Påskeferie i Bolivia

Jeg lengter stadig til Bolivia, landet som jeg er så glad i. Jeg tror aldri det går en dag uten at jeg tenker på Bolivia, folkene der og barnehjemmet i Potosi. Elise og jeg har snakket om å dra tilbake til Bolivia siden forrige sommer. Med litt tilfeldig lang påskeferie og noen ekstra fridager, lå forholdene til rette for en Boliviatur. Det er første gang jeg reiser til Bolivia på akkurat denne tiden, mens det er senhøst der, så jeg var litt spent på akkurat det.

Noe av motivet for å reise nå, er at jeg stadig får spørsmål om hvordan det går med barnehjemmet i Potosi, uten at jeg kan svare godt på det. Majora Betzabe, som har drevet barnehjemmet siden åpningen i oktober 2010, og som jeg har kunnet ha direkte mailkontakt med, har blitt forflyttet til Cochabamba og et nytt offiserpar har tatt over. Jeg var selvsagt spent på å se hvordan ting står til på hjemmet, jeg lengtet etter å treffe alle barna igjen og å bli kjent med og knytte kontakt med de nye som jobber her. Cochabamba og La Paz var også steder vi ville besøke for å hilse på kjente og kjære.

Etter en eviglang flyreise, hvor vi nesten mistet to av flyene på veien, landet vi i Cochabamba, hvor Maria møtte oss på flyplassen. Et gledelig gjensyn både med Maria og med byen. Vi dro rett til Tiquipaya, hvor vi var invitert til å bo hos Siw på barnehjemmet Corazon Grande. Tiquipaya hadde forandret seg mye. Her ute på landet var det mange nye bygninger siden sist.

De første dagene i Cochabamba var vi tidlig trøtte og tidlig våkne på grunn av tidsforskjellen. Vi fikk likevel mye ut av dagene. Vi besøkte Mayora Betzabe og gikk ut for å spise lunsj sammen med henne. Hun fortalte at hun savner Potosi og barna der. Men hun lever et roligere liv nå, som kanskje også kan være bra for henne.

Betzabe fortalte, som vi etterhvert også fikk høre fra mange andre her, om hvor mye vanskeligere det var blitt å drive barnehjem i landet. Presidenten, Evo Morales har gitt tydelige signaler om at Bolivia ikke trenger hjelp utenfra. Myndighetene har også bestemt at alle barn som har slektninger, skal flytte hjem til slektningene. Selv om det finnes et barnevern i landet, er det lite eller ingen tilsyn i disse familiene som barna flytter til. Mange må bo hos tanter og onkler som allerede har egne barn og som favoriserer sine egne barn. Mange av disse barna blir dessverre frarøvet skolegang fordi de må tjene til livets opphold eller må “gjøre nytte for seg” så lenge de skal bo hos slektningene. Men myndighetene får resultatene de ønsker seg: færre barnehjem, både statlige og private. Det ser jo bra ut på statistikken for landet i alle fall...

Evo Morales, ble valgt som verdens første urbefolkningspresident i 2005 (innsatt i 2006) og har sittet som president siden. Han har virkelig gjort mye bra for folket i Bolivia. Han jobbet frem en ny grunnlov der urfolks rettigheter ble styrket, de ulike regionene fikk økt selvstyre, og staten ble sikret kontroll over naturressurser som olje, gass og vann. Det har blitt bygget skoler på landsbygda hvor det aldri tidligere har vært skoler og Evo har erklært analfabetismen for utryddet i Bolivia, etter en tre år lang analfabetiserinskampanje (avsluttet i 2009).
De siste årene kan det virke som om fokuset har vært mer på store prosjekter som vises igjen internasjonalt. Det har blitt bygget et digert taubanesystem med hele ti forskjellige linjer i La Paz. Vi gjorde nesten ikke annet enn å kjøre taubane da vi var i La Paz, så fint var det. Men vi undres litt over at det ikke er mer folk som benytter seg av den på ettermiddagene, og også over at myndighetene ikke ser sitt snitt til å ta seg bedre betalt av turistene (ca 3,50 kr per tur). For særlig innbringende kan det ikke være... I Cochabamba er det også planlagt å bygge en bybane. Den første linja skal allerede være 32% ferdig, har jeg hørt. Det er jo også et vittig prosjekt, men Cochabambinerne så ikke ut til å ha tatt det særlig inn over seg. Vi hørte ikke mye snakk om det, uten at vi spurte om det, og da fikk vi gjerne høre at det var langt viktigere ting som heller burde bli prioritert, som f.eks helse.

Det heter at alle kan få helsehjelp i Bolivia. Men det er enkle, vanlige ting som er dekket under denne loven. Feiler du noe litt mer komplisert enn forkjølelse og influensa, bør du ha helseforsikring. Det kan man få gjennom jobb, men det er naturligvis mange som jobber i uformell sektor og som ikke har eller tar seg råd til å helseforsikring. Og av frykt for at utgiftene ved legebesøk skal bli høye, venter dessverre mange altfor lenge med å gå til legen...

