Colombia og Ecuador, 2022

Colombia har vært en drøm siden 2009. Da planla jeg å dra dit første gang, på vei fra Bolivia til Nicaragua. Reisespesialisten i Kilroy, som solgte meg flybillettene den gangen, nektet å la meg reise alene, som hvit og blåøyd jente inn i Colombia. Siden har jeg ikke akkurat hatt mindre lyst til å besøke landet, selv om det har et noe frynsete rykte. De siste årene har jeg hatt konkrete planer mer enn en gang, men en pandemi har tvunget meg til å utsette det. Da jeg egentlig hadde begynt å gi opp konkrete planer for Colombiatur, tilbød Hanne-Lene seg i fullt alvor (men med et deilig, stort glis) om å bli med meg i fjor sommer.

Den beste måten å reise på, etter min mening, er når man kan planlegger det meste underveis. På en slik reise er det likevel greit å ha flybilletter i boks, og en slags skisse over hva vi vil se og gjøre. Colombia var et mye større land enn jeg hadde forestilt meg, før jeg for alvor begynte å planlegge reisen. Jeg har reist mye i Latin-Amerika, og er ikke fremmed for å busse i 10-20 timer av gangen. Men i Colombia bør man være forberedt på å ta et par innenlands flyvninger. Her er det snakk om lange strekninger, mye fjell (dvs. kurvete veier) og ikke alltid så bra kjøring. Faktisk så opplevde vi en liten busskræsj også, på en av nattbussene vi tok. Jeg sov faktisk gjennom det (var både syk og hadde fått litt melatoninhjelp til å sove). Men Hanne-Lene fikk det med seg. Var ikke verre enn at speilet på siden av bussen ble kakket av i fart, men slike opplevelser kan man like godt kan være foruten.

Fomo som jeg er, så stakk jeg en snartur til Frankrike med en gjeng, før jeg fløy en aldri så liten melkerute via Gardermoen (midt i alt flykaoset i Europa), for å ta følge med Hanne-Lene derfra til Colombia. Det var en spenning vi kunne ha klart oss foruten i starten av turen, men gleden over å være på reise var stor da vi andpustne, slitne og glade satt på flyet over Atlanteren.  

Vi testet det da nye selskapet, Norse, som funket bra som bare det. Hanne-Lene sørget for niste til oss på turen, og vi hadde en overnatting på et flyplasshotell (GLO Best Western,) i Fort Lauderdale hvor vi nesten rakk å stille oss inn på riktig tidssone, før vi ankom Bogotá.

I Bogotá bodde vi på Casa del Sol (som kanskje ser freshere ut på bildene enn det er i virkeligheten, men som var veldig ok) i bydelen Candelaria. Bydelen var utrolig koselig og den føltes trygg. Selv om vi beveget oss litt i et par andre bydeler også, fikk vi ikke inntrykk av at det var mye annet som var verdt å dra byen rundt for å se i denne hovedstaden. 

Vi deltok på en veldig fin gåtur i byen (mest i Candelariadistriktet) før vi brukte resten av dagen på å besøke Monserrate, et fjell som er en populær turistattraksjon på grunn av den gode utsikten over byen. Dessverre hadde vi truffet på en fridag, så det var mye kø for å reise opp dit, men mindre kø for kabelbanen enn for taubanen. På toppen er det en kirke, souvenirbutikker og flere matsteder. Bogotá er fint, men vi fikk ikke inntrykk av at det var et sted vi trengte å tilbringe mye tid. Byen ligger 2640 moh og vi syntes den var veldig kald. Jeg bodde i ullundertøyet mitt de dagene vi var der, likevel frøs jeg mye. Bygningene er ikke oppvarmet, så det var vanskelig å finne komfortabel varme noe sted, bortsett fra de få gangene det var sol ute.  

Dagen etter endte vi opp med å fly til Pereira og derfra hoppe på en buss til Salento. Planen var egentlig å ta buss fra Bogotá til Pereira, men på grunn av veiarbeid på den strekningen (og omtrent alle andre strekninger i hele Colombia), tok bussturen ti timer i stedet for fem, og da var valget enkelt (og ganske rimelig også).

