Aserbajdsjan, Georgia og Armenia

Vi begynte vår relativt korte, men effektive reise (12 dager) i Baku, Aserbaidsjan. I regionen er det tydelig hvilke land som er venner med hvem. Vi hadde planlagt å reise til Aserbaidsjan, Georgia og Armenia, omtrent i den rekkefølgen. Om vi hadde reist til Armenia først, ville vi trolig ikke ha kommet inn i Aserbaidsjan etterpå på grunn av det dårlige forholdet mellom disse to landene. Aserbajdsjan er det eneste landet av disse tre som nordmenn trenger visum til. Men det var en enkel og rask prosess å søke om visum på nett (bare vær sikker på at du søker på riktig side, slik at du ikke betaler mer (skal koste US $20) eller blir fullstendig lurt. Riktig side: evisa.gov.az).
 

Landet har relativt nylig åpnet for turisme. Da jeg spurte en guide om grunnen til dette, forklarte han det med at de ikke har hatt behov for turisme tidligere, fordi landet har vært så rikt på olje og gass, og myndighetene har heller ikke ønsket å bli påvirket av internasjonal turisme. Da oljeprisen sank, ble landet åpnet for turisme fordi myndighetene trengte andre inntektskilder.

Vi var likevel blant få vestlige turister. Selv syntes vi ikke at vi skilte oss så mye ut her, men vi ble tydeligvis avslørt som vestlige turister. Folk glodde på oss, særlig fikk vi kjenne på det da vi tok offentlig transport, men det var en slags høflig og vennlig form for stirring med interesse og gode smil, som på en måte ønsket oss velkommen til landet og byen deres. Vi fikk også føle at folk som kunne engelsk var utrolig oppmerksomme og behjelpelige. En annen ting som fascinerte oss og gledet oss litt, var at menn reiste seg for kvinner på metroen, uten at de var gamle eller gravide. 

Jeg har lest at Baku ofte sammenliknes med Dubai, en sammenligning jeg selv også har gjort uten å noen gang ha besøkt Dubai. Noen slående likhet er det helt sikkert ikke, men vi merket at vi var i en by som er rik på olje og som vil vise seg fram. Når vi kjørte litt ut av byen, står oljepumpene (slike gammeldagse som vi ser i filmer) og pumper over alt. Byen har også imponerende arkitektur. Heydar Aliyev Center er så mektig imponerende at det får operahuset i Sydney til å virke stusselig (et sted jeg faktisk har besøkt). 

 

Aserbajdsjan sies å være en blanding av øst og vest, noe som nok kan sies om de tre landene i Kaukasus-regionen. Her så vi kvinner i skjørt og singlet gå gatelangs sammen med kvinner i niqab. Aserbaidsjans befolkning er overveiende muslimsk, men selv kaller de seg et sekulært land, og virker som å ha et mer avslappet forhold til religion enn det  kristne Georgia, og kanskje særlig Armenia. På flere av stedene stilte vi spørsmål om hvor de helst så seg selv – som del av Asia eller Europa? Svaret var alltid Europa, selv om det ofte ble pakket litt mer omstendelig inn, enn å være så direkte. Baku kan i noen tilfeller være litt for vestlig, synes jeg. Jeg leste at Aserbaidsjanere drikker mye te, men følte at vi måtte lete godt for å finne tehus som ikke var veldig turistaktige. Jeg liker også veldig godt å gå på lokale markeder når jeg er på nye steder, men det virket som at et godt, gammeldags utendørs marked var ikke-eksisterende i denne byen her. Vi fant det hvertfall ikke.

Vi opplevde juni som en fin tid å reise på. Det var varmt og godt, over gjennomsnittet for norsk sommertemperatur. Midt på sommeren kan det imidlertid bli veldig varmt noen steder, opptil 50 grader, mens det om vinteren ligger rundt frysepunktet på de fleste stedene vi besøkte og spurte om dette. Baku er i tillegg kjent for å ha mye vind.

Azeri er morsmål i Aserbaidsjan, et språk som visstnok er nokså likt tyrkisk. Russisk er andrespråket, og man kommer altså mye lenger med russisk her, enn med engelsk. Men som vi har erfart, så kommer vi langt med kroppspråk, gestikulering og uhøytidelighet.

