Juleferie i Bolivia 2016

Jeg hadde tidlig i år en idé om å reise til Bolivia for å feire jul. Og etter litt utfordringer med å bestille billetter, dro jeg sammen med søskenbarnet mitt, Lill Christine, mot Bolivia tidlig om morgenen den 15. desember. Et drøyt døgn senere var vi framme i sol og varme i Cochabamba (ca 2600 moh), hvor den alltid like gjestfrie Siw møtte oss på flyplassen og tok oss med til landsbyen Tiquipaya, en snau halvtime utenfor Cochabamba, hvor hun har sitt hus og barnehjem.

Allerede den første dagen etter lunsj, dro vi til dagsenteret i Ushpa Ushpa, hvor jeg har et av mine fadderbarn. Rosa Mary (9 år) og lillesøsteren Sarai (7 år) møtte oss da vi ankom dagsenteret. ”Akkurat i tide!” sa Rosa Mary da de ankom samtidig med oss. Hun hadde blitt mye større siden sist jeg så henne, for 4 år siden. Men hun er fortsatt en liten jente. Rosa Mary hadde på seg en fin kjole med Frozen-motiv. ”Så fin kjole du har” sa jeg. ”Takk, den har jeg kjøpt for pengene som du sendte meg til bursdagen!” Hun hadde også kjøpt en bluse til lillesøsteren for de pengene, vet jeg, for det skrev hun til meg i et brev. Kapteinen på senteret fulgte oss hjem til familien, som bodde på samme sted som da jeg besøkte dem for 4 år siden. I dette området bor det mange tilflyttere fra landet, som søker lykken i byen. Det er et nokså fattig område med svært enkle hus og høy andel av indianerfolk. Jeg ble glad for å se at huset hadde blitt dobbelt så stort siden sist. Huset hadde nå fått fire små rom i stedet for to. Men det er et veldig enkelt hus. Den gamle delen av huset er bygget av steiner som er laget av jord. Den nye delen av huset er laget av mursteiner. Men det er fortsatt jordgulv i noen av rommene. I tillegg til de to foreldrene og deres fem barn, bor det en hund, høner, haner og kyllinger her. Vi satte oss i solveggen utenfor huset, og fikk servert Pepsi. Vi nøt utsikten over bydelen Ushpa Ushpa, mens vi snakket om hvordan det gikk med Rosa Mary og med familien. Moren viste stolt fram karakterene til de to yngste døtrene og kunne fortelle at Rosa Mary hadde de beste karakterene i sin klasse. Hennes favorittfag er matematikk. Sarai hade også gode karakterer. Det var bare de to yngste jentene som var hjemme, samt moren og faren. Vi fikk også hilse på deres eldre bror, før han dro ut.

Jeg hadde med gaver til begge jentene; en gave fra meg til Rosa Mary, og en gave fra Madeleine på 7 år, som ville sende en julegave til en jevngammel i Bolivia. Den gaven fikk Sarai. Familien fikk også litt penger til julefeiring og en plate norsk sjokolade; et tappert lite forsøk på å feite opp de små kroppene. Jeg fikk også en gave: ca 4 kilo med mais og andre frø som moren dyrket på landsbygda. Høflig som jeg er tok jeg i mot, selv om jeg tenkte at  familien helst skulle hatt den maten selv. Jentene på 7 og 9 år er ekstremt små. Deres eldre bror, som vi også hilste på var 18 år gammel. Det var vanskelig å tro. Kapteinen nikket bekreftende da vi drøftet muligheten for at barna var underernærte eller feilernærte. Hva familien velger å spise, er vanskelig å påvirke. Vi får bare håpe at jentene fortsetter å gå til dagsenteret for å få mat der i alle fall. Det var et oppløftende møte og et hyggelig besøk med en takknemlig familie som ser ut til å klare seg greit, tross alt.

