Balkantur nr. 2, 2018

Balkan ga mersmak. Jeg hadde enda ikke sett alt jeg ville se og var langt fra å ha lært alt jeg følte jeg burde lære. Jeg snakket med Elise om dette i sommer, og vi ble enige om å ta en tur i høstferien i oktober. Ingen av oss hadde egentlig tid til å planlegge reisen, men vi var enige om at vi ville innom Sarajevo og Mostar, og for å slippe å reise i ring, bestilte vi tur til Sarajevo og retur fra Dubrovnik.Og som forrige Balkantur reiste vi lett; kun med håndbagasje.

Mitt første møte med Sarajevo var gjennom sangen til Kine Ludvigsen. Da var jeg omtrent 7 år og jeg skjønte nok ikke mye av hva som foregikk i Sarajevo på den tiden eller hva Sarajevo i det hele tatt var. Jeg husker også at vi et år eller to senere fikk noen nye elever på skolen som kom fra Bosnia, men heller ikke da kan jeg huske at jeg funderte over hva som hendte der eller hvor dette var.  Etter hvert har jeg blitt genuint interessert i historien i dette området, men jeg synes det har vært vanskelig å få en oversikt over og å lære om området og historien på avstand. Kommentaren ”Du må gjerne prøve å sette deg inn i konflikten, men du kommer aldri til å forstå det”, av en som kommer fra Bosnia, bidrog selvsagt også til å pirre nysgjerrigheten min.

Uten mye bakgrunnskunnskap eller forberedelser tok vi fatt på Sarajevo, med inspirasjon fra denne bloggen: https://melhadtea.com/36-hours-in-sarajevo/.

Vi startet første dag med en ”free walking tour” med Neno and Friends’ Walking Tour. Her fikk vi en skikkelig historietime, samtidig som vi fikk se

nasjonalteatret, den latinske broen (hvor Franz Ferdinand, tronarving av keiserriket Østerrike-Ungarn ble skutt, hendelsen som ble grunnlaget for Østerrike-Ungarns krigserklæring mot Serbia som førte til den første verdens), rådhuset og Sarajevo øl-fabrikk. Vi gikk ikke inn i ølfabrikken, men vi ble fortalt at dette var en av få steder i byen, under beleiringen, at folk kunne få tak i rent drikkevann. Problemet var også at folk som stod i kø for å hente mat eller rent drikkevann fra vannkildene i byen, var særlig utsatt for å bli skutt av snikskyttere. Å hente vann i ølfabrikken var tryggere fordi her var vannkilden innendørs og folk var dermed mer beskyttet.

Walking Tour-gruppen med guiden i midten.

På dette stedet, den 28. juni 1914, drepte Gavrilo Princip arvingen av den Østerisk-Ungarske tronen, Franz Ferdinand og hans kone Sophie.

Den latinske broen

På turen fikk vi også sett en serbisk-ortodoks katedral, en synagoge, en moské og en kirke.  Sarajevo er den eneste store europeiske byen som har en moské, en katolsk kirke, en ortodokse kirke og en synagoge i samme nabolag (Baščaršija). På grunn av sin århundrer lange og rike historie om kulturelt og religiøst mangfold og sameksistens kalles Sarajevo for “Balkans Jerusalem”.  Da landene i det moderne Bosnia-Hercegovina ble erobret av osmannerne i 1463, gjennomgikk landet store endringer, og Sarajevo ble et viktig knutepunkt. For å møte behovene til Sarajevos muslimske befolkning ble det bygget små moskeer (og bakerier!) i alle byens nabolag. På det meste skal det ha vært 126 moskéer i Sarajevo på den tiden og de fleste av moskéene står fortsatt, er funksjonelle og pryder bybildet i dag. 

           

Besøk i Gazi Husrev-bey-moskeen.

