt utforsket nye steder i byen.

Dessverre står det ikke veldig bra til i Bolivia om dagen. På grunn av den dårlige økonomiske situasjonen til Bolivia nå, så måtte jeg reise inn i landet med alle de pengene jeg hadde tenkt å bruke i løpet av oppholdet, i kontanter (amerikanske dollar). Dollarene måtte jeg veksle på gaten eller på vekslingskontor i byen. For hver dollar jeg solgte fikk jeg cirka 11 bolivianos. Dersom jeg skulle tatt ut penger fra minibank i Bolivia, eller eventuelt kjøpt dollar i Bolivia, så ville verdien ha vært nesten halvparten. Flere bolivianere snakker nå om at det går den gale veien for Bolivia og de frykter at Bolivia vil befinne seg i den samme situasjonen som Venezuela eller Cuba om et par år. Og jeg så tendenser allerede som minnet meg om Cuba; kilometerlange køer inn til bensinstasjonene for å få tak i diesel. Mange overnattet i kjøretøyene sine mens de sto i køen. Matolje og ris er andre varer som det nå er vanskelig å få tak i, og det er dessverre en hverdags-nødvendighet i de fleste bolivianske hjem. De som fremdeles er med MAS (Evo Morales sitt politiske parti) eller som i det hele tatt tror på sosialismen fortsatt, virker å være i mindretall. 

Det er ikke noe nytt at bolivianere klager. Det er noe ganske eget og spesielt typisk boliviansk over en cholita-selgers sytete og bedende salgsstemme. Den er ikke alle forunt, men denne stemmen har «alltid» vært der, og man hører stadig at folk sukker og oier seg, uavhengig av svingninger i økonomien. Selv om Bolivia er rikt på naturresurser og har opplevd økonomisk vekst, er landet stadig det fattigste i Sør-Amerika.

Til tross for den dårlige situasjonen, så er det noe framgang og noen lyspunkter. Ett av disse var å kunne reise med bybanen i Cochabamba. Den var ganske fersk og det var imponerende hva de hadde fått til her. Siv ble med meg for å besøke fadderbarnet mitt og familien hennes. Jeg har besøkt henne flere ganger og det har vært fint å følge henne og familien fra hun var 5-6 år til hun nå har blitt en ung kvinne på 17 år, med store ambisjoner. Jeg lar meg imponere av optimismen, vennligheten, gjestfriheten og arbeidsomheten til denne familien.

Etter 4 dager i Cocha tok jeg et morgenfly til Sucre, samt en delt taxi til Potosi, for å komme fram til verdens høyestliggende barnehjem; Casa Himmelbjerget. Her bor for tiden 34 barn i alderen 4 til 24 år. Av de som er voksne, er de fire personer (på 18, 18, 22 og 24 år) som har bodd på hjemmet i flere år, og som fortsatt får lov til å være på hjemmet, mens de er studenter. Dette er også en stor ressurs, fordi de hjelper til med å passe på de yngre barna, som bestyreren ellers er helt alene om å ta seg av. Det er noe helt spesielt med å komme på besøk til barnehjemmet i Potosi. De siste 5 årene er det Majora Flor Marina Gordillo som har drevet barnehjemmet. Hun har vært helt fantastisk. Den omsorgen, tålmodigheten og hengivenheten hun har for disse barna er beundringsverdig. Etter kort tid der sa Majora Flor til meg: «Merker du hvordan barna kommer løpende når du kommer inn dørene, hvordan de tilnærmer seg deg, gjerne uten at de vet hva de skal si. De vil bare være i ditt nærvær, de vil at du skal se dem, og de vil gjerne ha en klem». Jeg merket dette fra første stund. Disse ungene har sjelden opplevd å bli sett eller hørt av noen, og de har neppe fått for mye kjærlighet.

