Sommerferie på Cuba

Jeg landet i Havana onsdag kveld i halv ni-tiden (halv tre på natten, norsk tid). Da var Elise klar til å gå ut å danse salsa. Jeg lengtet mest etter en seng etter å ha sittet inneklemt i sete 12B mellom to store menn i 10 lange timer. Vi reiste hjem til den flotte leiligheten til Elise som ligger inne på ambassadeområdet til den norske ambassaden, i bydelen Vedado.

Det første som slo meg da vi kom til Vedado, er at det er meget rolig her. Det skulle vise seg at det ikke bare er Vedado som er et rolig strøk, Havana generelt er en rolig hovedstad. Her bor det litt over 2 millioner mennesker, og det fines langt færre fremkomstmidler. Bare 38 av 1000 eier en bil på Cuba (til sammenligning er tallet 800 av 1000 i USA). Bilene har derfor god plass å boltre seg på. Rush-trafikk og trafikkork er ikke et tema i lokalpolitikken her.

En av de finere bygningene i Havana: teateret

Ellers er det en del bygninger som ser slitte ut

En av de finere gatene i byen

Første halvannen dag i Havana gikk med til sightseeing. Kristine hadde allerede gjort seg litt kjent i byen, så hun viste meg rundt. Vi spaserte langs Malecón inn til gamlebyen, slang oss på en sightseeingbuss for en liten stund og sløste bort litt tid på å bli villedet av jineteros: cubanere som lever av å lure turister.

Jineteros omfatter alle de som prøver å lure turister for penger, eller som inngår forhold med utlendinger for å kunne skaffe seg visum ut av landet. Det er flest menn som er jineteros. Deres aktiviteter blir ansett som umoralske av majoriteten av folket på Cuba fordi disse mennene ikke oppfyller forventningene av menn som revolusjonære arbeidere som ofrer seg for felleskapets velferd i den sosialistiske staten. Jineteros som inngår et forhold med en utenlandsk kvinne setter også seg selv i en situasjon der kvinnen ofte ender opp med å forsørge mannen, et kjønnsrollebytte som er langt fra det cubanske idealet. Prototypen på en jinetero er en mørkhudet mann, ofte i rastafaristil. Vi skjønte raskt hvem vi hadde med å gjøre, da vi ble forsøkt lokket med til La Cooperativa – et sted i Havana hvor vi kunne kjøpe billig rom og sigarer. Vi takket nei og snudde på hælen.

Selv om Los Jineteros blir ansett som umoralsk av samfunnet generelt i Cuba, ser de aller fleste seg nødt til å engasjere seg i illegale økonomiske aktiviteter for å få endene til å møtes. I et land der den gjennomsnittlige statlige lønnen er ca CUC$ 25 (tilsvarer US$ 25), blir cubanerne mer eller mindre tvunget til å tenke kreativt for å supplere inntekten. Det kan nesten virke som at staten legger opp til at innbyggerne må være kreative i måtene å forsørge seg selv på, i alle fall ser den mektige regjeringen mellom fingrene på mye illegal økonmisk virksomhet. CUC står for Cuban Pesos Convertibles og er den valutaen turister bruker. Cubanere selv opererer helst med CUP – Cuban Pesos som har en annen verdi. Slik får ofte cubanere kjøpt varer til en rimeligere pris enn utlendinger. Likevel er det meste på Cuba relativt dyrt, også for Cubanere.

Cubanere har det tros alt ikke så aller verst. Regjeringen subsidierer det meste av helseordninger, utdanning og kulturelle aktiviteter som teater, kino og konserter fordi det anses som en folkerett å delta på slike arrangementer. Kultursektoren ser ut til å ha betydelig statlig støtte, da veldig mange cubanere enten er skuespillere, kunstnere eller danselærere. Det finnes også en rasjoneringsordning som skal sikre cubanerne et minimums inntak av mat, uavhengig av økonomisk og sosial status. Maten som rasjoneres er ca 20 ganger billigere enn maten som finnes på det åpne markedet. Men både i rasjoneringskøen og på det åpne markedet, samt på restauranter, må man regne med mangel på varer. Det er tilgangen på varer og sesongen for frukt og grønnsaker som bestemmer hva man spiser her.  

I dag var det hvertfall tilgang på løk

Min første kveld i Havana gikk med til private salsatimer hjemme hos Elise før vi stakk ut for å spise på Porto Havana, en paladar (privat restaurant) i 11. etasje i en boligblokk i Vedado. Slik er det visstnok her; folk starter restauranter i sine egne leiligheter. Det var en ordentlig flott restaurant med innglasset balkong og god utsikt. Den cubanske maten består stort sett av kjøtt eller sjømat, ris, bønner og stekte eller friterte grønnsaker. De har forskjellige typer bananer og poteter som brukes flittig i matlagingen. Min favoritt, som finnes flere steder i Latin Amerika, heter Tamales. Det er en slags maisstappe som de koker i maisblader.  