Vi ble noen dager i Cochabamba hvor vi jeg møtte flere gamle kjente enn jeg turte å håpe på og besøkte etterlengtede steder: La Cancha (markedet), Paprika (restaurant), Las Leñas (pizzeria) og El Christo (verdens største Kristusstatue). Sistnevnte ble en påminnelse om hva som snart ventet, kanskje særlig for Lill Christine som var førstegangs Boliviareisende; de snaue 1300 trappetrinnene i den varme og tørre lufta kjentes på kroppen og pusten allerede i 2600 meters høyde. Snart skulle vi klatre videre oppover. 

 

Utsikt over Cochabamba

 

 Lill Christine likte seg godt i artesanías-gata på Canchaen.

Vi fikk også med oss noen nye  opplevelser i Cochabamba:

Allerede den andre dagen var vi invitert i bryllup sammen med Siw. Ingen av oss kjente bruden eller brudgommen, men vi var like hjertelig velkomne ettersom vi kjenner Johnny, broren til bruden. Slik er det i Bolivia. Man kan aldri vite sikkert hvor mange som dukker opp ettersom gjester kan ta med seg gjester, men et par hundre gjester er ikke uvanlig. Samme morgen var vi med Siw på en  skjønnhetssalong for å fikse negler. Der fortalte de at den ene bruden de hadde skulle ha 500 gjester samme kveld. Hvordan er det mulig i et så fattig land som Bolivia? Jo fordi man har faddere til alt: faddere til kaka, faddere til lokalet, faddere til kjolen, etc. Og fadderne kan som takk ta med seg ekstra gjester.

 Janne Birgitte, Lill Christine, meg, Johnny og Siw i bryllup til Johnny´s søster

 Bryllupslokalet 

Det var et storslått bryllup som skulle vare i 3 dager. Vi nøyde oss med å være med på feiringa den ene kvelden. Det var fingermat, snacks og drikke, livemusikk, danseopptreden og dans for alle gjestene. Gavene skulle overleveres når det ble annonsert og vi måtte alle være med å levere gaven. Vi fikk også selv en liten gave, et minne fra festen og lykkeønskninger med konfetti i håret. Det var en fin og festlig kveld, men det virket slitsomt å være brudepar i Bolivia. De måtte danse en dans med alle fadderne sine og de måtte hilse på og snakke med alle gjestene.

Sammen med Corazon Grande, som er Siw sitt pikehjem, besøkte vi et gamlehjem. Jeg visste ærlig talt ikke at det fantes gamlehjem i Bolivia. I 2010 ble pensjonsalderen i Bolivia satt ned fra 65 (m) og 60 (f) år til 58 år (trådte i kraft i 2011). Forventet levealder var da 68 år for kvinner og 64 år for menn. Det er med andre ord nokså nylig at menn i teorien har fått mulighet til å pensjoneres. Men det finnes selvsagt unntak fra gjennomsnittet. Den eldste kvinnen på gamlehjemmet var hele 108 år gammel.  Det digre hjemmet, med hele 120 beboere, ble drevet av en spansk nonne, som så ut til å kunne fullt navn og alder på samtlige. Jentene fra Corazon Grande opptrådte med sang og dans i fellesarealene før de tok en runde med julesanger på rommene for sengeliggende. 

 Lucia-jentene

Jentene stilte seg i gangen med åpne dører inn til rommene til 

"los abuelos" ("besteforeldrene") og sang julesanger 

  

Etter fire dager i Cochabamba, med flere omrokkeringer i reiseplanene grunnet de stadige blokkadene i dette landet (denne gang i Uyuni), gikk turen til La Paz (ca. 3600 moh). Den ene dagen vi hadde i La Paz ble brukt til sightseeing med buss og telefericó, hvorav sistnevnte imponerte stort og inviterte til samtale med de lokale, ettersom dette fremfor noe annet er et fremkomstmiddel for lokalbefolkningen. Vi prøvde både den røde og den gule linja, men nettet er stadig under utbygging. Jeg kom i snakk med en hyggelig Paceño. Han foreslo alle mulige turistattraksjoner for oss, før han innrømmet at Bolivia ikke er så flinke med turister. Han har helt rett. Bolivia er litt bakpå når det kommer til turisme, men det er et fantastisk land å reise i. Til tross for at Bolivia i 2013 ble kåret til det minst vennlige landet i verden mot utenlandske turister, er det jo tross alt her jeg fortsetter å reise gang på gang på gang… 