Med bare to dager i Baku, var det begrenset hva vi rakk å se og gjøre. Noe av det vi alltid sjekker når vi kommer til en ny by, er om det finnes en såkalt ”Free Walking Tour”. Da får vi som regel en god introduksjon til byen, kan stille de spørsmålene vi lurer på, og betaler selv det vi mener turen er verdt (så helt ”free” er det jo sånn sett ikke). Vi begynte turen på Fountain Square som er et godt utgangspunkt for å utforske byen. Gamlebyen i Baku er i dag på FNs verdensarvliste. Mye ble ødelagt under et jordskjelv i november 2000, men myndighetene gjorde mye for å gjenreise gamlebyen. 

Restaurantene som serverer typisk Azeri mat, er visstnok veldig like. Menyene er store og restaurantene er alle grottelignende restauranter som ligger under bakkenivå. Vi valgte å spise middag på Dolma, en rimelig, men fin restaurant med et stort utvalg av lokal mat. Vi spiste Kutabi som er fylte pannekaker med spinat, ost, gresskar ol. og sadj, som er stekte grønnsaker. Vi prøvde også lokal granateplevin som var kjempegod! 

 

Dessverre er Aserbaidsjan et land uten pressefrihet, med mye korrupsjon og med flere menneskerettighetsbrudd på samvittigheten. Etter å ha lest oss litt opp på Baku, ble vi vant til å sjekke regningen nøye etter et måltid, ettersom det visstnok er vanlig å legge til litt ekstra på lettlurte turisters regning.

På vår dag 2 i Baku vurderte vi å ta en tur til Gobustan; et utendørsmuseum med helleristninger i kombinasjon med besøk til gjørmevulkaner som ligger et stykke utenfor byen. Vi gjorde noen halvhjertede forsøk på å finne en passende tur til en passende pris, men vi ble nokså motløse av masete selgere og fant ut at dagen var for kort til å se alt vi ønsket, så vi gikk for et rimeligere og mindre stress alternativ som innebar strandbesøk og litt mer utforsking av byen. Baku er generelt en veldig chill by. Det er lite eller ingenting som er åpent før kl 10.00. Vi valgte å stikke innom en miniatyrbokmuseum som vi trengte maks ti minutter på, før vi dro til stranden.

Baku ligger ved det Kaspiske hav, og byen er verdens mest lavtliggende hovedstad, ettersom både byen og det Kaspiske hav ligger 28 meter under havet. På vår andre dag i Baku, dro vi til en strand utenfor byen for å benytte anledningen til å bade i det Kaspiske hav. Det var ikke like idyllisk som det hørtes ut. På vei ut til stranden (som ikke var en spesielt pen strand), kjørte vi blant oljepumper og ørkenlandskap. Sjøutsikten var, foruten horisonten, lasteskip og borerigger. I sjøen var det tett i tett av bittesmå glassaktige maneter, nesten som jeg fikk litt følelsen av å svømme i gelé. Ikke vet jeg om manet-tettheten er slik vanligvis, men jeg har hvertfall hatt bedre badeopplevelser. En dag på stranden ble likevel verdsatt av oss. 
 

Etter to dager i Baku (som egentlig er litt for kort), tok vi nattoget til Tbilisi. Vi vurderte å reise litt innover i landet før vi reiste til neste land, men da vi leste og undersøkte mulighetene, virket det som at Georgia har litt mer å by på, litt bedre infrastruktur og at det er litt mer tilrettelagt for effektiv backpacking, enn i Aserbajdsjan. 

  

Ved ankomst til Tbilisi, dro vi mer eller mindre direkte (etter å ha prøvd iherdig å slå i hjel 2 timers ventetid i et lugubert område ved busstasjonen) med en marshrutka (minibuss) til Signaghi.

Sighnaghi er en liten by på en liten fjelltopp i regionen Kakheti, som er vindistriktet i Georgia. Her bor omtrent 1500 mennesker. Vi benyttet anledningen til å dra på en vintur her. I løpet av en dag fikk vi besøkt fire steder; en gammel vingård som i dag var et museum hvor det fortsatt ble laget quevryvin - vin laget på en gammel måte i leirkrukker som er gravd ned i bakken. Vi besøkte også en diger vintunnell, en vinprodusent/fabrikk og en flott vingård. Vi bodde på et lite, koselig familiedrevet gjestehus i Sighnaghi sentrum som ordnet sjåfør for oss på denne turen. Vi var tydeligvis heldige som fikk en engelsk sjåfør. Georgia har også sitt eget språk og sitt eget alfabet, og også her kommer man, som turist, mye lenger med russisk enn med engelsk.