Vi fikk også høre guidens spennende historier om hvordan det var å vokse opp i Sarajevo under krigen og under beleiringen av Sarajavo som varte i nesten 4 år, fra 5.april 1992 til 29. februar 1996, under Bosniakrigen. Krigen ble kjempet mellom styrker lojale til den bosniske regjeringen, og flere serbiske paramilitære enheter. Det er estimert at 10 000 mennesker døde og ca. 56 000 ble skadd under beleiringen^. Gjennomsnittlig var det 329 nedslag fra bombekastere i Sarajevo per dag. Guiden fortalte at hun i begynnelsen var redd hver dag for at faren ikke ville komme hjem om ettermiddagen, men at det etter en tid ble en vane å forvente at venners eller ens egne foreldre ville bli drept.

Hun fortalte også om all den fæle maten de spiste, som ble sendt fra andre steder i Europa. 

Vi lærte også at Bosnia-Hercegovina har tre presidenter; en bosnjak, en bosniakroat og en bosniaserber. Hvordan dette fungerer i praksis, forstår vi ikke helt...

Gamlebyen, Baščaršija, er byens historiske og kulturelle sentrum og det var virkelig den flotteste delen av byen. Her henger både turister og lokale. De drikker kaffe eller te, spiser, handler eller ber.

Vi ble oppmerksomme på og overrasket over hvor mange som var ute på gatene her hele tiden. Da vi på et senere tidspunkt stilte spørsmål ved dette, fikk vi til svar at det er ekstremt høy arbeidsledighet her. Mange drar fra Bosnia for å tjene til livets opphold andre steder, og de som sitter igjen gatelangs og drikker kaffe og te, er som oftest slektninger av de som har dratt, som selv ikke har kunnet finne jobber. 

I Sarajevo besøkte vi en av de koseligste kaféene jeg noen gang har besøkt, Čajdžinica Džirlo. Her drakk vi bosnisk kaffe og salep, en søt melkebasert drikk med smak av kanel. Mens vi satt der, kom det en skikkelig skur, så vi nøt å ha tak over hodet mens vi kunne sitte og kose oss. 

Etter kafétur og regnskur, la vi ut på en liten gåtur oppover i byen. Vi passerte flere kirkegårder og så enda mange flere på avstand. Plutselig hadde vi gått opp til den gule festningen (The Yellow Fortress) som ikke er gul i det hele tatt, men som er et fint utsiktspunkt.

Både bygningene i byen og de mange kirkegårdene, røper en trist forhistorie.

Fortsatt følte vi ikke at vi hadde fått en forståelse av hele bildet av konflikten her. Vi besøkte Galerija 11/07/95, også kalt ”Srebrenica exhibition”. Museet forklarer folkemordet i Srebrenica i juli 1995 (en av de mest kjente hendelsene under Bosniakrigen). Vi hadde lest om museet og det hadde fått topp karakter i Tripadvisor, så vi hadde høye forventninger til dette. Men dessverre var ikke dette akkurat hva vi hadde ventet oss. Museet er, som navnet sier, et bildegalleri. Om du har lyst til å høre forklaringen for hvert bilde, eller lære noe som helst av historien, er du nødt til å leie audio-guide. Museet har en rekke bilder som er utstilt, men også et par filmer som ruller. Dessverre så er det kun to skjermer hvor det vises flere filmer, hvorav den ene filmen varer i halvannen time, så her kan man bli en stund om man ønsker å få med seg alt. Vi syntes det var et fint galleri og vi lærte en del om folkemordet i Srebrenica, men dette ble ikke plassert inn i en større sammenheng i historien. For vår del manglet vi en litt mer grunnleggende historisk innføring i krigen på Balkan og i Bosnia for øvrig, vi følte vi hadde flere spørsmål enn svar da vi gikk ut derfra. 

Dagen etter besøkte vi War Childhood Museum. Museet presenterer opplevelsene til barn som levde gjennom krigen i Bosnia, fortalt gjennom objekter, videoer og utdrag fra muntlige historier. Museet har fått veldig gode anmeldelser og ble beskrevet som "touching". Jeg syntes ikke det var så sterkt som jeg ventet, og museet var også mye mindre i størrelse enn jeg forventet, men det var fint.