Oppe i den ene fjellsiden kunne vi skimte en bil i den ene fjellsprekken. Det er rett og slett 

en som har kjørt av veien og havnet presis nedi en av de store fjellsprekkene. 

Ryktet sier at menneskene fortsatt sitter inne i bilen. 

La Paz - "Freden"

Sannheten er at La Paz ikke er fullt så fredfullt. Det er stadige demonstrasjoner og veiblokkeringer. 

Vi måtte gå noen omveier for å komme oss dit vi skulle på grunn av dette demonastrasjonstoget. 

Det går som regel greit for seg, men vi blir rådet til å holde oss unna. Skremselsskuddene de fyrer av langs hele ruta si, rekker i massevis for at vi skal gå et kvartal og to ekstra.

Vår andre dag i La Paz ble stort sett tilbragt på reise. En 4 timers busstur unna ligger nemlig Titicacasjøen (ca. 3800moh). Lill Christine hadde fått anbefalt å besøke Titicacasjøen, men jeg var usikker på om vi ville ha nok tid. Hvis du spør en bolivianer derimot, så er Titicacasjøen et absolutt ”must”. Det er Bolivias "hav" og det er vakkert. Men for en som er oppvokst like ved havet er det kanskje ikke like storslått. Det var likevel verdt turen for å komme litt ut av eksosgryta og støyen i La Paz. 

Turen innebar også en båttur ut til Soløya og en kort spasertur over et stykke av øya. Her ute er det som om tiden har stått stille. Folk lever riktignok stort sett av turisme nå, men også av jordbruk som dyrkes på den tradisjonelle måten i terrasser oppover fjellsiden. Varer fraktes med fullpakkede esler og medfølgende cholitaer (indianerdamer) og er man heldig kan man treffe på en lama eller to. På vei tilbake fra Soløya møte vi en hyggelig amerikaner som unnskyldte seg for alle framtidige feilgrep hans nyvalgte president skal komme til å gjøre.

På vår syvende dag i Bolivia, håpte vi at vi var akklimatiserte og klare for turens høydepunkt, i ordets rette forstand; Potosi, verdens høyesteliggende by (4090 moh) og Casa Himmelbjerget (eller dets lokale navn ”Wasinchej, cierca del cielo”) som sannsynligvis er verdens høyestliggende barnehjem (ca. 4135 moh). Hodepinen, som begynte i La Paz varte enda et par-tre dager i Potosi før den slapp taket. Med fly fra La Paz til Sucre og ekspresstaxi videre til Potosi var vi fremme i Potosi ved lunsjtider. Vi var ventet, men barna var svært beskjedne og avventende. Vi spiste i absolutt stillhet, bortsett fra at jeg og Majora snakket sammen. Men det endret seg raskt. Snart hadde vi et eller to barn i hver arm konstant. Tillitsfulle barn som ikke ba om noe, annet enn oppmerksomhet og fysisk kontakt.

Barna hadde allerede hatt en uke sommerferie da vi kom. Jeg spurte dem om de hadde gjort noe kjekt sålangt i ferien. "Ja, vi har vært i parken!". "Hvilken park?", lurte jeg. "Vår egen lekepark!"