 

       

I Sighnagi prøvde vi forgjeves å kjøpe togbilletter fra Tbilisi til Batumi, som ligger ved Svartehavskysten. Da ble det heller å ta en ny marshrutka direkte til Batumi, fra Tbilisi. Det var en lang, varm, busstur med dårlig luft, på humpete veier og med en sjåfør som hele tiden sjanglet med bilen, trolig for å titte framover for å se hver mulighet for forbikjøring. Skrittelleren på klokka mi hadde en veldig travel dag, mens jeg vurderte turen til en av mine topp 5 verste bussturer i livet. Togtur er absolutt å foretrekke (kan kjøpes på forhånd på https://tkt.ge/)

Da vi ennå var i Kakheti distriktet, fikk vi med oss via norske medier at det var opptøyer i hovedstaden Tbilisi i Georgia. I Batumi fikk vi bekreftet historien av gåtur-guiden. Et internasjonalt møte mellom ortodokse kirker i parlamentsbygningen i Tbilisi, var bakgrunnen for opptøyene. Et russisk parlamentsmedlem, som er valgt som leder for den ortodokse parlamentarikerforsamlingen, satte seg i presidentens stol og holdt talen sin derfra.

Georgianere ble meget provosert av at en russer satte seg i presidentstolen og holdt talen sin derfra på russisk, og på grunn av dette brøt det ut store demonstrasjoner og uro i hovedstaden, hvor 240 mennesker ble skadd. Møtet ble avbrutt og de russiske delegatene reiste tilbake til Moskva. I etterkant stoppet Putin alle flyvninger til og fra Georgia og det russiske utenriksdepartementet frarådet russere å reise til Georgia, som er et populært reisemål blant russere (særlig badebyen Batumi).

Russland og Georgia har ikke vært venner siden 2008, da Russland gikk inn i Georgia militært for å støtte separatister i to  (delvis) autonome regioner  som ligger på grensa til Russland.

Forholdet har stabilisert seg noe i løpet av denne tiden, men Georgia er tydelig på at de ønsker en integrering med Europa og et tett samarbeid med NATO.

Georgianerne brukte også anledningen til å legge skylden delvis på lederen for nasjonalforsamlingen, som burde ha forhindret denne situasjonen. Lederen, som befolkningen ikke var fornøyde med, gikk av som leder for nasjonalforsamlingen. 

Batumi er den nest største byen i Georgia. Den ligger ved Svartehavet, nær grensen til Tyrkia, i den autonome republikken Adsjaria. Det var på mange måter en fin by, med det som så ut som flotte ærverdige bygninger og nye, moderne bygninger. Vi ble likevel overrasket. Det som så ut som gamle, flotte bygninger, var for det meste nyere kvartaler som var bygger med inspirasjon fra Europa. Her har de Europe Square, Piazza Square (Italia) og en Astronomical Clock som minner veldig om den i Praha. 

                 

Det er vanskelig å skille hva som er nytt og gammelt, men de sovjetiske bygningene er ikke vanskelige å få øye på. 

 

Byen er velutstyrt med sykkelstier langs stranda/kystlinja, en rekke kasinoer, en flott havn, parker og en Boulevard med fonteneshow på kvelden. 

Chacha-fontenen

I nærheten av havna så vi det som forbauset oss aller mest, en Chacha-fontene! Chacha er georgiansk vodka laget på druer. Det var ganske riktig at fontenen ble åpnet og tenkt som en fontene for folket, hvor de bare kunne gå og forsyne seg av vodka. Den var åpen en halv dag før den ble stengt, fordi folk kom jo dit og fylte opp flaskene sine… Nå er den kun åpen i spesielle anledninger, heldigvis!

 

 
             

I Batumi slo vi lett i hjel nesten to dager før vi tok nattoget via Tbilisi  (jippi) til Jerevan, hovedstaden i Armenia. 

Allerede nevnt, så opplevde vi at Armenia var det mest religiøse landet av disse tre. Kanskje kan dette begrunnes i en ustabil historie for et folk som lenge ikke hadde en egen stat, men som ble styrt av andre (bysantere, persere, arabere, mongoler, tyrkere og russere) og som gjentatte ganger har blitt deportert og massakrert. Kirken gis æren for å ha tatt vare på morsmålet og kulturen gjennom en turbulent historie, for å ha formet og bevart en armensk identitet.