Salento lå omtrent en time fra Pereira. Det er en liten, kolonialsk by som er utrolig vakker og sjarmerende, bestående av hvite hus med fargerike dører og karmer. Vi bodde på «El Patio de mi Casa» og var veldig fornøyde med det. Koselig, rolig sted, med fin utsikt. 

Byen ligger like ved både kaffeplantasjer og Cocoradalen. Cocoradalen er kjent for å ha verdens høyeste palmer, og det er fra denne dalen (og en spesiell gård her) at inspirasjonen til filmen Encanto, ble hentet. Naturligvis spilles det mye på dette, og byen har trolig fått en del nyturisme på grunn av denne filmen. Vi hadde en kjempefin ridetur i dalen på formiddagen, før vi om ettermiddagen dro på en liten, familiedrevet, økologisk kaffeplantasje (Café La Arzacia).

På kaffeplantasjen fikk vi knyttet på oss en kurv rundt livet og tatt med ut på plantasjen for å plukke kaffebær. Det var utenfor sesong, så de røde bærene vokste ikke tett i tett. Det ble likevel høstet bær hver dag på plantasjen og vi fikk virkelig ny respekt for kaffebønder og-arbeidere. På 20 minutter ute på plantasjen var vi nokså leie av å lete etter de røde bærene, og det var ikke mange bær vi hadde plukket. Fra nå av skal jeg være mer bevisst på å handle både økologisk og bærekraftig kaffe.

Etter seansen med å plukke kaffebønner, fikk vi se hvordan skrelling, tørking og brenning av kaffen foregikk, før vi fikk smake på deilig, nykokt kaffe. Det var et veldig fint besøk, særlig fordi det bare var oss to på besøk hos den lille familien og der fikk vi egentlig gå ganske fritt omkring, både ute og inne.

Dagen etter ble brukt til å busse til Medellín. Der bodde vi på Hotel Poma Rosa i bydelen Laureles. Det var i grunnen helt topp, men skulle vi valgt om igjen, hadde vi kanskje heller bodd i El Poblado, som virket som et strøk hvor det var mer liv og røre.

Medellín ligger på 1495 moh, som er en del lavere enn Bogotá, og klimaet er betydelig mer komfortabelt. For min del, sammenlignet jeg det med Cochabamba i Bolivia. Deilig norsk sommer på dagtid, litt kjøligere på kvelden.

Vi deltok på en gåtur i Comuna 13 som er en bydel i Medellín, og et slags symbol på den positive endringen som har skjedd i byen. Fra å være et av verdens farligste nabolag (Medellín var også lenge den farligste byen i verden), har det blitt en trygg, fargerik bydel med mye gatekunst, live opptredener og et rikt kaféliv. Grunnen er lokalsamfunnets initiativer og mostand mot vold, med støtte fra lokale myndigheter. Bydelen ligger i en fjellside, men det er lett fremkommelighet på grunn av de mange rulletrappene! Guiden vi hadde var oppvokst i bydelen.  

Bydelen ble opprinnelig dannet av bønder som var tvunget til å flykte fra hjemmene sine i landlige områder på grunn av vold og konflikt under La Violencia i Colombia (volden i Colombia) som begynte i 1948. Det neste tiåret økte vold, kriminalitet, drap og paramilitær virksomhet. Omtrent 200 000 colombianere ble drept under La Violencia, og mange flere ble fordrevet. La Violencia var primært en krig mellom landets konservative og liberale elite, men det rammet også lokalbefolkningen. Bønder organiserte seg derfor i egne militære styrker for å beskytte seg, og de fikk støtte av kommunistpartiet.

På 1970-og 80-tallet vokste bydelen La Comuna (og andre bydeler i Medellín på grunn av narkokartellvold, geriljagrupper og paramilitære hærer som herjet på landsbygda i området rundt Medellín (Antioquia). På grunn av sin strategiske beliggenhet på de bratte åsene i Medellín, med de beste utsiktene over hele byen, tok narkotikakarteller, smuglere og geriljagrupper kontroll over Comuna 13, og gjorde det om til deres hovedkvarter for operasjoner over hele byen. Området ble beryktet for gjengkrigføring og offentlige henrettelser samt kidnappinger.