I Cochabamba er det meste som før. Vi dro på La Cancha, som er et av Sør-Amerikas største utendørs markeder. Her finner man absolutt det aller meste. Selgerne har lange arbeidsdager og det er ikke sjeldent å se cholitaer (urbefolkningskvinner) som sitter og forbereder dagens lunsj, eller som sitter og sover. Eller som denne cholitaen, som har sovnet med kniven i hånda mens hun skrelte gulrøtter:

Et besøk til El Cristo, er nesten obligatorisk når man er i Cochabamba. Til informasjon, så er denne Jesusen enda høyere enn den i Rio, men utsikten er kanskje ikke like spektakulær.

 Det går an å ta taubane opp til fjellet den står på, men vår plan var å ta det som en treningsøkt og det ble veldig tungt, syntes jeg. Hjertebank, svett og sliten, tungpustet og melkesyre i beina. Nesten litt godt å kunne skylde litt på høyden og ikke bare kondisen for en gangs skyld. 

Da vi var i Cochabamba var Siw nokså travelt opptatt med å tolke og tilrettelegge for to andre norske jenter, som vi også fikk møte. De jobber med å lage en tv-serie om de tre norske jentene som ble tatt for å forsøke å smugle kokain til Norge i 2008. Spennende. Vi gleder oss til å se hva de får til etter hvert. 

Litt tid ble også tilbragt på Corazon Grande. Vi ble invitert på 13-årsdagslunsj med barna og styret for barnehjemmet. På søndagen laget Elise, Gloria, Siw og jeg vegetarlasagne til alle jentene på Corazon Grande til lunsj. Vegetarmat står sjelden på menyen noe sted i dette landet, men lasagnen ble godt mottatt. Etterpå laget Elise kjeks sammen med noen av jentene.

 

Etter tre effektive dager i Cochabamba, dro vi til La Paz. Motivet for å reise til La Paz, ved siden av at vi liker byen godt, var å besøke Jacinto og familien. Elise, som har bodd 6 måneder i Potosi, hvor hun arbeidet frivillig, ble godt kjent med Jacinto og familien. Jacinto er en rolig, snill og sindig mann som var byggeleder for barnehjemmet i Potosi samtidig som han, sammen med kona, var leder for dagsenteret i Potosi. Han hadde lange og slitsomme dager, både med fysisk arbeid og med å ha kontroll på alle innkjøp og alle innleide arbeidere. Han fortalte nå at han ødela ryggen i arbeidet på den tiden, derfor er han ikke i stand til å løfte tunge ting lenger. Etter at han var i Potosi, ble han flyttet til et av senterne på Altiplano. Under den tiden  de var der, mistet han dessverre kona si. Nå lever han et litt roligere liv, sammen med de to barna sine, med ansvar for dagsenteret Achachicala i La Paz. Han sier at de har lært seg å leve med tapet av kona og at de trives der.

Elise sammen med Vanessa, som hun er gudmor for, og hele gjengen samlet rundt lunsjbordet. 

Da vi likevel var i La Paz, benyttet jeg anledningen til å stikke innom dagsenteret El Tejar, for å hilse på fadderbarnet til fetteren min. Det var et fint møte med en sjenert Carla som er 12 år gammel. Det var også et interessant møte med de ansatte der, som nylig har blitt flyttet fra Tarija, Bolivias vindistrikt, til La Paz hvor både folket og klimaet er kaldere og kjipere.

Kveldene i La Paz gikk med til å ta mange av taubanelinjene,  besøk i den koselige gata Calle Jaen og litt souvenirshopping. Taubanen, eller teleféricoen, som den heter der, er helt genial, det er så gøy å se hele byen ovenfra! Det er også veldig effektivt å komme seg rundt i byen på den måten, også er det er rimelig framkomstmiddel. 

Etter halvannet døgn i La Paz, gikk turen ubehagelig tidlig om morgenen til Potosi, som skulle bli høydepunktet på turen, på alle måter. Ettersom Potosi er verdens høyestliggende by, er det ikke så vanskelig å tenke seg til at det kan være utfordrende å fly dit. Det hadde vi aldri tidligere gjort, men det gjorde vi altså nå, uten problemer. Kl. 08 landet vi i Potosi, hvor vi ble hentet av Kaptein Teo fra dagsenteret, Maria Christina, og løytnant Juan José , fra barnehjemmet.

