Balkantur nr. 1, 2018

Sommeren 2017 gjorde jeg noe sprøtt. Jeg fikk en ny jobb, som lærer på folkehøgskole langt inne i Telemark. Derfor måtte jeg flytte på meg. De som kjenner meg, og som vet hva jeg syntes om å bo et år i Ås da jeg gikk på NMBU, ble kanskje en smule bekymret. Det ble jeg selv også. Veldig bekymret med tanken på å flytte fra et trivelig kollektiv sentralt i Oslo til en gammel enebolig på et sted som høres ut som en yoghurtvariant; Gvarv. Spent med tanken på å jobbe på folkehøgskole – et skoleslag jeg ikke hadde noe særlig kjennskap til, og spent på å starte en ny linje, en Cuba-reiselinje. Det var et utfordrende, hektisk, lærerikt, intenst og ganske ensomt år, til tross for at jeg følte meg godt mottatt av gode kolleger.

Livet på landet er ikke særlig spennende, så reisetrangen har økt betraktelig. Livet på folkehøgskole innebærer naturligvis litt kvelds-og helgejobbing, men også en del ferier (eller  avspasering for å være plagsomt presis). Så i løpet av min livs lengste, kaldeste og  mørkeste vinter, prøvde jeg å lage litt reiseplaner for friperiodene, og håpet at jeg hadde venner med de samme reiseønskene som meg. Jeg måtte ikke lete lenge, nærmest i en bisetning i en mail fra et av mine nyere bekjentskaper i folkehøgskolelandskapet, Annika, lå en invitasjon til å være med på tur til Balkan i 12 dager månedsskiftet juni/juli.

Balkan har stått høyt oppe på lista over steder jeg ønsker å besøke de siste årene. Våren og sommeren før jeg begynte i ny jobb leste jeg mye om Balkan og om andre land og byer i Europa for å finne ut hvor jeg skulle legge klassens Interrail. Interessen min for Balkan vokste, samtidig som jeg ble klar over hvor lite fungerende jernbanesystemet er. Det var altså ikke særlig egnet for en bli-kjent-Interrail-klassetur.

Sommeren da jeg lette etter den riktige Interrailruta, ble jeg smertelig klar over hvor kompleks Balkans historie er. Jeg møtte mennesker fra område som sa "du må gjerne prøve å få et bilde av historien på Balkan, men du kommer aldri til å forstå det...". Området består av et mangfold av små land, kulturer, etnisiteter, språk og dessverre utfordringer, som jeg ikke har forutsetninger for å kjenne meg igjen i. Jeg kunne omtrent ingenting om Balkan, nettopp derfor har jeg hatt lyst til å reise dit, for å se, oppleve og lære. 

Første stopp på turen, etter mellomlanding i Berlin, var Niš i Serbia, en by jeg aldri før hadde hørt om. Niš viste seg å være en trivelig, liten by, til tross for at det er den tredje største byen i Serbia, og til tross for at flere av bygningene i utkantstrøk virkelig så ut som om de hadde sett bedre dager. Folk var tilbaketrukne og alvorlige inntil vi tok kontakt og ba om hjelp. Til tross for at engelskkunnskapene var svært varierende, fikk vi stort sett den hjelpen vi trengte og noen ganger et smil på kjøpet :)

Litt av bybildet i Niš

Markedet og en typisk utkantstrøk-bygning.

Vi tok for oss en del av turistattraksjonene byen hadde å by på:

Crveni Krst konsentrasjonsleir, også kalt Red Cross concentration camp (visstnok oppkalt etter et nærliggende Røde Kors-anlegg) ble etablert av det tyske Gestapo i 1941. Her satt både serbere, jøder og romfolk under andre verdenskrig. Denne leiren er en av få konsentrasjonsleirer hvor noen innsatte faktisk klarte å flykte fra under andre verdenskrig.

Det antas at 10 000 mennesker ble drept i leiren og/eller på Mount Bubanj, hvor de innsatte ble skutt.  