Det går et rykte om at barn og ungdom i Bolivia er utsatt for å bli kidnappet for organer. Da jeg kom til Potosi, fikk jeg også høre om dette. Jeg spurte om dette bare var rykter, eller om det var faktiske forhold. Jeg ble fortalt at for en stund tilbake var en ungdom funnet drept, og frarøvet indre organer, i Alto Potosi (høyere oppe i fjellsiden i samme bydel hvor barnehjemmet ligger). Det er et ekstremt stort ansvar å ha for alle disse barna. 

Casa Himmelbjerget drives av den lokale Frelsesarmeen men får økonomisk støtte fra den norske organisasjonen, Boliviafamilien. Dessverre er det slik at Frelsesarmeen har en ordning hvor de bytter tjenestested for sine ansatte med jevne mellomrom. Etter barnehjemmets åpning i 2010, var det den allerede nevnte, Betzabe, som drev barnehjemmet i de første årene. Min kusine, Lill Christine, og jeg tilbragte julen 2016 med Betzabe og barna på barnehjemmet, og også da sto alt veldig bra til. 
Etter dette var det et ungt par, Claudia og Juan José, som var gravide da de kom til Potosi. En noe uklok avgjørelse, vil jeg påstå at det var fra Frelsen, å sende et ungt, gravid par til verdens høyestliggende by. Det bød på problemer i både svangerskap og i den for tidlig fødte Gracia's liv, som førte til at oppholdet i Potosi for denne lille familien ble nokså kortvarig. Elise og jeg besøkte barnehjemmet sist gang i påskeferien 2019, og det var like før det unge offiserparet med babyen, ble forlyttet. Så kom Majora Flor, og jeg tror neppe at barnehjemmet kunne ha ønsket seg en bedre person til å drive hjemmet og å ta vare på alle barna som bor der. Dessverre fikk jeg vite like før jeg reiste til Bolivia, at Majora Flor også snart skulle blir forflyttet. På nyåret skulle hun reise til Chile for å ha tjeneste på et eldresenter, mens det ville komme ett nytt par som skal drive Casa Himmelbjerget.

Grunnen for at barnehjemmet ble bygget akkurat her i Potosi, har mye å gjøre med det store fjellet som ruver over byen. Det kan sees fra nesten overalt i byen. Det heter Cerro Rico, som betyr det rike fjellet, og det er gjennomhullet av gruveganger. Fjellet leverte i sin storhetstid det meste av verdens sølv. I dag er det ikke mye sølv igjen å finne i fjellet, men mange gruvearbeidere jobber daglig inne i fjellet med å finne og utvinne tinn. Flertallet drømmer også om å finne sølv, og noen ganger er man heldig. Fremdeles er det omtrentlig 12 000 mennesker som jobber i gruvegangene. Fjellet begynner å bli nokså porøst og det har allerede forekommet mange kollapser i gruvegangene. For å unngå ytterligere risiko, har mange av gruveinngangene og store deler av fjellet blitt stengt. Arbeidet i gruvene er primitivt og farlig. Det forekommer ofte ulykker, og arbeidet utføres uten noe særlig beskyttelse. I tillegg til å utsette seg for potensielle ulykker, vil en gruvearbeider med stor sannsynlighet ha forkortet levetid på grunn av alt støv han puster inn under de lange arbeidsdagene nede i de mørke gruvene, som mange blir svært syke av. Dessverre hender det at også mange barn blir jo tatt med for å jobbe i gruvene.

Cerro Rico er selve symbolet på byen. Jeg har besøkt gruvene tre ganger,
og kommer trolig aldri til å gjøre det igjen. Det er en skrekkelig opplevelse, rett og slett. 

I Bolivia generelt, og i Potosi spesielt, er det en høy andel av urbefolkning. De lever mer i pakt med naturen og de har en stor respekt for moder jord. For å ikke bli rammet av ulykker i gruvene, ofrer de ikke bare til moder jord, men også til El Tío (onkelen), en djevelsk skikkelse ved inngangen til gruvene. De ofrer sigaretter, kokablader og sprit. Forbruket av de to sistnevnte er også svært høyt blant gruvearbeiderne.