Armenia er verdens første kristne stat, hvor kristendommen har vært statsreligion siden år 301, men hvor kirken er selvstendig. Sitt eget alfabet og skriftspråk fikk armenerne på 400-tallet, med den hensikt å få Bibelen oversatt til morsmålet. Heller ikke under Sovjet og kommunismen, dukket kirken helt under, selv om flere kirker ble brukt til helt andre formål under den tiden.

Armenernes store stolthet og nasjonalsymbol er Araratfjellet, som Noahs Ark skal ha strandet på. Fjellet er synlig fra hovedstaden Jerevan når det er klarvær. Fjellet skal ha ligget i det armenske riket, men Lenin ga det til Tyrkia i 1922 som del av en fredsavtale mellom Sovjet og Tyrkia. Armenerne regner likevel fjellet som sitt og har det fortsatt som et nasjonalsymbol. Et av de mest kjente armenske brennevinsmerkene har også samme navn. Tyrkia var frekke nok til å spørre Armenia en gang om hvorfor de fortsatt hadde Araratfjellet som deres symbol, da fjellet ikke lenger ligger i Armenia. Da var det en lur russer som svarte tyrkerne ”Hvorfor har dere månen som symbol i flagget deres når månen ikke ligger i Tyrkia?”. 

Utsikt mot Ararat, men dis i horisonten skjulte Ararat for oss.

Armenias flagg består av tre horisontale striper i aprikos (ja, ikke våg å kalle fargen noe annet!) fordi aprikos er nasjonalfrukten, blå for den blå himmelen og rød for blodet som ble spilt under folkemordet. I årene 1915–1916, mens landet var underlagt det Osmanske riket, ble armenerne utsatt for massakrer, deportasjoner, sult og etnisk vold, særlig i det som i dag er det østlige Tyrkia. Anslagene over antallet døde varierer fra 400 000 til litt over 1,5 millioner.

Fridtjof Nansen engasjerte seg for flyktninger etter første verdenskrig. Det skal ha vært for å hjelpe armenere på flukt at han fant opp Nansenpasset, som skulle bli opphavet til Flyktningekonvensjonen. 29 land betegner i dag hendelsene offisielt som folkemord. Norge er ikke blant disse landene. Begrunnelsen er at hendelsen fant sted før FN-konvensjonen om folkemord ble vedtatt i 1948, men det spørs om det ikke er like mye for å bevare et godt forhold til Tyrkia, som avviser at det foregikk et folkemord. Tyrkia hevder at  påstandene er usanne og en fornærmelse mot det tyrkiske folk. Tyrkia erkjenner at opptil 500.000 mennesker døde, men mener det skyldtes krig og sult. En halv million armenere klarte å flykte under denne tiden og fortsatt i dag lever omtrent 7 millioner armenere spredt rundt om i verden.

 

I 2018 gjennomgikk Armenia en fredelig revolusjon. Menneskene fylte gatene i Jerevan for å demonstrere mot statsministeren Serghs Sargsyan som hadde sittet siden 2008. Armenia erklærte seg selvstendig i 1990, men noen få ble sittende med makten og pengene og demokratiet uteble. Først i 2018 fikk folket viljen sin. Statsministeren gikk av og lederen for demonstrasjonene, Nikol Pashinian, ble ny statsminister. Han lærte folket å demonstrere, så nå får han som statsminister smake sin egen medisin. 

Armenia er i dag et relativt lite land, med få nære venner. Naboen og uvennen Tyrkia er alliert med Aserbajdsjan, som Armenia har et anstrengt forhold til på grunn av stridigheter om landområder (Nagorno-Karabakh og Nakhchivan). Den kristne naboen i nord, Georgia, er ikke en direkte uvenn, men Georgia har også tette bånd til Tyrkia. De nærmeste vennene Armenia har, er Russland og Iran. Kina er også en viktig investor i landet.

 

Også i Jerevan ble vi introdusert til byen av en herlig og entusiastisk guide på en gåtur. 