Etter krigen ble en park med minnesmerker laget på Mount Bubanj. En av de dominerende minnesmerkene symboliserer tre hevede knyttnever. De er laget i forskjellige størreølser for å symbolisere menns, kvinners og barns hender.

Vi fikk også sett Niš Fort – som ligger i sentrum av byen, like ved elven, bygget på begynnelsen av 1700-tallet.

Skull Tower består av et tårn laget i stein, dekket av skaller av serbiske opprørere, drept og overfalt av osmanere, tidlig 1800-tallet. Tårnet er 4,5 meter høyt, og inneholdt opprinnelig 952 skaller. I dag er det 58 skaller. Det har i senere tid blitt bygget et kapell rundt tårnet.

Noe av det mest interessante (og litt ubehagelige), var at vi var omtrent alene som besøkende på alle severdighetene i Niš...

Vi testet gatemat i Niš

Fra Niš dro vi videre til Skopje, hovedstaden i Makedonia. En by som rett og slett var råflott – hvorfor har ingen fortalt oss om denne byen før?

Etter litt research er vi ikke like imponerte. Alle de flotte, enorme bygningene og statuene som får byen til å se ut som en UNESCO-by, er resultat av en kostbar og kontroversiell makeover som byen gjennomgikk mellom 2010 og 2014, i et forsøk på gjøre byen mer visuelt tiltalende. Kritikere hevder at dette er en dyr og ubarmhjertig måte å hevde nasjonalisme på, i et multi-etnisk samfunn, hvor store deler av befolkningen lever i fattigdom. Ironisk nok er dette Mor Theresas sin fødeby. 

Gamlebyen er utrolig flott, da. Det sies at her er en av balkans største bazarer. Vi deltok på en Free Walking Tour i Skopje, noe vi er skikkelig fan av, og som de har i nesten alle større byer i Europa. Noen steder er det påmelding, men på de fleste stedene møter man bare opp på et konkret sted. Så tipser man etter evne og nivå av tilfredshet med turen etterpå. Bortsett fra at vi var litt uheldige med været, var det helt topp. Guiden tipset oss om et sted vi kunne spise lokal mat i gamlebyen, Kaj Serdarot, og vi tror det må ha vært et av de aller beste måltidene på Balkan.

              

Bortsett fra at vi var litt uheldige med været, var det helt topp. Guiden tipset oss om et sted vi kunne spise lokal mat i gamlebyen, Kaj Serdarot, og vi tror det må ha vært et av de aller beste måltidene på Balkan.  

 

Fra Skopje tok vi en dagstur til Prishtina i Kosovo. Kosovo erklærte seg som uavhengig stat den 17. februar 2008, anerkjent av de aller fleste vestlige land, men ikke anerkjent av Serbia og Serbias støttespiller Russland. Derfor var det også at vi ikke dro fra direkte fra Serbia inn til Kosovo og tilbake, som ville ha vært den korteste, men mer ubehagelige veien. 

Newborn-monumentet ble avduket 17. februar 2008, dagen Kosovo formelt erklærte sin uavhengighet fra Serbia. Bokstavene var først gule, men ble senere dekorert med flaggene til de statene som har anerkjent Kosovo. Det blir malt annerledes på årsdagen for Kosovos uavhengighet hvert år. I år var B-en byttet ut med 1, for å markere 10-års jubileet.

Til Prishtina kom vi fram i tide til å være med på en ”free walking tour” i byen.

Vi hadde en stopp ved heltinne-statuen (“heroine”) som er laget av 20.000 medaljer til minne om de ca. 20.000 kvinnene som ble voldtatt under Kosovokrigen på slutten av 1990-tallet, og for å hedre kvinnenes bidrag og offer for landet. 