Da vi kom til barnehjemmet var det bare noen få barn der, fordi de fleste går på skolen på dagtid. Vi innlosjerte oss på gjesterommet/voluntørdelen og spiste frokost sammen med offiserparet som jobber der, samtidig som vi laget en plan for påsken sammen med dem. De fortalte at det hadde vært en stor overgang å komme hit, direkte fra Santiago de Chile, hvor Frelsesarmeens kadettskole er. Offiserfruen, Claudia var gravid da de ble sendt til Potosi. Jeg undres over at Frelsesarmeen ikke er mer barmhjertige eller lure i sine beslutninger. Hvordan kan det tenkes at det riktige paret for å drive et barnehjem med 20 barn, var et par som selv skulle bli foreldre for første gang...? 

Claudia fikk problemer under graviditeten og måtte ta keisersnitt i syvende måned. Babyen var naturligvis kjempeliten, og måtte ligge lenge i kuvøse. Det ble tilbragt mye tid på sykehuset for den lille familien, og de første månedene var babyen, som etterhvert fikk navnet Gracia, avhengig av sine foreldre dag og natt. Hun kunne ikke spise eller produsere kroppsvarme selv, så hun fikk mat gjennom sondemat og foreldrene måtte benytte kengurumetoden for å holde henne varm. Til tross for en tøff start på tilværelsen i Potosi, ser det ut til at de finner seg til rette, og at barna på barnehjemmet har innfunnet seg med de nye bestyrerne.

Trøtte, men ivrige etter å få gang på alle de kjekke planene vi hadde med barna, dro vi på markedet for å handle spill, leker og tegnesaker for penger som mormor hadde sendt med meg (takk, mormor!). Underveis ble vi også invitert til lunsj på dagsenteret, hvor Elise fikk et gledelig gjensyn med noen av barna hun ble kjent med da hun jobbet der. Vi ble også kjent med den flotte familien som driver dagsenteret og vi spilte spill sammen med noen av barna som går der.

Om kvelden kledde vi på oss lag på lag og tok med oss de 15 eldste barna på fotballkamp: Real Potosi vs. Wilsterman, som er fra Cochabamba. Løytnanten spiller fotball med barna nesten hver dag på barnehjemmet, for at de skal være i fysisk aktivitet og fordi barna elsker det. For mange av barna var dette den første fotballkampen de var og så på. Jeg satt ved siden av Benjamin, 9 år, som satt og ristet på beina før kampen startet. Da jeg spurte om han frøs, svarte han “Nei, jeg er bare så nervøs for hvem som kommer til å vinne”.

Jeg har blitt fortalt at Potosi alltid vinner på hjemmebane på grunn av at det er så tungt for bortelaget å spille i høyden. Myten ble avkreftet. Wilsterman spilte overlegent fra start, og selv om de mistet en spiller av banen på grunn av rødt kort i andre omgang, vant de 2-1 over Real Potosi. Selv er jeg ikke så fotballinteressert, men det er svært så underholdende, både med dramatiske filminger på banen og et engasjert publikum. Senere fikk jeg høre at Real Potosi taper ganske ofte, og det får meg til å undre på hvordan det står til med selvtillitten til de gutta der. Det var ikke akkurat noen heiagjeng de hadde med seg, men skjellsord, kjefting, brøling og buing hver gang noen gjorde et feilgrep på banen. Etter kampen sto folk igjen og skrek, bannet og skjelte ut spillerne. En interessant opplevelse, særlig for oss som ikke akkurat lever og ånder for fotball. :)

På skjærtorsdag var det kun skole på dagtid. Etter lunsj var alle barna tilbake og vi fikk en ordentlig  omvisning på barnehjemmet. Her er det orden. Barna rydder sengene og rommet sitt før frokost. Ettersom hver og en heller ikke har så mange eiendeler, blir det ikke veldig mye rot. Hjemmet er fint, rent og ryddig, men det er ni år gammelt i år, og det synes at det ikke er helt nytt lenger. Det er heller ikke alle rom som fungerer slik det var tenkt når det ble tegnet, naturligvis, men det meste har en eller annen funksjon. 

På runden fikk vi også en nøye beskrivelse av de tingene som ikke fungerer, og som de ønsker hjelp til å ordne/fornye. Det skjer ved at offiserene sender prosjektbeskrivelser til Boliviafamilien, som godkjenner prosjektene hvis man er enige om at behovet er reelt, og deretter sender pengene som trengs for å fullføre prosjektene. Pengene til prosjekter kommer fra enkeltpersoner, firmaer, foreninger, barnehager, skoler, jubilanter etc.

Så her kommer en liten beskrivelse av prosjektene som trengs på Casa Himmelbjerget.
Klesskapene av kryssfiner har sett sine beste dager. De er rett og slett av dårlig kvalitet. De fleste mangler skuffer, er skeive i oppheng og dører og de fleste håndtakene har falt av. Så her ønskes nye skap til barnas klær.