Et eksempel på en lokal sjappe - mange starter butikk fra vinduet i huset sitt 

En del restauranter er også statlig eide. Her er inngangen til en av Havanas mest kjente bar/restaurant. Hvorfor den er så kjent, vet vi ikke. Et sjarmerende sted, men litt dyrt, ikke spesielt god mat og treg service. følge Elise er dette typisk for restauranter som er drevet av staten. 

På fredagen, mens Elise jobbet, rakk vi en tur til Revolusjonsmuseet i Havana før vi dro til Trinidad. Revolusjonsmuseet var stort og flott, men utstillingen var utrolig lite kreativ og preget av tidens tann. Vi merket hvordan folk sparer på ressursene her: Vi fikk en skrukkete og tydeligvis tidligere brukt billett da vi skulle besøke museet, noe vi opplevde flere steder i ettertid – de gjenbruker det som går an! Vi påkostet oss en tur i Cabriolet langs Malecón - (nesten obligatorisk for førstegangs-turister i Havana) på vei tilbake til Vedado.

Cabrioletene står alltid på vent utenfor Capitolio 

Det er ikke bare enkelt å reise rundt på Cuba. Langdistansebussene går stort sett bare om morgenen. Siden vi skulle reise på ettermiddagen endte vi opp med å betale en mann for å kjøre oss privat (og svart, selvsagt), noe som var en del dyrere enn å ta buss (ca CUC$ 120).

Morgenen etter valgte vi å besøke Playa Ancón tidlig på dagen, mens det fremdeles var opphold (det er regntid på Cuba nå). Playa Ancón bestod egentlig av flere små, fine og rolige strender. Vi syntes de var litt små i forhold til sitt gode rykte, men vi fikk gjort det vi kom dit for; slappet av, slikket sol, badet og utforsket stranden.

 Cubanere som har en siesta på stranden 

 For å komme oss til Playa Ancón haiket vi med noen italienere. På vei tilbake fikk vi haike på et lasteplan et stykke...

... før vi benyttet hest og kjerre for å komme oss helt inn i byen.

Trinidad viste seg å være en koselig, liten by hvor tiden omtrent har stått stille siden 1850. Byen fikk sin fortjente Unesco-status i 1988 og siden har turister fått øynene opp for byen, noe som også har resultert i at det er en del tiggere her. Jeg syntes likevel det var nokså uskyldig tigging – de fleste ber om godteri, kulepenner og såpe!  

 Sightseeing i Trinidad før regnet kommer

Denne mannen kutter en kokosnøtt til oss mens de to mennene i bakgrunnen underholder med musikk og sang

Om kvelden danset vi salsa på Casa de la Musica, et uteområde like ved plazaen. Selv om turister var overrepresentert, var det topp stemning og en av de beste salsaopplevelsene jeg hadde på Cuba. Det var tre slitne jenter som ruslet hjem til Casaen kun få timer før vi kunne høre hestehovene og menn på sykler som ropte «El pan! El Pan!» i gatene – sikre tegn på at byen var i ferd med å våkne til liv.

Søndag morgen rakk vi en tidlig buss til Cienfuegos og derfra hyret vi nok en gang en mann med bil for å få med oss mest mulig på kortest mulig tid. 

Vi brukte omtrent 40 minutter på å se de viktigste gatene, plazaen og havna i Cienfuegos. 

Derfra kjørte vi videre til Grisebukta (Bahía de los Cochinos) hvor vi rakk å besøke Museo Girón – museum om invasjonen i Grisebukta i 1961, som var et stort hakk bedre enn revolusjonsmuseet i Havana. Vi kjørte via Playa Larga (innerst i bukta) og gjorde et stopp i en krokodillepark like ved. Grisebukta ligger nemlig i en av verdens største sumper, Zapata sumpen, som er hjem for den utrydningstruede cubanske krokodillen. I parken var det også amerikanske krokodiller som blir betydelig større enn de cubanske, og som var mye større enn jeg trodde at en krokodille kunne bli. 

De digre dyrene lå som forstenet i solen. Vi antok først at de var døde. Det var først ved synet av en kjøttbit at showet begynte. Vi ble fascinerte av de digre vesenene og Elise kommenterte forbauset at hun aldri hadde sett noen skapninger som var så gode til å spille døde.