Majora Flor og jeg i hovedgaten i Potosi. Dette besøket var mitt første virkelige møte med Majora Flor, men vi har snakket sammen på meldinger og videosamtaler i løpet av de siste årene. Hun var like hjertevarm og blid som jeg hadde inntrykk av.

Barna på barnehjemmet er der av ulike årsaker. Noen av dem drar hjem, eller til slektninger i helger og ferier. Mens andre som regel blir på hjemmet. Det er ikke alle foreldre som ser verdien av hverken skolegang eller en ordentlig barndom. Mange foreldre foretrekker at barna arbeider selv, eller er med foreldrene sine på arbeid, i stedet for å gå på skole. En av søskenflokkene på barnehjemmet, var fra seks til tretten år da de kom til hjemmet. Ingen av barna hadde fått muligheten til å gå på skolen. De hadde vært sperret inne i huset og sett på tv hver dag mens foreldrene hadde vært på jobb. Noen av barna er resultat av foreldrenes utroskap, og foreldrene vil vite minst mulig av dem. Heldigvis har Majora Flor nok kjærlighet, omsorg og klemmer til å dekke mye av behovet. 

Med unntak av noen knuste ruter, grunnet høy fotballglede, vil jeg påstå at det står strålende til på Casa Himmelbjerget. Majora Flor har vært flink til å søke om penger til ulike prosjekter. De har fått på plass nye, robuste senger og de har fullt opp både matlagre og lager for hygieneartikler. De har rikelige av kjøkkenutstyr, og de har fått på plass både branninstrukser og brannslukningsapparat. En annen vidunderlig ting som har kommet på plass, er et gassystem som varmer opp vann til dusjene. Før dette kom på plass, var det vansker med å få ungene til å dusje (det kan jeg godt forstå). Likevel, er det noen morgener at vannet har frosset til her og der, så man kan ikke alltid lite på systemet til alle døgnets tider. Majora fortalte at hun har arbeidet mye den siste tiden for å gjøre hjemmet klart til overlevering til de som kommer for å drive barnehjemmet etter henne. Ungene ser ut til å stortrives. De er takknemlige og fornøyde, og utfører oppgaver og hjelper til med daglige syslene, uten å nøle.

Majora Flor gir meg innsikt i beholdningene og forbedringene som er gjort. Stekeovnen på det ene bildet ble kjøpt etter en innsamling til julegave som jeg gjorde for 2-3 år siden. 

Ungene i oppvask-kø etter et måltid. Her må alle bidra. 

Overvåkingskameraer over fellesarealene og porten inn til barnehjemmet, har også Majora Flor fått på plass. Det er genialt for henne at hun kan sitte og jobbe mens hun kan holde et øye med hva barna gjør, hvem som kommer og går, og hvem som ringer på. Det har selvsagt også en preventiv funksjon å ha installert kameraer, fordi det har vært tilfeller med at folk har brutt seg inn/hoppet over muren på barnehjemmet.

Det blir mye fotballspilling, og mange knuste ruter... 

Noen av oss lekte gjemmeleken, og her ble en av jentene funnet i skittentøyskurven, etter at vi hadde lett lenge etter henne. 

Slakteren kom med kjøttlevering en kveld. Dette var blant annet julemiddagen. 

Søndagen før julaften, dro vi i kirken (det er jo tross alt Frelsesarméen sitt barnehjem, dette her). Da var vi, som vanlig, sent ute. Da det endelig kom en bil forbi, stappet vi den så full som mulig. 

I kirken den søndagen fikk vi varm sjokolade og bizcocho, et sukkerbrød med kokos på, som egentlig kommer fra La Paz. 

Lunsj på barnehjemmet. 

Denne dagen fikk jeg servert Picana, som er den typiske julematen i høylands-Bolivia.