Barnas soverom, studierom og klesrom er i god stand. Av doene og dusjene i bygningen hvor barna sover, er det flere som er i ustand. Men kapteinen er på saken, så det er ingen stor bekymring. Vann her er en annen stor utfordring. Det er ikke sjelden at det er vannmangel her, særlig hvis det ikke har regnet på en stund. Det er virkelig vanskelig å forstå hvordan det går an å klare seg i hverdagen uten tilgang på vann... Det nye offiserparet sier at det ikke har vært vannmangel i år, men vi opplevde et par ganger at det ikke var vann i springen eller i dusjen om morgenen på badet "vårt". Det kom tilbake etter en stund, men det var risikabelt å stille seg i dusjen og begynne å såpe seg inn. Vi klarer oss fint i en slik tilværelse for et par dager, og sannsynligvis har vi godt av det. Men jeg kan virkelig forstå at det har vært en prøvelse for det nye offiserparet å komme direkte hit fra Santiago de Chile.

 "Oppi her har vi tannbørstene våre!", viser Adonay 7 år og Deysi 6 år.

 Noen av guttene viser sengene sine på gutterommet.

"Her i denne hylla har vi skolesakene våre!". Benjamin 9 år, Ricardo 7 år og Jhohan 7 år.

Det er ingen andre enn Boliviafamilien som støtter barnehjemmet, til tross for at avtalen var at Frelsesarmeen skulle finne flere støttespillere etter at hjemmet var reist. Fadderpengene rekker til langt mindre enn fadderpengene på et dagsenter, naturligvis. Ettersom barna bor og lever der, er det høyere utgifter på vann, strøm og mat. I tillegg skal barna ha klær, sko, skoleuniform og skoleutstyr. Den norske krona har også falt mye siden åpningen av hjemmet. 

Vi ser at det er et stort behov her, og for noen år tilbake fikk alle barna på Evangelina Booth, pikehjemmet i Cochabamba, to faddere hver. Jeg spurte derfor pent om ikke dette var mulig også i Potosi og Boliviafamilien går med på det. Så nå skal hvert barn her få to faddere hver, noe som vil hjelpe på økonomien, og forhåpentligvis også litt på kostholdet på barnehjemmet.

Ettersom fadderpengene ikke strekker til, er de som driver hjemmet er helt avhengige av at det gjøres egne matprosjekt, som vil si at de får ekstra midler til å fylle opp matlagrene innimellom, som kommer fra prosjektmidler og ikke fra fadderpengene. Matlagrene var bra fullt opp nå. Grønnsaker er en mat-utfordring her. Ettersom Potosi ligger utenfor allfarvei, er tilgangen på grønnsaker mye dårligere enn andre, mer sentrale steder i Bolivia. For det andre er det veldig dyrt, dessverre. Slik er det også med frukt; det er mange frukter som vokser andre steder i Bolivia som barna aldri har sett eller smakt på her.

Muren rundt hjemmet har på en side begynt å lene seg innover. Dette gjelder en liten del av uteområdet, hvor muren er forsøkt støttet med påler og det lille området er sperret av for at barna ikke skal oppholde seg der. Ifølge kapteinen kan dette ordnes ved å bygge en slags platting, en andre-etasje på uteområdet (som da vil bli på høyde med lekeparken), som vil støtte opp om muren.

I bygningen hvor kjøkkenet, spisesalen, kontoret og offiserboligen er, er det også planlagt en garasje.

 Denne har aldri blitt ferdig utarbeidet. I den innerste enden av garasjen ligger vannsisteren. Kapteinen fortalte at det i jorda der, som er grunnvollen til hele bygningen, er veldig fuktig. Det trengs derfor å lage et dreneringssystem slik at vannet ledes ut til gaten. Deretter bør det planeres og støpes gulv i garasjen, slik at den kan komme til sin rett.

I bakgården er det vi ville ha kalt for vaskerommet. Her foregår klesvask og tørk. Men denne bakgården er avlåst for barna når de ikke vasker, for deres egen sikkerhet. Grunnen er at muren like ved boden er ganske lav utenfra, fordi naboene som har bygget hus har fylt opp med jord langs muren. Jentene på hjemmet skal ha sett en mann i bakgården en kveld. Kapteinen gikk sint og nervøs til bakgården, men fant ingen. Likevel har han satt opp ståltråd på toppen av muren for å forhøye den litt. Men det er ønskelig at muren her bygges noe høyere. 

Videre fant vi to symaskiner i boden i bakgården som det ikke var mulig å fikse, men som kanskje kan selges som deler og en stekeovn som er ødelagt, men som kan fikses. Vaskemaskinen vasker dårlig, men barna, som vasker tøyet sitt selv, bruker den til sentrifugering. Det er dog ønskelig med en ny vaskemaskin.

Kjøleskapet på kjøkkenet var nytt da hjemmet åpnet for ni år siden. Motoren har blitt fikset en gang, men den synger nå på siste verset, så her må det også kjøpes en ny i nær framtid.