Fra 1964 og fram til i dag har det pågått en borgerkrig mellom regjeringshæren og geriljaen, med FARC og ELN som de største og viktigste geriljagruppene. I tillegg til regjeringshæren og geriljaen, ble det av jordeiere og narkokarteller opprettet ulike paramilitære grupperinger på 1980-tallet for å bekjempe geriljaen og venstresiden. Etter år med voldelig kriminalitet, fattigdom og konflikter med paramilitære grupper og geriljahærer som FARC og ELN, bestemte den colombianske regjeringen å gripe inn i Comuna 13. I 2002 sto distriktet overfor ti colombianske militæroperasjoner. Den siste og største militære intervensjonen involverte mer enn 1500 offiserer, en tank og to helikoptre.

Likevel var det ytterligere konflikter tidlig på 2000-tallet, men både myndigheters og lokale fellesskapsledede initiativer for å sakte ekskludere karteller, kombinert med lokale myndigheters investeringer i infrastruktur som taubanelinje og installasjon av elektriske rulletrapper, forvandlet Comuna 13 til det levende, ikke-voldelige fridistriktet det er i dag.

Etter turen i Comuna 13, dro vi, sammen med en nederlandsk jente som vi møtte, med taubane til Parque Arví. Målet var taubanen mer enn selve parken, for parken var ikke noe vi ble særlig imponerte over. For å komme oss til stedet hvor taubanen startet, måtte vi reise med buss oppover de bratteste og smaleste gatene. Det var et lite eventyr i seg selv. Den ene bussen måtte gi opp å komme seg opp, så vi måtte løpe over i en annen buss. Deretter måtte vi ta en liten kaffepause på en lokal kafé mens det kom en regnskur, for taubanen kunne visstnok ikke kjøre i regn.

Dagen etter dro vi på en dagstur til Peñol (ca. 1,5 timer fra Medellín) og Guatapé (ca. 30 min fra Peñol). Peñol er egentlig et fjell som ser ut som en gigantisk stein. Det er mulig å gå seg til toppen via trappene som er bygd inn i steinen på den ene siden. Både på toppen og ved foten av steinen er det flere steder å kjøpe mat, snacks og souvenirer. Guatapé er en liten, koselig og fargerik by som ligger i samme område som Peñol. Stedene ligger omringet av innsjøer på alle kanter. Vi tok også en båttur på innsjøen, hvor vi blant annet passerte det som var igjen av en av favoritteiendommene til Pablo Escobar, «La Manuela», som ble bombet av «Los Pepes» (en gruppe som visstnok fikk støtte fra Cali-kartellet) i 1993.

Etter Medellín reiste vi til Cartagena. Reisen dit tok en hel dag på buss. Der var det litt fram og tilbake fordi overnattingsstedet vi hadde booket på, plutselig ikke hadde plass til oss. Vi fant et alternativ som ikke akkurat var helt perfekt (hvor det blant annet var fest med sang og musikk HELE natten og morgenen), men hvor vertene var veldig hjelpsomme. Vi ønsket å dra på en båttur til Isla Grande, som er del av Islas del Rosario. Ettersom det var en søndag, var det helt fullt på kaia, og vi fikk ikke tatt den turen vi ønsket. Vi endte opp med å kjøpe en tur spontant på kaia, og endte opp på et litt kommersielt strandsted som het Sol y Papaya. Det var greit nok. Vi fikk strand, sol, sjø og en dobbel daybed. Da vi ankom Cartagena igjen på ettermiddagen hadde vi litt rolig sightseeing i gamlebyen. 

Og med det sa vi oss fornøyd med Cartagena og busset videre til Santa Marta neste dag. Der sjekket vi inn på Hotel San Miguel Imperial, som vi var veldig fornøyde med.