Fra Sarajevo tok vi buss til Mostar. I løpet av vår første kveld i Mostar, gikk vi på Museum Of Crimes Against Humanity And Genocide 1992-1995. Dette var museet vi skulle ha valgt fra begynnelsen av (det finnes et med akkurat samme navn i Sarajevo også). Her fikk vi en skikkelig innføring i hele krigshistorien. Mye å lese, men oversiktlig og bra museum! 

Borgerkrigen i Jugoslavia foregikk mellom 1991-99 og oppfattes ofte som en serie med etniske konflikter, mer enn som én krig. Yugoslavia besto av de seks republikkene Serbia (inkludert Kosovo), Montenegro, Kroatia, Slovenia, Bosnia-Hercegovina og Makedonia. Krigene var preget av bitre etniske konflikter mellom folkegruppene og sies å ha vært de blodigste i Europa siden andre verdenskrig. Det resulterte i ca. 300 000 døde (estimert) og millioner av flyktninger. 

Bosniakrigen (fra 6.april 1992 til 14 desember 1995) var den blodigste og mest kompliserte av krigene ved oppløsningen av det tidligere Jugoslavia, mye på grunn av en svært blandet etnisk befolkning. Partene i krigen var kroatenes militære organisasjon (Kroatiske Forsvars Råd, HVO), Bosnia-Hercegovinas hær som for det meste bestod av bosnjaker, mens serberne var i Republika Srpska-hæren (VRS). Mindre paramilitære enheter var også aktive. Krigen var aldri en krig med tre åpenbare fronter, men allianser mellom de dre gruppene i forskjellige områder. Alliansene ble byttet opptil flere ganger, våpenhvileavtaler ble signert og brutt flere ganger, derfor framstår krigen som svært kaotisk og vanskelig å få oversikt over. Men i all hovedsak var kroatene og bosnjakne enige og stod sammen mot serberne som ønsket fortsatt union med Jugoslavia.

 
Mostar er oppkalt etter den gamle broa Stari Most over elva Neretva og de såkalte «brovokterne» (mostari), soldater som passet på broa og som bodde i to tårn på hver sin side av den gamle broa. I november 1993 ble brua, som hadde stått siden 1566, ødelagt av kroatiske styrker. Den ble den rekonstruert og gjenåpnet i juli 2004 og Mostar ble erklært en UNESCO-by i 2005.

Mostar svarte til forventningene. En flott og koselig liten by (litt over 100 000 innbyggere) med stor sjarm og litt galskap. Galskapen er knyttet til broa Stari Most, som er 24 meter over elven, på det høyeste. Det sies at de lokale guttene pleide å hoppe fra broen for å imponere jenter. Det arrangeres en årlig konkurranse i juli hvert år, men utenom konkurransen hopper de lokale (etter at de har samlet inn et visst beløp fra publikum) opptil flere ganger daglig og vågale, dumdristige, noen ganger drita turister kaster seg også utfor kanten.

Det er også mange vakre ting å se i området rundt Mostar. Vi meldte oss på en "Hercegovina Tour" hos verten vi bodde hos. Vi forventet å bli puttet inn i en buss som samlet opp turister og gjennomførte slike pakketurer, men neida - verten vår tok oss med i sin egen bil. Det var nokså kleint i tillegg til at vi hadde hatt mye igjen for å ha en guide som faktisk snakket engelsk, men vi fikk sett det vi skulle da.. 

Omtrent 12 kilometer fra Mostar, ligger en 
landsby som heter Blagaj. Her ligger et mye avbildet hus, som antas å være et av de helligste stedene i Bosnia-Hercegovina, fordi et brorskap av Dervisher (en retning innen sufismen i Islam) 
har hatt sitt tilholdssted her i over 600 år. Det er mulig å besøke selve huset, men jeg antar at like mange kommer for å besøke det naturskjønne området. Det er restauranter langs elva, flere stier langs elva og en båt som tilbyr en tur inn i hulen til kilden av Buna-elva. Det var ikke særlig langt inn i hulen vi kom, men interessant at elva starter der inne, uten at noen vet sikkert nøyaktig hvor vannet kommer fra. 