Det ble også nevnt i all beskjedenhet at noen av sofaene var ganske slitte. De var naturligvis dekket til av et digert klede, for å skjule skavankene, men jeg tok en titt under klede, og sier meg enig i at de gjerne kan skiftes ut. De andre sofabenkene er i bedre stand, men de har også sett bedre dager og kan forventes å måtte skiftes ut relativt snart. 

Barnehjemmet ligger på 4110 moh, og bare det i seg selv byr på utfordringer. Her er lufta kald, og bakken er kald. I regntida fryser vannet i rørene til is, så det er ikke tilgang på vann på barnehjemmet før ca. kl 10 på dagen. Vi fikk også såvidt merke dette. Det er ikke varmt vann i springen her, så vannet i springen om morgenen var kaldt som smeltevann, vondt-kaldt å vaske seg i. Når sola er framme, varmer den godt. Men sola er naturligvis veldig sterk i denne høyden. Mange av barnas kinn bærer preg av det harde klimaet her.  

Barnehjemmet ligger oppe i en ås ovenfor byen, med utsikt til Cerro Rico, det rike fjellet. Fjellet som engang ga spanjolene så mye sølv at det sies at de kunne ha bygget en bro i sølv helt fra Potosi til Spania. Fremdeles jobber omtrent 10 000 mennesker, også barn, i gruvene i fjellet hver dag, et primitivt og hardt arbeid, som dessverre har tatt mange liv. Livet i Potosi for øvrig er også hardt, både på grunn av klima og kultur. Machisme-kulturen lever sterkere her enn andre steder i landet, og Potosi er generelt et avsidesliggende sted, som ikke engang selve presidenten har brydd seg noe særlig om å oppruste eller utsmykke de siste årene. Jeg lar meg fascinere gang på gang av denne relativt lille byen, som de fleste bolivianere kaller for stygg. For hver gang jeg besøker Potosi, liker jeg byen bedre og bedre. Og jeg mener det ville være en skam å besøke Bolivia uten å besøke Potosi.

Gatene i Potosi. På det første kan man skimte Cerro Rico mellom hustakene.

 Til venstre kan man se litt av "heksemarkedet" i Potosi. I Bolivia er det mye tradisjoner og ritualer knyttet til overtro og naturreligion, som vil si at de blant annet tilber og ofrer til moder jord, Patcha Mama. Her på heksemarkedet går det blant annet an å få kjøpt lamafoster, som visstnok skal være lykkebringende på et vis... På mange steder og i mange tilfeller i Bolivia er denne tradisjonelle troen mikset med katolisismen.


Til høyre; et vanlig syn i mange nabolag i Bolivia, også i storbyene: en dukke som minner mest om et fugleskremsel. Den henger der for å signalisere at "her i dette nabolaget rår indrejustisen". På bakken sitter en cholita og selger varene sine.

Til tross for en kultur og et bybilde som kan virke dyster og uforståelig for oss, hadde vi en veldig fin påske med barna på Casa Himmelbjerget, som barnehjemmet ironisk nok heter.



 På skjærtorsdag lagde vi boller med barna og hadde spillekveld med de nye spillene. Det ble en veldig fin kveld som ble avsluttet med at barna ønsket seg en gjentakende spillekveld før vi dro.





På langfredag reiste vi ned til et sted som het Miraflores for å bade i varme kilder. Det ligger ca. 800 meter lenger ned, noe som merkes veldig godt på varmen. Det er utendørsbassenger, men med skyggepresenning over det meste av området. Vannet så noenlunde rent ut, men resten av området gjorde ikke det. Ungene koste seg maks i flere timer. Det første bassenget vi gikk i, var så varmt at det stakk i huden, mens barna her, som nærmest har tilegnet seg elefanthud i det værharde klimaet, så ikke ut til å bry seg om at det var for varmt. Heldigvis fantes det et større, men overfylt svømmebasseng med lavere temperatur, som noen stakkars svømmere prøvde å trene i ved å svømme sikk-sakk mellom alle menneskene.

Dusjene var noen rør som ledet vann ut fra bassenget. På toppen satt Rosario og tilbød deg bassengvann fra en dunk, dersom du ville vaska håret.

Det var en skikkelig trøtt gjeng som busset tilbake til Potosi den ettermiddagen. Trøtte av sol, varme og høyt energiforbruk.

Naturligvis gikk også frelsesarmeens barnehjem i kirken på langfredag. Noen og enhver av oss ble påminnet at det var langfredag da gudstjenesten varte i nesten to og en halv time... 