Så langt hadde vi vært heldige med været med tanke på at det er regntid på Cuba. Noen skurer om ettermiddagene hadde vi opplevd, men det var helt overkommelig og nesten litt forfriskende i heten. Da vi kom tilbake til Havana den ettermiddagen ble vi vitne til det villeste været noensinne. Jeg nektet å gå ut av bilen da den parkerte utenfor ambassaden, spesielt ikke etter at Elise meddelte at det nettopp var to cubanere som hadde blitt drept av lynet her… Vannet fosset i gatene og lynet slo ned gjentatte ganger så nær oss at vi kjente bakken riste. Etter en god stund måtte vi likevel løpe da sjåføren ønsket å kjøre videre. Kristine og jeg søkte lenge tilflukt på ambassadevaktens toalett, mens Elise løp fryktløs gjennom innsjøen, opp til leiligheten og gliste ned til oss fra vinduet med et håndkle surret rundt hodet. Vi kvinnet oss opp og løp med hjertet i halsen opp trappen til leiligheten, hvor vi ble resten av kvelden. Naturkrefter er ikke til å spøke med…  

Ettersom Elise må jobbe i ukedagene, dro Kristine og jeg alene med bussen til Viñales mandag morgen. Viñales er en liten by hvor de fleste hjem har et rom eller to til utleie. Det var derfor et kaos uten like ved ankomst da alle huseierne prøvde å lokke oss til å bo hos dem. Vi hang oss på to argentinere, som hadde omtrent de samme planene som oss de kommende dagene, og lot dem velge en casa.

Det som er så fint med å bo i en Casa Particular, er at man faktisk bor hjemme i et cubansk hus, hos en cubansk familie. Selv om det ikke er så lett å komme innpå cubanerne, kan man få et inntrykk av hvordan dagliglivet deres er. Ettersom de leier ut rom til gjester, ser det ikke ut til at de er avhengige av inntekt fra annet arbeid. De sitter på trappa eller i gyngestolen og ser på tv eller livet på gata. De går på besøk til naboen, eller stikker innom for å låne noe av naboen. Noen cubanere kan finne på å sitte i hver sin gyngestol på trappa og ha en samtale tvers over gata. Selv om arbeidsmoralen ikke kun handler om å tjene til felleskapets velferd, har cubanere en typisk kollektiv mentalitet. Det å låne noe av eller til en nabo, å plukke opp en bekjent langs veien eller å stoppe å hjelpe en bil som har stoppet langs veien (biler som stopper langs og på veien, ser man nesten daglig), anses nærmest som en nasjonal plikt.  

Etter en kjapp lunsj dro vi på en 6 timers ridetur i Viñales, hvor vi fikk opplæring i økologisk sigarproduksjon, hvor vi (nesten) lærte å røyke sigar og hvor vi fikk kjøpt en av de få cubanske souvenirene som kan være verdt å ta med hjem; nemlig sigarer. 

Tobakbonden med tørkede tobakkblader. 

Vi fikk også sett hvordan man dyrker en del andre eksotiske planter, frukter og krydder.

 Argentinerne, Kristine og to lokale "gauchos".

Om kvelden spiste vi middag på Casaen før vi danset salsa på Casa de la Musica.

Morgenen etter fikk vi avkreftet en cubansk myte, nemlig: «Det finnes ikke farlige dyr på Cuba», som både Elise og cubanere har fortalt oss. Jeg fikk besøk av en bitteliten skorpion i dusjen og damen som jobbet på Casaen så ikke ut til å være helt ukjent med skorpioner her. Den kunne riktignok ikke tatt livet av meg, men jeg ville ha blitt ordentlig febersyk om den hadde fått tak i meg. Jeg for min del synes krokodiller og skorpioner er litt for farlige til å påstå at det ikke finnes farlige dyr her. Dessuten finnes det 15 typer slanger som ikke er giftige, men hvorav en type er en kvelerslange som blir 4 meter lang. Det betryggende med den (ifølge Lonely Planet) er at «It doesn't usually mess with humans»...

Vår andre dag i Viñales gikk med til å besøke la Gran Caverna de Santo Thomás – Amerikas nest største grottesystem (46 km). Vi besøkte kun 1 km av grotten på en 90 minutters tur med guide og hodelykt, men det var nok til at vi lot oss imponere. Videre gikk turen til Cayo Jutías, en øy med broforbindelse med en nokså urørt 3 km lang strand.

 Jutías betyr egentlig tre-rotte. Stranden har fått sitt navn fordi det finnes mange av dem her. 

Vi så ingen.