 
Kravice fossefall ble presentert som et absolutt must å besøke. Det var fint, men ettersom jeg er norsk, og har vært vitne til mye vill natur i mitt liv, skal det noe til å imponere. Området var fint, men tydeligvis er det mer vann og mer spektakulært om våren og sommeren. Vi fant et sted litt for oss selv litt lenger nedover elven hvor vi fikk duppet oss.

Siste stopp på vår "Hercegovina Tour" var den lille landsbyen Počitelj, som ligger langs Neretvaelva. Byen  ble bygget mellom det 16. og 18. århundre og består av bratte trapper, granateplebusker, gamle steinhus, et gammelt tyrkisk bad og en moské. Vi kjøpte en iskald granateplejuice og tok fatt på turen opp til tårnet, som ga oss en flott utsikt. 
 

    

Fra Mostar dro vi til den eneste havnebyen i Bosnia-Hercegovinas 20 km lange kystlinje: Neum. Denne lille kystlinja til Bosnia-Hercegovina deler Kroatia i to. Det vil si at dersom du skal reise fra f.eks Split til Dubrovnik, er raskeste og beste vei hovedveien som går innom Bosnia-Hercegovina og rett gjennom Neum. Neum har litt over 4000 innbyggere, hvorav de fleste er kroatere av etnisitet. Om sommeren tidobles visstnok innbyggertallet (kilde: lokal herremann), ettersom denne lille byen stort sett består av ferieleiligheter og hoteller. Heldigvis hadde vi været på vår side, ellers kunne dette ha blitt en mer ubehagelig opplevelse, for det føltes som at denne lille byen var fullstendig forlatt. Vi hadde stranda for oss selv og nøt noen timer der. Ifølge tripadvisor, og den lokale bareieren som ble vår kilde til kunnskap om området, var det absolutt ingenting å gjøre eller se i Neum. Så vi ladet batteriene på stranda og brukte tida til å lese pensum for min del og på å rette prøver for Elise sin del. Så handlet vi inn mat på den lokale matbutikken og lagde et lite festmåltid i den koselige leiligheten vi leide for en natt.

Dagen etter busset vi videre til Dubrovnik, hvor vi skulle fly hjem fra. Men vi var ikke helt mette på opplevelser og inntrykk enda, så vi busset videre til Herceg Novi i Montenegro.

Den lille byen Herceg Novi overrasket oss positivt på alle måter! For en sjarmerende liten by, med flotte bygninger, mange trapper, sol, sommer og finvær, uten for mange turister.

Strandlinja består av flere mindre bukter med småstein og brygger av mur som byr på mange bademuligheter. Båter ligger og dupper i vannet og strandpromenaden er innbydende, faktisk så innbydende at vi gikk hele veien til nabobyen Igalo, uten å være klar over det før vi plutselig var der! Igalo var mer preget av turisme, med restauranter langs veien, innkastere og menyer på norsk! Herceg Novi er en litt fredeligere og mer innbydende havneby, etter min mening, men de to byene er praktisk talt sammengrodd. 

Det nærmet seg hjemreisedato og vi måtte snu nesa mot Dubrovnik igjen. Denne byen som jeg har hørt så mye om, skuffet meg. Det føltes som om hele Europa og Asia hadde lagt høstferien sin til denne byen. Ja, det var en flott by og en "free walking tour" gjorde den også interessant. Men det er for mange mennesker på et sted etter min smak, i tillegg til den naturlige konsekvensen: skyhøye priser.

Takk for turen, Elise! Takk for denne gang, Balkan! Vi ses igjen! 

<3 balkan="" br="" deg="" denne="" er="" ferdig="" for="" gang="" ikke="" jeg="" med="" takk="">