Det er 4 år siden jeg var her på besøk. Det har skjedd mye her på den tiden. De fleste forandringene har jeg fått med meg gjennom bilder og rapporter fra barnehjemmet. Uteområdene har blitt betydelig forbedret fra å være jordgrunn som ble forvandlet til et eneste gjørmehull i regntiden, til å være nesten fullstendig betonglagt. Barna har fått en lekeplass på toppen av uteområdet og de har dyrket grønnsaker i bedene. Hjemmet med hele dets areal var mye større enn jeg husket det. Det er fortsatt i god stand 6 år etter åpning, men dessverre blir ikke hjemmet utnyttet slik det var ment. Hjemmet er bygget for å kunne huse 40 barn, men i dag bor det bare 9 barn på hjemmet, i tillegg til Majora og en tante med to barn, samt vakthunden Jack. Grunnen til det er egentlig bolivianske myndigheter, som har strammet inn barnehjemspraksisen i Bolivia. Barn som har noe som helst familie, skal bo hos familien sin, heter det. Så det er altså årsaken til at hjemmet som en gang hadde 25 barn boende der, bare har ni barn boende der nå. Det høres selvsagt bra ut at barna har flyttet hjem til familiene sine, men det triste er at det er tilsynelatende ingen kvalitetskontroll med familiene de bor hos. Foreldre med lite ressurser, lar barna jobbe i stedet for å gå på skole. Og mange foreldre, særlig de som arbeider i gruvene, sliter med alkoholproblemer. I noen tilfeller hender det faktisk at foreldre til og med tar livet av sine egne barn fordi de ikke har muligheten til å brødfø dem…

 På den annen side er det praktisk å kunne få plass til alle barna i en eneste taxi.

Men Majora er optimistisk, og da er jeg det også. Hun er alltid på leting etter løsninger, og hun er stadig i kontakt med barnevernet i Potosi. Hvis det ikke skjer noe med antall barn på hjemmet i løpet av året, så kommer mest sannsynlig hjemmet til å bli gjort om til et kombinert barnehjem og dagsenter, for å bedre utnytte fasilitetene. 

Jeg er så heldig å ha gode venner og støttespillere som sendte meg penger for å lage jul og å gjøre kjekke ting med ungene på barnehjemmet. Tusen takk! Dere vet hvem dere er! Så den første kvelden gikk vi på kino og så ”Sing” i 3D. Det var en morsom barnefilm med mye sang og musikk. For noen var det den første gangen på kino og for andre var det den andre gangen. Men det var den første gangen for alle å se en film i 3D. Og det likte de! Etterpå gikk vi en runde i den julepyntede byen, før vi gikk hjem og spiste hamburgere og pommes frites til kveldsmat.

 

Dagen etter var Majora, Lill Christine og jeg tidlig avgårde til gruvene i Cerro Rico, det rike fjellet, som ikke lenger er så rikt, men fortsatt viktig for byen. Da spanjolene kom til Bolivia og fikk nyss om at det var sølv her, tvang de lokale høylandsindianere, samt importerte slaver fra Afrika, til å jobbe i dette fjellet for å utvinne sølv. Afrikanerne, som ikke var tilpasset høyden, døde som fluer. De resterende som overlevde ble sendt til Las Yungas (tropisk lavland) utenfor La Paz. Spanjolene selv klarte heller ikke høyden, så de bosatte seg stort sett i Sucre (ca. 2800 moh). Men sølv fikk de mye av og det meste ble sendt til Europa. Det sies at det ble hentet så mye sølv ut av dette fjellet at det var mulig å bygge en bro av sølv fra Potosi til Spania…

 Utsikten fra barnehjemmet til Cerro Rico.

 Disse vognene veier ca et tonn.

 Det hender at vognene sporer av inne i gruvegangene, og det var nettopp det som hendte her. Det måtte fire menn til for å løfte vogna på plass igjen.

I dag er det ikke mye sølv igjen i fjellet, men det utvinnes en del mineraler. Da jeg besøkte gruvene forrige gang, for 8 år siden, var det 10 000 arbeidere på jobb inne i dette fjellet hver dag. Nå hadde tallet sunket til 5000 arbeidere, visstnok på grunn av den internasjonale prisen på mineralene.