Påskeaften startet med en spesiell frokost som Claudia hadde forberedt, med cupcakes og eplepai. Deretter var det naturligvis påskeeggjakt. Elise og jeg dro for å gjøre noen innkjøp før vi lagde vegetarlasagne med 5 av de eldste barna. Med så gode hjelpere, gikk det hele som en lek. Barna her imponerer meg stadig. For å få et hjem med 20 barn til å gå rundt, må de naturligvis hjelpe til. Men det er aldri noen protester når hjelperne utpekes. De er flittige og de ser ut til å hjelpe til med stor glede. Noen ganger blir man minnet på virkeligheten her: som sent langfredag kveld, etter barnas leggetid, ringte det på døra og offiser Juan José gikk ut for å se hvem det var. Det var mora til en av jentene som ville at hun skulle være med å hjelpe henne dagen etter på det offentlige toalettet som hun driver i byen. Offiseren sa at det ikke var aktuelt fordi det var påskeaften neste dag, og da skal ikke barna jobbe. Desuten var det besøk på hjemmet og vi hadde planer for helgen. Om ikke disse barna hadde bodd på barnehjemmet, så hadde noen av dem måtte jobbe for tilværelsen og gått glipp av skolegang. Da er det kanskje ikke så rart at de vasker hjemmet sitt og hjelper til med matlaging med stor iver.

 Påskefrokost og påskeeggjakt.

Vegetarlasagne på gang.

Etter lunsj dro vi på kino for å se Dumbo i 3D. Vi kom selvsagt til boliviansk tid, snuflende inn i salen etter at filmen hadde startet, og vi ble hysjet på av alle som hadde kommet tidsnok og syntes det var forstyrrende med 24 forsentkommere... De eneste som fikk en kjipere kinoopplevelse av den grunn, var jeg og Elise, som irriterte oss litt over det. Barna elsket både kinoen og selve filmen. Da vi gikk ut av salen sa Jimena, 12 år: “Tia, nå vet jeg hvordan det er å gå på kino!".

Lørdagskveld og påskeaften ble det ny spillkveld med pakkelek. Det ble et herlig kaos og høyt støynivå, men det var veldig vellykket. Mange barn med noen små, nokså beskjedne nye dingser, la seg fornøyde den kvelden.

Det er få steder og få mennesker som får meg til å føle meg så verdsatt som når jeg kommer hit på besøk. Plutselig har jeg ikke nok hender og armer nok til alle som vil holde i meg. Barna her er høflige og litt sjenerte, men utrolig tillitsfulle. De er også veldige takknemlige, både for å få besøk og for alle aktiviteter vi arrangerer eller tar de med på. De er rause med klemmer og komplimenter. De er også utrolig nysgjerrige på fadderne sine i Norge, som de aldri går lei av å stille spørsmål om.

Jeg blir dårligere og dårligere på avskjeder. Heldigvis ble denne kort fordi vi måtte skynde oss til bussen etter frokost søndag morgen. Barna er gode på det, da. De ønsker oss en god reise og sier at de venter på oss til vi kommer tilbake.

Det flotte offiserparet som har fått den store jobben med å drive barnehjemmet, her sammen med datteren Gracia på 10 måneder. 

Farvel, Potosi. Håper vi ses snart igjen.

Videre gikk reisen til Sucre. Den eneste lengre bussturen så langt, ca 3 timer. Det gikk ikke lang tid før Elise kommenterte at hun var glad for at vi ikke hadde busset mer. Det er dessverre mange her som kjører som idioter på dårlige veier. Høy fart og farlige forbikjøringer. Det var likevel så varmt og så dårlig luft (og lukt) i bussen, så etterhvert duppet vi av begge to.

Vi har for det meste flydd når vi har forflyttet oss. Mest fordi vi har så kort tid her denne gang. Bussturen fra Potosi til Sucre kostet 20 bolivianos, ca 25 norske kroner, mens en flytur innenlands mellom de største byene koster 3-400kr.

Vel framme i Sucre sjekket jeg inn på KulturBerlin, hvor jeg hadde booket et enerom. Etter fire-fem dager i Potosi uten å vaske håret, var jeg klar for en god, varm dusj og litt alenetid til å skrive ned inntrykk fra dagene der. Skuffelsen var stor da jeg ble henvist til noe som minnet mest om hageskuret i bakhagen, med steingulv, betongvegger, en sengeramme som var plassert på mursteiner og såvidt nok plass til å snu seg på. Stedet så forøvrig ut som et kult hostell, men det lå folk og sov på de fleste sofaer og hengekøyer, noe som bare kan bety to ting: bakrus og lite søvn, altså mye bråk om natta.

Ikke akkurat stedet for meg den første natta etter å ha tatt farvel med barnehjemmet og etterhvert med Elise. Etter lunsj ble det et enda tristere farvel med Elise, som skulle fly videre til Santa Cruz og dagen etter til Norge. Jeg sjekket ut fra KulturBerlin, betalte full pris og sjekket inn på stedet jeg bodde forrige gang i Sucre: Hostal CasArte Takubamba, som jeg anbefaler på det varmeste. Rent, fint, rolig, god dusj og god frokost. Etter en tur til Recoleta, litt souvenirshopping og en handletur på supermarkedet SAS, ble det en rolig kveld på det fine rommet mitt.