I nærheten av operahuset var en kunstig, men ren og fin innsjø som het Svanesjøen (bildet over i midten), oppkalt etter operastykket som ble satt opp for første gang her i denne byen. Det mest imponerende fra Jerevan, var Kaskaden, en stor trapp i sentrum med utsikt over byen og Ararat på en finværsdag. På avsatsene er det fontener og skulpturer. Også nedenfor Kaskaden er det en flott skulpturpark. En ting vi virkelig likte i Jerevan, og flere av byene vi besøkte, er at byene er vel utstyrt med drikkefontener i sentrum, hvor vi kunne fylle vannflaskene våre. En annen ting var at gatehundene var merket og vaksinert.

      

Vi hadde vært lure nok til å sjekke inn på et hostell med basseng, så etter en dårlig natt på toget og en varm gåtur i byen, var det deilig å kunne ta en time-out ved bassenget før vi gikk ut igjen. Om det ikke var den varmeste byen vi besøkte, så føltes det i alle fall slik (36 grader).

På vår andre dag i Jerevan dro vi på en utflukt. Først besøkte vi Geghard, et middelaldersk kloster delvis skåret ut i fjell, som er oppført på FNs verdensarvliste. Etterpå kjørte vi til et gresk-romersk tempel utenfor landsbyen Garni, før vi hadde et lenger stopp ved Lake Sevan, som er en av de største innsjøene i Kaukasus-regionen. Innsjøen ligger 1900 moh og er en av de største høytliggende innsjøene i Eurasia.

Her hadde vi sett for oss en stund i sola og et bad, men jeg ble langt i fra fristet til å kle av meg og bade med så mange menn stående og glo. Dette var virkelig det vi likte minst ved Armenia – mannfolkene, som var mye drøyere og begloende enn hva vi opplevde i Georgia og Aserbajdsjan. 

    

Tilbake i byen fikk vi sett Den Blå Moské som er den eneste moskéen i Jerevan. Deretter spiste vi et smakfullt måltid med lokal mat før vi gikk til Republic Square for å få med oss et fonteneshow. 

Vi flottet oss til og bestilte første klasse på kveldstoget til Tbilisi, som ikke var særlig dyrere eller annerledes enn andre klasse. Kupéen var helt lik, med unntak av overkøyene og de to ekstra personene man deler kupé med på andre klasse. Fascinerende stygge tog med tepper på gulvene og en av topp 5 verste togdoer jeg har opplevd.

Vi ankom Tbilisi sent, ble hentet av en råkjører av en taxi som vi hadde forhåndsbestilt fra hostellet. Hostellet var også en overraskelse i seg selv. Det var kun to rom som ble leid ut i en slitt bygård i det som for oss så ut som et dårlig strøk av byen, da vi ankom kl 01.30 på nattestid. Det viste seg heldigvis på dagtid at det ikke var så ille, og at det var svært sentralt. 

I denne bygården bodde vi

Nabolaget vårt:

Også i Tbilisi benyttet vi oss av tilbudet om en gåtur med guide i byen, hvor vi fikk se både litt av gamlebyen og litt av de nyere delene, samt at vi fikk mange tips om steder å spise og besøke. Byens arkitektur er en god blanding av middelaldersk, neoklassisk og sovjetisk stil, som er tydelig i veikrysset avbildet nedenfor. 

Gamlebyen var pen, men litt for masete og full av innkastere. Endelig fikk vi også tatt oss tid på å smake på matrettene som de er så stolte av her; Khinkali – en dumplinglignende pastapakke som minnet om ravioli og Khachapuri, som er brød med ost og egg.

Vi gikk gatelangs i den kontrastfylte byen og besøkte to museer som egentlig var et og samme museum; Museum of Broken Relationships og Museum of Illusions. Anbefaler begge! Vi tok også kabelbanen opp til en høyde ved gamlebyen for en fin utsikt over byen. 

Vi er fornøyde med smakebiten vi har fått av de tre landene i Kaukasus-regionen, som vi lett kan anbefale til andre! :) 

Fredsbrua i Tbilisi

Vi reiste fra Oslo via Riga med Air Baltic til Baku, og med retur fra Tblisi. Noe ukurante reisetider ettersom vi ankom Baku kl. 03.20, etter å ha hatt nesten 6 timers venting i Riga. Avreise fra Tbilisi var kl. 04.15 og ankomst Oslo var kl 08.40. Prisen på alle flybillettene var ca. 3000 kr per person.