Når man er der er det vanskelig å se for seg at arbeidet har vært mer primitivt enn det er nå. Arbeidet gjøres manuelt uten noe form for beskyttelsesutstyr, bortsett fra hjelm, og dermed er det naturligvis mange som mister lemmer og liv under dette arbeidet. For at arbeidet skal gå bra for arbeiderne; for at de skal finne verdifulle mineraler og unngå ulykker, ofrer de mat, cocablader, sigaretter, sprit og øl til ”El Tío”, djevelen som de tror hersker over fjellet. Det er mange ”Tío”-er i gruvene og alle er de pyntet og nedlesset i offergaver.

Gangene er supertrange mange steder, så man må krype eller åle seg fram på huk. Vognene er stort sett uten bremser, så om det kommer en vogn må vi hoppe ut til siden hvis det er plass til det, eller så må vi løpe. Og det skjedde selvsagt, nokså tidlig i turen inne i gruvene. Et scenario som tar pusten fra de fleste i den tynne lufta, og som fort kan gi klaustrofobi en ny mening til folk som aldri har hatt klaustrofobiske opplevelser før. Guidene som tar med turister på disse turene er ofte tidligere gruvearbeidere, som har en litt annen oppfatning av hva som er ”trygt” og ikke.

 

Arbeidet i gruvene innebærer tungt, fysisk arbeid, ofte i lite oksygen og uvitenhet om hvilke andre gasser man innånder under arbeidet langt inne i fjellet. Luften her inne er også fylt av støv som fører til at gruvearbeidere utvikler lungesykdommen silikose og dør av dette, ofte i ung alder.

Arbeidet i gruvene gir likevel arbeid til mange, og det er bra betalt; 3000 bolivianos (ca. 3600 NOK) i måneden. Til sammenligning er minstelønna i Bolivia i dag 1680 bolivianos. Men gruvearbeiderne er fullstendig klar over hva de risikerer i jobben, og derfor gjelder det å nyte livet i fulle drag så lenge det varer. Alkoholisme er derfor svært utbredt blant gruvearbeiderne. Vi var i gruvene på en fredag formiddag og da var det allerede noen som hadde startet helgens festligheter.

Etter en interessant, men slitsom gruvetur, gikk vi sammen med Majora og Tía Margarita for å handle til jul. Vi handlet julegaver til alle barna, som Tía Margarita pakket på ryggen og tok med hjem, mens Lill Christine, Majora og jeg gikk for å handle mat til jul på supermarkedet. Om kvelden pakket vi inn alle gavene og spiste kveldsmat med barna.  

  

En av de første beskjedene vi fikk da vi kom, var at det ikke var vann på barnehjemmet. Enn så tilpasningsdyktig jeg tror jeg er, så var dette noe jeg ikke evnet å forstå. Det var et toalett i leiligheten til Majora, hvor vi bodde, som fungerte. Men de andre toalettene kunne ikke brukes. Ungene måtte gå på et ”non-western” toalett ute i et skur og skylle ned med en bøtte vann fra en tønne. Dusjing og bading var det ikke snakk om, heller ikke klesvask. Den ene dagen var gaten full av folk med tønner, baljer og kar som ventet på vannbilen. Den hadde ikke kommet da den skulle. Jeg spurte Majora hva vi kunne gjøre med det, om det var mulig å kjøpe vann. Joda, de kjøper vann fra vannbilen regelmessig, men nå er det så lite vann at ingen vil selge vann i området. En av få ting som ikke kan løses med penger i Bolivia…Det er bare å be og håpe på at regntiden kommer snart, ¡Ojala! 

På julaften våknet jeg med sinte boliviabakterier i magen. Så jeg var slått ut noen timer. Det stoppet heldigvis ikke planene for resten av gjengen på Casa Himmelbjerget. De ble sendt til noen varme kilder ca en times kjøretur i retning Sucre, for å bade og vaske seg til jul. 