Fra Santa Marta dro vi på en utflukt til Minca, som er en sjarmerende by oppe i fjellene. Her deltok vi på en tur i «jungelen» hvor vi fikk sett litt av hva som produseres her (kaffe, kakao, ulike planter), vi badet i en liten foss og vi fikk servert et nydelig måltid. Men det beste av alt; vi fikk colombianske venner som var veldig koselige og som kunne svare meg på alle mine spørsmål om Colombia. Etter at turen var ferdig, og våre venner hadde returnert til Santa Marta, tok vi en pils i bakken, mens vi ventet på at regnet skulle passere. Deretter trasket vi til det som føltes som toppen av et lite fjell, til Hostal Casa Loma Minca hvor vi (prøvde å) sov(e) i noen teltlignende, åpne hytter. Det var svært koselig og sjarmerende, men virkelig vanskelig å sovne etter en lang dag i jungelen hvor vi ble fortalt om alle slags farlige og giftige skapninger i Colombias jungel.

Da vi snakket om ferieplanene våre hjemme, før vi dro, var det mange som presiserte at vi måtte være forsiktige. Colombia klinger generelt dårlig i folks ører, på grunn av landets lange voldelige politiske historie. Mens vi var på reise, fikk vi forferdelige nyheter hjemmefra om både skyteepisoden på London Pub i Oslo og på kjøpesenteret i København. Vi hadde sett disse grusomme filmene hvor folk løper fra stedene i vill panikk, og vi snakket faktisk om hvor ironisk det var at dette skjedde mens vi var i Colombia, etter alt snakket i forkant om at slike ting kunne skje oss i Colombia…

Minka lå bare en 45 min kjøretur fra Santa Marta, og det var lett å finne en buss som kunne ta oss ned til byen igjen etter frokost. Ved ankomst Santa Marta, mens vi satt i en trang liten van, hørte vi plutselig skudd foran oss. Vi så ingenting av selve situasjonen, blant annet fordi en mengde mennesker strømmet til(!) åstedet. Sjåføren og lokale folk i bilen vi satt i, hang ut av vinduene og prøvde å melke folk på gaten for informasjon. Snart passerte en pick-up oss med en såret mann på lasteplanet og vi passerte åstedet hvor en motorsykkel sto alene og forlatt. Forbipasserende kunne fortelle oss at det var en mann på motorsykkel som hadde skutt en annen mann på motorsykkel, mens de begge hadde stoppet på rødt lys. Senere leste vi i nyhetene at den sårede hadde jobbet som politimann, men sluttet i jobben etter å ha mottatt trusler. I det han ble skutt, skal han ha ropt at ut navnet på en person som han mente sto bak dette. Vi fikk aldri vite hvordan det gikk med den sårede. Men det var tydelig at handlingen hadde et mål, og folks reaksjonsmønster her, hvor slike handlinger alltid har et mål, og terrortrusselen er omtrent ikke-eksisterende, er totalt annerledes enn i vår del av verden.

Litt oppskakede likevel, brukte vi ettermiddagen til å slappe av på takterassen på hotellet før vi dro ut for å møte våre nye venner på kvelden.

Vår siste dag i Colombia var en sløv dag på tur med seilbåt i Tayrona Nasjonalpark. Det var deilig med en dag på sjøen, i fine omgivelser. Tayrona Nasjonalpark var, fra sjøsiden ikke det mest spektakulære vi noen gang har sett, men vi nøt både utsikt, sol, bølger og vind.

Noe av det som gjorde mest inntrykk på meg i Colombia, ved siden av gateskytingen, var hvordan landet har blitt påvirket av migrasjonen fra Venezuela. Det er enorme mengder med både lovlige og ulovlige migranter fra Venezuela, som nå lever i Colombia. Guiden vår i Bogotá var fra Venezuela. Han snakket relativt fritt og åpent om at livet i Colombia faktisk ikke var en dans på roser, selv om ting er enda verre i Venezuela. Han nevnte at han selv og en kompis til og med hadde vurdert å reise og delta i krigen i Europa, på ukrainsk side, fordi det var en mulighet for å komme seg til Europa. Hvor mye hold det var i dette, er jeg ikke sikker på, men det var tydelig at det er mange venezuelanere som lider, både i Venezuela og i de omkringliggende landene som de har flyktet til. Flere steder så vi venezuelanere som solgte håndlagde ting av venezuelanske pengesedler, fordi pengene der ikke lenger har noe mer verdi enn selve papiret som de er laget av.