Lille julaften dro vi til den lille landsbyen Miraflores, som ligger ved varme kilder. Der badet vi og koste oss i et par timer. Etterpå ruslet vi en liten tur i den lille landsbyen, mens vi ventet på sjåføren som skulle ta oss tilbake til Potosi. Det var omtrent den eneste gangen i løpet av hele uka, hvor jeg kjente at jeg var ordentlig varm i hele kroppen. Miraflores ligger noe lavere enn Potosí, og det var blå himmel og vindstille. Jeg nøt livet, der jeg ruslet i sandaler og t-skjorte. Jeg kommenterte dette til noen av barna. De stønnet i varmen og fortalte meg at de likte mye bedre kulden. Heldigvis, tenkte jeg – det er jo de som må leve i den fryktelige høyden og kulden. Etter noen timer med herjing i bassengene, samt rusling og is-spising i landsbyen, var det få som klarte å holde øynene oppe på bussen på veien tilbake til Potosi.

Klare for avreise en tidlig morgen.

Utflukter er ikke hverdags, så noen av barna satt klistra til vinduene store deler av kjøreturen.

Fargerikt landskap.

Høy trivselsfaktor i bassenget. 

Pause med en matbit og påfyll av væske. 

Ved kilden. 

Forfriskning i varmen. 

Å kaste stein i elva er visst en helt vanlig aktivitet på landsbygda. 

Energien er brukt opp hos de fleste. 

Tilbake på barnehjemmet fikk vi Pique Macho til lunsj. Det er nærmest en av nasjonalrettene i Bolivia.

Lille julaften pakket vi inn gaver inn i de sene nattetimer. Men Majora Flor ser aldri ut til å gå tom for energi og søvn er ikke en av hennes høyeste prioriteringer.

På selveste julaften ble dagen brukt til å handle inn de siste gavene. Vi var ikke hjemme før ved halv seks-tiden på kvelden og en halvtime etterpå begynte gjestene å komme. I tillegg til alle barna, var mødrene, samt noen fedre, invitert. Blant gjestene var også en lærer som pleier å komme og undervise noen av ungene frivillig, og ansatte fra de andre sentrene til Frelsesarmeen i byen. Mens noen tok seg av grilling av julematen, slo vi andre i hjel tiden med å leke… og leke… og leke… mens vi ventet på at maten skulle bli ferdig. Klokken ti på kvelden var er det endelig klar for middag. Etter middagen var det utdeling av gaver; et ullpledd til hvert av barna og en panetón (julekake) til hver familie. Jeg hadde supplert med en liten leke til hver av barna, med penger fra en snill giver fra Norge.

Klesvask på dagtid på julaften.

Grillmesterne som sørget for julematen. 

Jeg ble utnevnt "general for lekene" på julaften. 

Det ble både staffetter, lagkonkurranser, navneleker og ringleker. 

To søstre konkurrerer i stafett. 

Noen jenter hadde forberedt en opptreden. 

Endelig var det tid for middag.

Potet, grillet kjøtt og ris med ost. Det ser kanskje ikke så spennende ut, men det var faktisk ganske smakfullt. Foruten Majora Flor, jobber det en dame som lager mat på barnehjemmet, og hun er skikkelig flink! Og det må jeg si, maten i Bolivia har blitt mye bedre siden jeg var der sist.

Hele forsamlingen, etter utdeling av gavene. 

Første juledag ryddet vi litt etter festen. Deretter dro vi på kino og så Vaiana 2 i 3D (også sponset av slekt og venner fra Norge). Det var en ny og spennende opplevelse for noen. Spenningsmomentet for min del, var at vi, som alltid, kom for sent til filmen og måtte kave med å finne plass til i underkant av 30 barn i en totalt mørklagt kinosal. Andre publikummere hysjet på oss, mens barna snublet over ende på leting etter et ledig sete. Jeg klarte heldigvis å se humoren i situasjonen, men var lettet over at jeg kunne skjule meg i mørket. 