 En glad gjeng, klar for bading. 

 Men først; litt julekakespising! 

 Det ble mye lek i bassenget...

 ... og litt svømmetrening. 

Og Tía Margarita hadde stått opp kl 05 for å forberede lunsjen som de skulle ha med seg. Ungene hadde det så gøy at de ikke ville hjem og Tía Margarita skrubbet ungene så reine som de aldri før kan ha vært. Etterpå var det dessverre på med de samme, skitne klærne som de gikk i, og som de skulle komme til å tilbringe resten av julaften i. Noen timer passerte med lek i lekeparken på barnehjemmet, facetime med familien min i Norge (noe som fikk ungene til å gå helt bananas), og julefilmer på TV, mens Majora dro ut for å gjøre de siste innkjøpene til kvelden. Så langt var det ingenting som minnet oss om julaften. Heller ikke ungene, tydeligvis, ettersom Sandra spurte da vi lekte ”Er det julaften i dag?”.

Jeg hadde spurt Ricardo og Roberto, to av de yngste guttene, hva de ønsket å spise på julaften, og de svarte kake. Ettersom jeg ikke er så glad i den bolivianske bløtkaken og ønsket å spise noe annet i tillegg til den, foreslo vi å lage pizza. Vi fikk hjelp av Tía Margarita. 

 

Etter en sen julepizza hadde vi pakkelek hvor ungene fikk 2-3 små gaver hver før de ordentlige julegavene ble delt ut: en gave til hver. Hver av barna fikk en bukse og en genser. Endelig kunne de ta på nye, rene klær, noe de gjorde i en fei. 

 Alle barna i nye klær, klare for å spise kake.

Så var det tid for kakao og bløtkake før vi gikk ned til plazaen ved midnatt for å se på fyrverkeri og juledekorasjonene. Ricardo og Roberto spurte flere ganger i løpet av denne kvelden ”Tía, kan vi gå på kino i dag også?”, ”Vær så snill, madrina, kan vi ikke gå på kino, da?” Det var tydelig at kino hadde falt i smak. Vi var de siste som kom og de siste som gikk fra plazaen. Vi var hjemme igjen og i seng når klokka var 01.30. 

  

1.juledag startet med kakao og kjeks til frokost. Jeg er faktisk veldig positivt overrasket over hvor god og hvor mye mat barna på dette barnehjemmet spiser. Men bolivianere har ingen grenser når det kommer til å spise søte greier. Da vi innså at dette ble frokosten, stjal vi et brød på deling oppe hos Majora, for å ha noe mat i magen før det søte måltidet. Så i tillegg til å ha holdt alle barna oppe til 01.30 på julaften, fikk de sukker til frokost, noe som fikk blodsukkeret til å dale da vi kom oss til kirka kvart over ti. Vi kjempet for å holde barna i sittende stilling de drøye to og en halv timene som Frelsens julegudstjeneste varte. Det var i grunnen en sprek gudstjeneste med juleopptredener i mange former og med mange kostymer, samt det spreke Frelsebandet som kunne minne litt om et garasjeband… Etterpå sa Majora at det er sjelden de er ferdig så tidlig… Men så er det sjelden de begynner så tidlig også, da. I dag hadde de bare vært 20 minutter forsinket. Etter kirka gikk vi ut og spiste på den eneste søndagsåpne restauranten i Potosi. Slik fikk Tía Margarita (kokka) også litt julefri. 

 Siden vi skulle reise samme kveld, ble det typiske 1.juledag-kveldsmåltidet framskyndet: api (en tykk, varm drikk som minner litt om solbærtoddy) og buñuelos (frityrstekt brøddeig som minner litt om smultringer). Det var virkelig trist å måtte ta farvel med barna. Både vi og de var enige om at vi gjerne skulle vært der en uke lenger. Vi lovet å komme tilbake snart.