En annen ting som også gjorde inntrykk på meg, og som riktignok frustrerte meg en hel del, var at folket i Colombia ikke har noe særlig kunnskap om landets historie før 1948 (begynnelsen på La Violencia), blant annet fordi de ikke lærer om det på skolen. Colombia hadde, som de fleste andre land i Sør-Amerika, mange urbefolkningsgrupper tidligere, men de aller fleste ble så godt som utryddet, og historiene deres virker som de har gått tapt. Det finnes fremdeles et titalls forskjellige urbefolkningsgrupper, og noen av dem er synlige i bybildet, ofte ved at de lager smykker og lignende, som de prøver å få solgt på gata.

Etter to uker i Colombia, fløy vi videre (via Panama) til hovedstaden i Ecuador. Vi ankom Quito sent på kvelden og dro rett til Minka Hostel som ligger like ved gamlebyen i Quito. Vi hadde jo planlagt og kjøpt flybillettene til denne reisen en stund i forveien, men da vi reiste fra Norge var det egentlig veldig usikkert om vi i det hele tatt kunne besøke Ecuador, på grunn av politisk uro. Da vi var i Colombia, var det unntakstilstand i Ecuador. Vi hørte om uro i gatene, blokkeringer, flere skadde og drepte som følge av demonstrasjoner og sammenstøt mellom politi og urbefolkningsgrupper. Vi hørte skrekkhistorier fra andre reisende om backpackere som hadde spasert i flere døgn på landeveier, fordi veier var stengt. Likevel, like før vi skulle dra til Ecuador, undertegnet Ecuadors regjering en avtale med landets største urfolksgruppe (CONAIE), som fikk en slutt på de 18 dager lange, voldelige protestene i landet. Avtalen handlet om å fryse drivstoffprisene, og å sette grenser for utvidelse av leteområder for olje, samt å forby gruvedrift i vernede områder.

Vi hadde knapt med tid i Ecuador, og mye vi ville rekke, så første dag dro vi på en dagstur til Otavalo. Det var ikke mer enn et par timers kjøretur, men vi gjorde flere stopp på veien. Blant annet for å smake på lokalt bakverk som folk vanligvis spiser til frokost i området, for å se på et monument ved ekvator og for å se Lago San Pablo, som ligger like ved vulkanen Imbabura. Vi besøkte også et par lokale håndverkere og selvsagt Otavalo markedet.

På vår andre dag i Ecuador, tok vi fatt på Quito, en by vi var langt fra komfortable med. Vi fikk virkelig ikke tak på denne gigantiske, merkelige byen med over 2 millioner innbyggere, som åpenbart er meget kriminell. Alle ser ut til å holde øye med oss (fordi vi skiller oss ut som turister), og fortelle oss hvor vi bør gå og hvor vi ikke bør gå. Hostellet hadde «sikkerhetsrangering» på absolutt alle anbefalte utflukter, og gatene er absolutt folketomme etter mørkets frembrudd. Vi forsøkte å få en liten oversikt ved å ta taubanen opp den ene fjellsiden ved siden av byen. Det var en kald, overskyet dag. Quito ligger på 2850 meters høyde og taubanen tok oss opp til 4050 meter over havet, hvor det var enda kaldere (og mindre oksygen å ta inn). Utsikten var upåklagelig, men vi ble ikke kloke på annet enn hvor diger byen faktisk var.

Vi kunne ikke dra til Ecuador uten et besøk til Middle of the World City (Mitad del Mundo), som egentlig virket som en super-kommersiell liten landsby. Det tok en liten evighet å komme seg dit med offentlig transport. Vi fikk i det minste sett en del ecuadoriansk folkedans og folkedrakter, men ellers var det ikke mye som imponerte oss der.