Etter filmen dro vi for å spise pizza (også med penger fra snille slektninger i Norge). Majora Flor bestilte en pizza som heter fire årstider, med forskjellige ingredienser på hver fjerdedel av en pizza. Jeg tenkte umiddelbart «For en dårlig idé. Det blir det jo bare sjau og krangel av». Men neida, så feil kunne jeg ta. Ikke et eneste av barna ba spesifikt om å få det ene eller det andre pizzastykket. Vi lesset bare på tallerkene og sendte de nedover bordet, mens barna takket etter hvert som en tallerken nådde dem. De satt blide og ventet inntil de ble tilbudt mer.

To av de eldste jentene, og gode hjelpere på hjemmet. Her deler de ut pizza.

Mer takknemlige barn skal man lete lenge etter. Etter denne dagen kom samtlige av barna og ga meg en klem og takket. Til og med de eldre, kuleste guttene. Jeg ble så imponert.

Før vi dro hjem, var vi innom Plazaen, som var overpyntet til jul. Vi stilte opp alle ungene og tok noen bilder. De som ville fikk seg en kjøretur med en julepyntet traktor med tilhenger rundt kvartalet. Plazaen var fullstappet av folk, noe som stresset meg, fordi jeg var redd for at vi skulle miste noen av barna. Men barna er godt opplært til å holde et annet barn i hånden og å følge med, samt at de eldre er gode på å ha oversikt. Majora er like blid og har nokså full kontroll, så hun lot seg ikke stresse noe særlig. 

På min siste dag på Casa Himmelbjerget, hadde vi en koselig julefrokost. Ellers ble dagen brukt til lek og spill, både inne og ute. Jeg hadde også kjøpt en globus og et verdenskart. Barna løste ivrig oppgavene med å finne Bolivia og Norge. Jeg skulle egentlig reise derfra en dag tidligere, men jeg utsatte returen en dag, for å få mest mulig tid på hjemmet. Og dagene ble så travle, så det var fint å få en rolig, siste dag sammen.  

Jeg taklet høyden relativt godt denne gangen. Jeg tok en høydesyketablett (Sorochi) hver morgen, men det var det eneste. Jeg sov også relativt godt i høyden denne gangen, dog under 6 pledd og ikledd ull fra topp til tå. Bortsett fra den siste natten, da var jeg nok litt stresset før avreise mot Sucre klokken 05.00. Og hadde jeg visst hva som ventet meg, hadde jeg kanskje ikke sovet ett eneste sekund. Det var en av de frykteligste høyhastighets-taxiturene jeg kan huske. Selv om fartsgrensen mange steder var 50 og 60 km/timen, så jeg aldri at nålen på speedometeret var under 100 km/t. Dette var en delt taxi med tre andre reisende. De så ikke ut til å bry seg. Jeg tok mot til meg og sa fra om at vi ikke trengte å kjøre så fort. Jeg visste at vi hadde god nok tid til Sucre. Det var upopulært, men sjåføren skjerpet seg noe. Og jeg var oppriktig overbevist om at jeg kom fram i live, kun fordi jeg hadde sagt ifra.

Tilbake i Cochabamba, så fikk jeg en fin helg sammen med Siw. Vi var på en konsert hvor de spilte coverlåter av Coldplay, vi unte oss noen timer ved bassenget på Hotel Regina i Tiquipaya, vi besøkte graven til Maria, og traff gode, gamle venner til lunsj.

Natt til mandag, reiste jeg sammen med Jhonny, til Samaipata. Jhonny er kunstner og jobber med å utsmykke parker og plazaer i forskjellige kommuner. Han jobber mye, og har sjelden fri. Da han hørte at jeg skulle komme til Bolivia, foreslo han at vi kunne reise på en tur i forbindelse med nyttår. Valget falt på Samaipata, fordi der hadde jeg aldri vært før.