Vi besøkte universitetsområdet med en meget interessant bygning som huset universitetsbiblioteket:

  
Ved siden av universitetsbiblioteket (litt over på venstre side) ligger katedralen ”Christ the Saviour”, en uferdig serbisk ortodokse kristen kirke. Den ble påbegynt i 1995, men avbrutt av Kosovokrigen. Bygningen ble aldri ønsket velkommen av den muslimske befolkningen i Kosovo, men sett på som en del av en serbiseringskampanje, og kirkens framtid er nå usikker. Kirken har blitt vandalisert og forsøkt påtent. Universitetet i Prishtina har forsøkt å få eierskap til grunnen som kirken ligger på, men uten hell – landet tilhører den serbisk ortodokse kirken.  

Bill Clinton Boulevard er en av hovedgatene i Prishtina. Etter Kosovo-krigen fra 1998 til 1999 ønsket albanerne i Kosovo å takke den tidligere amerikanske presidenten Bill Clinton for sin hjelp i kampen mot Jugoslavias regjering. En 3 meter høy statue av Clinton ble avduket den 1. november 2009. 

Etter vår dagstur til Prishtina, fikk vi litt sol i Skopje. Vi tok taubanen opp til Millenniumkorset, et 66 meter høyt kors plassert på toppen av Vodno-fjellet i Skopje. Korset ble konstruert som minnesmerke av 2000 års kristendom i Makedonia og verden.

                

 En slags utsikt over Skopje fra Vodno-fjellet.

Fra busset vi til havnebyen Tessaloniki som er Hellas’ nest største by. Byen ble grunnlagt allerede i år 315 f.Kr. og var en viktig metropol i den romerske perioden. Byen har en rekke monumenter som er i UNESCOs verdensarvsliste. Også i denne byen benyttet vi oss av tilbudet om en ”free walking tour". Guiden fortalte oss blant annet at det har vært planlagt å bygge metro under byen her, men hver gang de begynner å grave, finner de noe av historisk betydning, arbeidet stopper opp, arkeologer kommer til og tiden går. Så nå forsto jeg at hele metro-prosjektet  var skrinlagt.

Da vi kom til Tessaloniki, hadde vi ikke en konkret plan om hva vi skulle gjøre videre. Jeg så på kartet at vi ikke befant oss så altfor langt fra Istanbul (dvs. jeg har aldri vært nærmere, men det var fortsatt en dagstur å komme seg dit), et sted jeg lenge har drømt om å reise. Jeg luftet idéen for Annika, som ikke var fremmed for å ta en spontan tur til Istanbul. Vi brukte kvelden på å lese oss opp på UDs sider og på andre reisetips om Istanbul. Ettersom tidspunktet var midt mellom de to datoene som var satt av til valg i Tyrkia, var vi litt betenkte, det er ikke alltid like lurt å besøke et sted i forbindelse med valg, særlig ikke hvis landet i utgangspunktet har ord på seg for å ha litt politisk urolighet.

Vi sov på det en natt før vi dro til busstasjonen og kjøpte billetter og søkte om visum. Neste kveld satt vi på nattbussen til Istanbul!

                              

Det er ikke mange av stedene jeg ønsker å reise, som faktisk svarer til forventningene, men det gjorde Istanbul i aller høyeste grad! En gigantby (15 mill innbyggere) med storslåtte bygninger og vakker beliggenhet, hvor hav og kontinenter møtes! Både grekerne, romerne og de osmanske tyrkerne har preget byen og gitt den sitt fargerike mangfold. Fint vær og varme, frisk sjøluft, mylder av mennesker og bønnerop, lukt av te og krydder, folk i alle fasonger og klesdrakter - dette er en av mine absolutte favorittstorbyer!

Byen er diger, så noen gåtur ville ikke gitt oss mye oversikt her. Vi tok heller derfor en tur med Big Bus Tour Company, hvos vi kunne hoppe av og på bussen hvor vi ville. Slik fikk vi med oss de viktigste severdighetene, etter vår mening.

              Den blå moské

                

Hagia Sofia ble bygget som en gresk-ortodokse kristen katedral som senere ble omgjort til moské og som i dag fungerer som et museum. Hagia Sofias arkitektur har inspirert flere av de største moskéene i Istanbul, også den blå moskéen. 