Med lave forventninger trasket vi videre til et museum i nærheten som vi hadde blitt varmt anbefalt; Intiñan Museum. Det var uten tvil et av de mest interessante museumsbesøkene i mitt liv. Med inngangsbilletten (som var rimelig), følger en guidet tur. Hele museum er utendørs (med unntak av noen hytter/telt som var delvis innendørs). Det er bare noen få utstillinger, som handler om de innfødte stammene i Ecuador og deres levemåter. Men det morsomste på museet omhandlet selve ekvatorlinjen og aktiviteter rundt den. En av dem var at vi skulle prøve å holde armene oppe (strak ut), mens guiden prøvde å pushe de ned. Først prøvde vi utenfor ekvatorlinjen, og deretter stående rett på linjen. Da vi sto på linjen hadde vi tydeligvis mistet all kraft i armene. Vi gjorde et par slike øvelser og jeg og Hanne-Lene ble helt satt ut. Det var så merkelig, vi bare lo og lo av det. En annen aktivitet var å balansere et egg på hodet av en spiker. Hanne-Lene fikk det til, ikke jeg. Det siste var en flyttbar vask som ble plassert rett på ekvatorlinja før det ble helt en bøtte vann nedi, som rant rett ned. Da vasken ble flyttet kun halvannen meter over på den nordlige siden av ekvatorlinja, snurret vannet helt tydelig mot venstre (mot klokka), og motsatt da vasken ble flyttet til den sørlige sida, snurret vannet motsatt vei, altså med klokka. Det var utrolig morsomt å se at det var så tydelig effekt, selv med så kort avstand fra linjen.

Om kvelden dro vi til El Panecillo, som er et utkikkspunkt over byen. På toppen der står visstnok den høyeste aluminiumsstatuen i verden, Virgen del Panecillo. Det var tydeligvis et samlingssted på kveldstid, hvor vi benyttet anledningen til å smake på en del spennende gatemat og ta inn over oss stemningen fra dette samlingsstedet av mennesker, gatemat og selgere.

Et stykke nedenfor El Panecillo ligger gamlebyen, og vi bodde egentlig like i utkanten av den. Vi spurte en taxisjåfør om han kunne slippe oss av på hovedplazaen i gamlebyen, slik at vi kunne gå derfra. Det kunne han gjerne, men han kjørte et par sirkler ekstra fordi han ikke ville la oss gå ut av bilen der det var andre (shabby) folk. Hovedplazaen gikk greit, men den korte gåturen gikk ikke greit. Gatene var så å si folketomme, bortsett fra en og annen skummel person som dukket opp nå og da. Vi kom oss trygt «hjem» og innså da hvorfor ingen går ute om kvelden her. Quito ble virkelig ingen favoritt for oss.

Vi reiste videre til Baños, som ligger 4-5 timer fra Quito. Her bodde vi på Hotel Elvita Spa, hvor vi på ingen måte benyttet oss av spamulighetene (som ikke var særlig innbydende), men hotellet var bra ellers. Vi dro på en merkelig busstur den første kvelden, med en harry partybuss med blinkende lys i alle regnbuens farger, og høy musikk som tok oss høyt opp i fjellsidene til vi nådde skyene. Der besøkte vi egentlig bare noen parker med skulpturer. En skikkelig turistfelle, vil jeg påstå. Men Hanne-Lene fikk jo nesten disse skulpturene til å se bra ut!

Dagen etter havnet vi på nok en slik buss, men da så vi i alle fall litt mer natur på turen. Og vi ble vettskremt for å bli offer for den neste store steinen som skulle falle ned fjellsidene. Veiene vi kjørte på var nemlig fulle av digre steiner som delvis stengte veiene. Og det var ikke lang tid i forveien at vi hadde blitt advart om stengte veier i området pga jord-/steinras grunnet mye regn. Vi var mildt sagt vettskremte mens vi satt i bussen, blant andre mer lokale turister som sang og danset, virket som de ante fred og ingen fare.