Samaipata ligger et lite stykke utenfor Santa Cruz. Vi tok nattbuss fra Cochabamba til Santa Cruz, og derfra reiste vi med en litt større bil til Samaipata. Jeg har aldri opplevd så mye folk på bussterminalen i Cochabamba i hele mitt liv. Det var tydelig at dette var høy sesong for reiser, til tross for at bolivianere reiser mye hele tiden. Det var også tydelig da vi kom fram til Samaipata, fordi vi hadde ikke booket overnattingssted på forhånd. Vi brukte mye tid på å finne et sted å bo, men samtidig hadde vi ikke mye vi skulle rekke. Samaipata er en liten, avslappende by som ligger på cirka 1700 meters høyde, og har et subtropisk klima. Navnet Samaipata er Quechua og betyr "å hvile seg i høyden". Det er et populært sted, både for de lokale fra Santa Cruz, og for utenlandske turister. Det er også mange utlendinger som har valgt å bosette seg her. Men også her var det tydelig at det går dårlig for den bolivianske økonomien. Overalt hvor vi gikk, så vi skilt hvor det sto «Lote en venta» som betyr eiendom til salgs. Dette bekreftet også en lokal kvinne jeg snakket med. Hun sa at nå reiser alle utlendingene, og også en del av de lokale velger å reise til andre land.

Den koselige byen med koloniale bygninger og brostein i gatene har også noen turistattraksjoner å tilby. Noen av disse er heldags eller flerdagsturer. Det mest kjente, er gjerne El Fuerte de Samaipata eller Fort Samaipata, som er et førkolumbiansk arkeologisk sted og UNESCOs verdensarvsted. Området ved El Fuerte er unikt ettersom det omfatter bygninger fra tre forskjellige kulturer: Chanè, Inca og spanjolene. Selv om det ble kalt et fort, hadde Samaipata også en religiøs, seremoniell og boligfunksjon. Byggingen ble sannsynligvis påbegynt av Chané, et pre-Inka-folk. Det er også ruiner av et inkatorg og boliger, som dateres fra slutten av 1400- og begynnelsen av 1500-tallet da Inkariket ekspanderte østover fra Andes-høylandet til de subtropiske områdene. Spanjolene bygde en bosetning ved Samaipata fort, og det er rester av bygninger med typisk arabisk andalusisk arkitektur. Spanjolene forlot snart fortet og flyttet til en nærliggende dal, og etablerte byen Samaipata i 1618.

El Fuerte de Samaipata. Greit å ha sett når man var i nærheten, men ikke noe jeg hadde reist langt for å se. 

Vi hadde litt begrenset med tid, så det ble ikke flere store utflukter på oss, men vi besøkte en kaffeplantasje, en vingård og en kolibripark. Vi fikk også til et bad i en slags elv, men det var dårlig med vann i elven, og badeplassen var ikke noe særlig å skryte av.  

På vingården, med utsikt over dalen.

La flor de patujú, en av Bolivias nasjonalblomster. 

Den siste kvelden i Samaipata var nyttårsaften. Det var ikke stort annerledes enn nyttårsaftene jeg har opplevd i Norge. Mennesker som er mer eller mindre edru samles på plazaen og fyrer opp raketter og knallerter som flyr loddrett og vannrett. Det var en smule mindre HMS-tankegang under oppskytingen, enn det jeg strengt tatt var komfortabel med, og jeg senket skuldrene noen hakk da det hele roet seg ti-femten minutter over midnatt. Da kom det et orkester gående som dro oss alle med i en dansende parade rundt på plazaen. Det var stemning, det!

Gatelangs om morgenen den 31.desember. Forberedelser til festmåltidet på kvelden.

Neste morgen spiste vi frokost før vi reiste mot Santa Cruz igjen. Der slo vi i hjel noen timer med å lete etter et hotell til meg, spise lunsj og is, og rusle rundt, før Jhonny satte seg på nattbussen tilbake til Cocha, og jeg hadde en natt i Santa Cruz før jeg fløy til Asunción neste morgen. 

Hasta la vista, mi querida Bolivia! <3