På moskébesøk

               

Grand Bazar og kryddermarkedet var selvsagt noen av høydepunktene i Istanbul. Det gikk mye tid med til både kjøp og drikking av te i mange farger og varianter. Å sitte på en liten fortausbenk å drikke te mens vi så på bylivet som passerte forbi var en av favorittaktivitetene. Engelskkunnskapene var varierende i de mest lokale sjappene, så vi fikk alltid en liten mestringsfølelse da vi bestilte med kroppspråk og faktisk fikk det vi ønsket å bestille. 

En side av bylivet i Istanbul

De siste timene før vi skulle ta nattbussen tilbake til Hellas, var noen av de mest interessante timene i Istanbul. En venn i Norge anbefalte oss å møte en av hans venner i Istanbul. Vi møttes på en takterrasse på et hotell i bydelen vi bodde i. Noe det første denne tyrkeren sa, var at han var i mot regimet og at han ikke var fornøyd med valget. Jeg spurte om han ikke kunne komme i fare for å si det, men han selv mente at det ikke var noe farlig. Vi spurte om omtrent alt vi lurte på om Istanbul og Tyrkia og vi fikk svar. 

Denne tyrkeren hadde vært frivillig i forbindelse med valget. Jeg antar at han er over gjennomsnittet interessert i politikk og rettsystem, og anså dette som en måte å lære på. Gjennom arbeidet med valget hadde han blitt kjent med mange andre som hadde arbeidet med valget i flere perioder og i ulike deler av Tyrkia. Blant annet delte han en historie han hadde hørt fra et område sør i Tyrkia: En lokal leder av en landsby kom inn i valglokale og spurte "Hva er det som har skjedd her? Er det annerledes nå? Jeg har bare pleid å komme hit og avlegge stemmene for hele landsbyen!" 

Man kan jo tenke seg til hvor mange svakheter det har vært, og sannsynligvis fortsatt er med valgsystemet... 

Tyrkeren "vår" fortalte også at han gikk på universitetet med folk fra alle samfunnslag og etnisiteter, og for noen år tilbake var det uproblematisk å ha og å ytre de ulike holdningene. Noen av hans medelever hadde vært åpne om at de var IS-sympatisører for eksempel, andre var tilhengere av PKK... 

De siste årene i Tyrkia har vært preget av politisk uro og dessverre mye terror. Tyrkeren fortalte at han og familien hans for to år siden, tenkte seg om før de gikk ut døra hjemme. De visste at når de selv gikk ut, eller når noen av familiemedlemmene gikk ut, kunne det være med livet som innsats. Etter kuppforsøket i juli 2016 vedtok landet unntakstilstand, som varte helt til valget i 2018 var avgjort (i juli). Det innebar blant annet økt tilstedeværelse av politi og sikkerhetspersonell, flere store anti-terroroperasjoner som har bidratt til betydelig færre terrorangrep og identifikasjonsplikt i hele Tyrkia. Vi merket forsåvidt lite til dette, men pga Pride var det ubehagelig mye politi og pansrede kjøretøy i gatene, så vi holdt oss unna. En annen hendelse som gjorde at vi tok bena fatt og spaserte mange kvartaler unna, var en forlatt koffert inne på McDonalds, som sikkerhetsvakten gikk rundt og prikket folk på armen og spurte etter eieren til.

Det gjør inntrykk å møte mennesker som har levd i frykt og med politisk uro over flere år. Slike møter minner meg på hvor heldig jeg er som lever i trygge, lille Norge, og som så sjelden opplever følelsen av frykt. 

Vi tok nattbussen tilbake mot Tessaloniki, men hoppet av i en havneby et stykke før Tessaloniki. Derfra tok vi båt ut til øya Thassos og buss videre til havnebyen Limenaria, hvor vi nøt de siste par dagene av reisen på stranda og spiste gresk mat.  

Takk for en uforglemmelig tur og inspirasjon til flere reiser!