Etter en natt i Sucre, med begynnende forkjølelse, dro jeg tilbake til Siw i Cochabamba. Det er sjelden eller aldri at jeg har unngått en forkjølelse i Bolivia. Med så mye endringer i høydemeter, klima, vær og vind, er det vanskelig å unngå, selv om jeg kler meg godt. Litt plaget av dette den siste uka, men ikke mer enn at jeg rakk å gjøre det jeg ville gjøre. 

Sammen med Siw stakk jeg innom Evangelina Booth, pikehjemmet jeg jobbet på som frivillig i 2008. Jeg har vært tilbake her flere ganger på besøk siden, og det meste er ved det samme, bortsett fra at barna og personalet har blitt byttet ut. Nå var det ingen barn jeg kjente der, men både kokka og Delfora, som er sosialarbeider, er der fortsatt. Det er også bare 20 jenter der, i motsetning til 54 som det var da jeg jobbet der. Jeg ble igjen og spiste lunsj sammen med Delfora og psykologen. De kunne fortelle at det var mye mer utfordrende å drive hjemmet nå. Internasjonale hjelpeorganisasjoner trekker seg ut fordi de mottar Evos budskap om at hjelpen deres ikke trengs lenger. Av pengeoverføringer som sendes, er det også mindre av beløpet som når fram. Dette fikk jeg ikke en god forklaring på hva skyldes, men de tror det forsvinner mer i avgifter til myndighetene eller bankene når man sender penger inn til Bolivia. Samtidig stilles det høye krav til barnehjemmene om å blant annet ha ansatt psykolog og sosialarbeider, noe som det tidligere ikke var krav om. Det er selvsagt bra for barna, men alt dette koster ganske mye.  

Evos egen regjering stiller også krav til befolkningen om å klare seg på minimalt med penger. Økonomiministeren skal ha sagt at det er fullt mulig for en familie på tre å leve på 100 bolivianos (ca. 120 kr) på 3 dager. Selvsagt er det mulig, men ikke som en levestandard. Ikke om man skal unngå feil- og/eller underernæring. 

Pikehjemmet er ikke det samme som det en gang var. Da jeg jobbet der, fungerte det nesten like mye som et internat. Noen hadde mødre i Spania, men som sendte penger via slektninger, og som betalte en liten sum for at barna deres skulle ivaretas der. Mens andre barns foreldre ikke hadde betalingsevne, og da betalte de heller ikke. De 20 jentene som er der nå, er jenter som ikke har slektninger som kan eller vil ta seg av dem. Det er mange flere kompliserte tilfeller enn tidligere, noe som gjør jobben mer utfordrende.

En formiddag dro Siw og jeg også til Ushpa Ushpa for å treffe fadderbarnet mitt, Rosa-Mary, som nå har blitt 11 år og lillesøsteren Saraji er blitt 9 år. De er blitt høyere, men de er like seg. 

Vi ble med de hjem fra dagsenteret. Både mor, far, storebror, støresøster var hjemme, og en liten bestemor som kun snakket quechua var der på besøk. Det var ikke mye som hadde forandret seg. Familien på syv har tre rom hvor de lager mat, oppholder seg og sover. De har fire senger på deling. De har også en ganske stor gårdsplass hvor det av og til oppholder seg noen høner, en katt ol. Det er svært enkle forhold og grenser for hvor rent man kan klare å holde det i det varme, tørre landskapet hvor det så ofte blåser. Faren er murer og moren steller mest hjemme, men det hender at hun selger poteter på markedet. Alle ungene går på skolen. Vi pratet litt om hvordan jentene gjør det på skolen og hvilke fag de liker best. Også pratet vi litt om hvordan det er i Norge, om midnattsol og mørketid, og jeg viste de bilder fra da jeg gikk på ski i vinter. Veldig eksotisk :)
 

En dag tok Jhonny meg med til Sacaba for å vise meg noen av skulpturene han hadde laget, både i en dinosaurpark der og på et museum i sentrum av Sacaba. Jhonny er utdannet kunstner og driver for det meste med å lage skulpturer. Han har sitt eget firma og han gjør det etter hvert veldig bra, selv om han framstår som en svært ydmyk kunstner. Jeg ble veldig imponert over arbeidet. Det er skikkelig arbeid med skulpturer i glassfiber for det meste, som ser ut til å tåle å stå ute over tid. For meg ser det veldig livaktiv og riktig proporsjonert ut, men jeg har nokså lite peiling på dinosaurer, da. Jeg synes alltid det er morsomt å besøke nye steder. Sacaba ligger bare en halvtime utenfor Cochabamba. 

Den siste helgen ble innholdsrik. Fredags kveld møtte vi (Siw og jeg) Delfora, datteren hennes, Ana Margarita, samt Mayora Vargas til middag. Mayora Vargas var bestyrer på

Middag med Mayora Vargas, Delfora og datteren.

pikehjemmet Evangelina Booth, da jeg var frivillig der i 2008. Hun styrte med streng og stødig hånd og var fryktet av både oss og barna. Hun ha mildnet betraktelig med årene og det var et gledelig gjensyn med en eldre dame som holder seg godt, både til kropp og til sinn.