Takknemlige for å være i live, busset vi videre til Guayaquil samme ettermiddag. Bussturen tok ca. 6 timer, så det var ikke mye igjen av den dagen da vi kom fram. I Guayaquil sjekket vi inn på Hotel Patrimonial Greenfield, et sted som jeg kan anbefale.

Jeg var i Ecuador også i 2008, men da var jeg kun i Guayaquil, i Montañita, i Manta (altså kun langs kysten), og på Galapagos. Jeg føler derfor ikke jeg ble ordentlig kjent med Ecuador. I Guayaquil fikk jeg da følelsen av at det var en diger, superkriminell og skummel by, men jeg antok at den kanskje fortjente en ny sjanse. Antakelsen min var feil, inntrykket mitt ble derimot bare forsterket, ut fra hva jeg hørte fra de lokale. Heldigvis gikk vi selv fri for slike erfaringer denne gang. Jeg ble likevel overrasket denne gang, både i Quito og Guayaquil, over hvor påpasselig man må være hele tiden. Det er slitsomt for oss som turister, men ikke mindre slitsomt for de lokale innbyggerne, som også rammes av væpnede ran og trusler.

Første dag i Guayaquil spaserte vi bort til Iguanaparken (Parque Seminario). Det er en relativt liten park som huser mange iguaner. Selv om de ikke er fanget her på noen måte (de kan lett krype både under og gjennom gjerdene), så holder de seg her inne i parken, og de lever hotte liv som fotomodeller for de mange besøkende i parken.

Til lunsj møtte vi Majito og Natalia (tidligere fhs-elever) på et cevichería. Cevichen var god og det var et hyggelig gjensyn. 

Etter lunsj dro vi, sammen med Natalia, til Las Peñas og Cerro Santa Ana, som utgjør gamlebyen i Guayaquil. Vi spaserte deretter ned til Puerto Santa Ana, hvor vi slo i hjel tid med å gå på kafé og å spasere langs havnen. 

Om kvelden sjekket vi ut noen steder for å finne et hyggelig spisested (blant annet Plaza Lagos), og endte til slutt opp på på Guayarte, som var midt i blinken for oss. Der var det flere steder å velge mellom, samt en del livemusikk med liv og røre.   

Vår siste dag i Ecuador ble brukt til å avlegge et kjapt besøk til Parque Historico før vi sløvet litt ved bassenget. Da vi utpå ettermiddagen skulle ut for å finne oss litt mat, fikk vi en av våre livs ekleste opplevelser. Guayaquil er en stor by med høye bygninger. Mens vi vandret gatelangs mellom de høye bygningene, hørte vi buldring, som om store plater med stål bølget av bevegelse. Deretter kjente vi vibrasjoner i bakken. Jeg kikket rundt meg, fordi jeg forventet å se en gigantisk semitrailer passere like ved, men traileren uteble. I stedet så vi mennesker løpe i panikk ut av bygninger og biler rundt oss. Vi søkte oss så langt ut i et veikryss som mulig uten at vi var i fare for å bli påkjørt, mens vi, slik jeg husker det, holdt fast i hverandre. Jeg begynte å snakke med en jente like ved, som hadde løpt ut fra sjette etasje i en bygning. Hun sa at hun aldri hadde opplevd dette før i Guayaquil. Hun visste heller ikke noe ang. ruter eller steder for evakuering. Så løp vi til Malecón (som er parken som ligger helt ned mot vannet), og det var en stor mengde mennesker som også søkte seg til Malecón. Jeg kom i snakk med en eldre, lokal mann som mente at han allerede visste både styrke og episenter på skjelvet. Han hadde heller aldri før opplevd dette i sin hjemby. Førtifem minutter senere satt vi på en kafé med betydelig lavere puls. Vi kunne lese at skjelvet nådde 5,7 på Richters skala, og det så ikke ut til å ha gjort noen skader på infrastrukturen i byen. Taubanen over byen var allerede i full sving, og vi følte oss temmelige klare for å fly ut av Ecuador samme natt; Hanne-Lene mot Norge og jeg mot Cuba.