Det var et oppløftende besøk. Til tross for at det både er akutte og mindre akutte behov på hjemmet, samt en god del utfordringer, så er det veldig mye som fungerer. Og både barna, Majora og Tía Margarita med sine to barn ser ut til å trives veldig godt der. Begge to gjør en kjempejobb på barnehjemmet. Majora har ikke hatt ferie på fem år. Hun er fra La Paz, hvor hun reiser iblant når det er møter med Frelsesarmeen, men ellers er hun dedikert til arbeidet på barnehjemmet. Frelsesarmeen skifter vanligvis ut sine folk etter 4 år. Vi har, på grunn av Boliviafamiliens forespørsel, fått beholde Majora der nå i 6 år, og både hun og jeg (og garantert barna) håper at hun får bli der mye lenger.

Turen gikk videre med buss til Uyuni hvor vi tilbragte den påfølgende dagen i saltørkenen. Vi delte en jeep med en snål type fra Hong Kong, en onkel og nevø fra Colombia og en familie på tre fra Santa Cruz, hvor foreldrene var døve. Vi hadde også med en uinformert guide på slepet som fungerte som sjåfør. Salar de Uyuni er hva det er – en gigantisk ørken av salt. Et unikt og fredfullt sted med mengder av salt, og en del øyer, hvorav vi besøkte kaktusøya Incahuasi og vulkanen Tunupa.

Etter å ha sett solnedgangen i saltørkenen, hvor guiden fikk vise fram sine fototriks, rakk vi pizza og Sangria på det som må være Uyunis beste pizzasted; Minuteman Revolutionary Pizza, før vi tok nattbuss til Sucre. 

 

I Sucre rakk vi en tur innom kirkegården og et besøk på la Recoleta før himmelen åpnet seg og regntiden kom for fullt. Vi hadde jo ønsket oss regntid, på en måte, men vi var ikke helt forberedt likevel. Vi gjorde de siste souvenirkjøpene i regnet og tok en lang lunsjpause. 

En rik manns grav

Mindre rike menneskers graver

Om kvelden gikk vi på ”Origenes” for å oppleve det vi fikk se altfor lite av på denne turen: boliviansk folkemusikk, -dans og –kostymer. Det var et fantastisk show!

Dagen etter hadde vi fly til Santa Cruz som ble noen timer forsinket på grunn av regnet. I Santa Cruz var også regntiden kommet, men den holdt opp en ettermiddag for vår del, så vi fikk nyte et par timer ved bassenget på hotellet. Vi nøt et godt, siste måltid på den peruanske restauranten, ”Tanta”, før vi tok en tidlig kveld. Kl 04.30 var det frokost, utsjekk og avreise. Første fly ble 8 timer forsinket, noe som resulterte i opprørske protesttilstander på flyplassen. Vi lot være å rope like hardt og høylydt, som de andre bolivianerne, som tross alt har innprentet dette i sin kultur – å demonstrere høylydt. Vi mistet bare en 12-timers sightseeingdag i Lima. På en annen side så sparte vi en del penger ved å sitte på en flyplass uten restauranter eller spennende butikker. Vi var bare glade for å komme oss av gårde. De neste flyene fra Lima og Amsterdam var også forsinket, men ca 40 timer senere, var vi igjen på Gardermoen.

Det har tatt litt tid å ”lande” i Norge: å komme tilbake til mørke og ordentlig vinterkulde og å hanskes med det omvendte kultursjokket. Heldigvis, slapp jeg unna julehysteriet og den materialistiske delen av jula. Men det var virkelig usmakelig å komme hjem til nyttårsfeiring hvor Oslo kommune satte fyr på fyrverkeri til en verdi av 800 000kr, som attpåtil ingen så noe av på grunn av tåka… Men føler seg på et merkelig vis litt på siden av resten av samfunnet, litt ensom og rar, noen dager etter hjemkomst fra en slik tur. Det går over. Men det er også verdt å huske på, hvordan de fleste i denne verden egentlig lever, og hvor lite de har å rutte med i forhold til oss.