 

På lørdagen dro vi på “feria” (feicobol) i Cochabamba, et kjempestort marked hvor de promoterer og selger alt mulig; biler, pakketurer, møbler, industrimaskiner- og deler, mat, drikke, snacks og dingser. Det er også superraust med smaksprøver på mat og drikke. Med på kjøpet, eller tittingen, får man synet av veldreide og fint-(men lett-)kledde damer. De er på alle hjørner og promoterer greier jeg ikke tror de kan så altfor mye om... “Hvis de ikke har de damene der, så kjøper ikke mannfolka noe, vet du”, forklarte Gloria meg.

En annen ting som stadig overrasker meg i Bolivia, og som igjen ble tydelig for meg på denne messa, er folks ideer og holdninger til kosthold her. I Bolivia spises det mye karbohydrater, fritert mat og kjøtt. Både på grunn av dårlig tilgang og høy pris, spises det altfor lite grønnsaker. Generelt i landet, men kanskje særlig i Cochabamba, spiser folk hele tiden og over alt. Det er tilgang på mat og snacks på hvert gatehjørne. Likevel, på supermarkedene, og på denne messa, er mange av hyllene/standene forbeholdt salg av sunnere produkter. De retter seg mot de som ønsker å slanke seg, de som ønske glutenfrie eller laktosefrie produkter, eller mot de som har diabetes. En av disse selgerne prøvde å selge oss en pakke med diverse sunne matvarer som både passet for cøliakere og diabetikere, til superpris, selvsagt. Da jeg spurte om det inneholder sukker, sa han “Ja, men ikke så veldig mye”.
Jeg tror en ernæringsfysiolog eller student kunne ha gjort noen interessante studier her. Det mest skremmende er at jeg hører om så mange sykdommer her, blant unge folk, som nesten utelukkende forekommer blant godt voksne og eldre hjemme i Norge. Om man begynner å prate om det får man innblikk i et samfunn med mye overtro. De fleste sykdommer forklares med følelser eller stemningsleie alene, aldri har jeg hørt noen prate om at det har sammenheng med kostholdet...

Søndagen før jeg dro hadde vi stort sett en rolig dag på Corazon Grande, med unntak av en tur til byen for å besøke vår kjære Maria som hadde havnet på sykehuset. Vi ble forsinket på grunn av en parade i gatene. Blokkader og parader er hverdags her i gatene, og det sistnevnte er å foretrekke. Denne paraden var sannsynligvis en feiring av nabolagets jubileum eller av nabolagets jomfru/helgen.

Vi laget mat hjemme hos Siw og til kvelds

laget Gloria, Siw og jeg kanelboller til jentene på barnehjemmet. På tross av det, slapp jeg ikke unna denne gangen heller. Sinte Boliviamagebakterier fant veien til min mage og måtte bli med på reisen fra Cochabamba til Santa Cruz. Det ene døgnet jeg skulle tilbringe i Santa Cruz, ble ikke som foventet. Men jeg er heldig som har en god venninne i Claudia, som nå bor i Santa Cruz.  Hun kom med medisiner, vann, kjeks, bananer og te til meg da jeg lå langflat på hotellrommet. Vi fikk i det minste pratet litt og gitt hverandre en god klem før jeg tok fatt på en uendelig lang reise hjem mot Norge.

Fra Plazaen i Santa Cruz

PS. Hvis du skulle ønske å støtte noen av prosjektene på Casa Himmelbjerget, har Boliviafamilien en prosjektkonto til dette: 6340.05.22636. Merk med hjem (Casa Himmelbjerget/Barnehjem i Potosi) og hvilket prosjekt du vil støtte.

Dersom du ønsker å bli fadder (som fadder nr. 2) til et barn på verdens høyestliggende barnehjem, ta kontakt! :) Fadderskapet er gjennom Boliviafamilien, som samarbeider med Frelsesarmeen i Bolivia. Det er Frelsesarmeen som står for den daglige driften av hjemmet. Boliviafamiliens anbefaling er 300kr/mnd for fadderskap, men beløpet er frivillig. Noen betaler mer, noen betaler mindre, noen betaler månedlig, andre betaler kvartalvis, halvårlig eller årlig. Ikke en krone går bort i administrasjon her! Hvis du ønsker å bli fadder, trenger vi navn, adresse, e-post og mobilnr ditt, så får du etter hvert brev med informasjon og bilde av det nye barnet ditt i posten. I fortsettelsen vil du motta to brev i året med bilde og hilsen fra barnet "ditt". For mer informasjon, se www.boliviafamilien.org og www.facebook.com/Boliviafamilien.