Da vi skulle reise fra Viñales, lokket jenta som bodde på casaen oss med inn i garasjen for å fortelle at hun kunne justere prisen mot at vi la igjen noen klær. Vi hadde ikke pakket så mye for den korte turen fra Havana, og det meste vi hadde var blitt skittent, så vi betalte full pris. Det er ikke mange ting man får fatt i på Cuba. De få klesbutikkene vi har sett selger stort sett et av hvert plagg og en del ser ut til å være brukte klær. Jeg og Elise møtte senere en dude fra Venezuela som levde av å reise mellom Mexico, Peru og Venezuela for å kjøpe klær og deretter å importere de til Cuba og selge det der. Han virket som en slu type, og ifølge han selv var det «big business».

Fra Viñales tok Kristine og jeg en skranglete taxi tilbake til Havana sammen med 5 andre turister. Bilen hadde, som de fleste andre biler på Cuba, bare en slitt bunn (gulv) i stål. Flere steder var det store sprekker i gulvet, så vi kunne se rett ned på veien…

Tilbake i Havana fikk vi med oss et besøk på rom-muséet og litt mer sightseeing i Havana før Kristine sitt Cubaopphold tok slutt. Rom-muséet var veldig fancy, men langt mindre informativt. Filmen som skulle vises, funket ikke og guiden var mer opptatt av å imponere med at han kunne ordene for «sukkerrørpresse», «destillering» ol. på mange forskjellige språk, i stedet for å faktisk forklare de ulike prosessene...  

Samme ettermiddag som Kristine hadde reist, stakk Elise og jeg til ”Playa”, stranden på vestsiden av Havana for å vindsurfe:

Om kvelden danset vi salsa på «1830» (anbefales torsdager og søndager!) og begynte å planlegge hvor vi skulle tilbringe helgen. Fredag kl.14 var Elise ferdig på jobb, så da dro vi avgårde til busstasjonen uten en klar plan om hvor vi skulle reise. Planen tok form mens vi stod i kø. Kø på Cuba er forresten en interessant greie. Da vi ankom busstasjonen var det ikke antydning til noen kø i det hele tatt. Mennesker stod tilfeldig plassert rundt i avgangshallen, eller satt på benkene. Men nei, de venter ikke på bedre tider – de «står i kø». Den siste som kommer må rope «Ultimo?!» («sistemann?») for å finne ut hvem en skal «stå» bak i køen. Så er det bare å følge med når det blir din tur å henvende deg i skranken. Slik er køene over alt på Cuba: busskøer på fortauet, køen til isbaren kl 11 om morgenen, køen inn til supermarkedet (de slipper ofte bare inn noen av gangen) og på markedet etc. Man kan til og med gjøre andre ærender mens en står i kø – de andre vil passe på din plass i køen for deg. Da jeg og Kristine hadde en av våre lange sightseeingturer i Havana, satte vi oss på en vinduskarm utenfor et bygg for å ta en pust i bakken. Etter hvert samlet det seg flere folk i karmen, men at det var en kø-benk forsto vi først da vi hørte noen rope «El ultimo?!»

Etter å ha skiftet reiseplan to ganger mens vi «stod» i kø, bestemte vi oss for å reise til Santa Clara, en by vi ikke visste noe om, men som var i passelig helgetur-avstand fra Havana. Vi tok en taxi med to andre turister, da vi ikke fikk plass på ettermiddagsbussen – den va fullbooket.

En litt kjip ting med Cuba er at turister blir henvist til Viazul, det statlige langdistansebusselskapet, mens cubanere reiser med egne busser og kollektive taxier. Hensikten er naturligvis å kunne ta bedre betalt fra turistene, men sannsynligvis også å skille turistene fra de lokale for å ha bedre kontroll og oversikt over begge gruppene.

Santa Clara var en by vi kun hadde hørt navnet på. Ellers visste vi ingenting. Vi ble sluppet av en tilfeldig plass i byen, hvor vi satte oss på en benk i solskinnet mens vi spiste opp nista vår og lette etter gatenavn for å finne veien til hovedplazaen. En mann syklet rundt med to hvite bøtter på bagasjebrettet mens han ropte «Tamales! Tamales!». 
Vi spiste like greit middagen på gata før vi gikk mot plazaen og fant oss en Casa Particular sentralt i byen.  

Elise er fornøyd med Tamales-fangsten

Santa Clara har en flott Boulevard (handlegate) og det interessante utestedet Mejunje (også kalt Casa de la Cultura). Vi støtte også på en annen sjappe som vi dro kjensel på:

McDonalds, som riktignok bare er en kopi av den egentlige McDonalds, men som vitner om hva cubanerne ønsker seg på Cuba...

Santa Clara viste seg likevel å være en by som hadde flest revolusjonære minnesmerker å vise frem:

Plaza de la Revolución er som i Havana en stor og åpen plass med minnesmerker fra revolusjonen. Under Che-monumentet befinner det seg et mausoleum med et tilhørende museum. I mausoleet er det 38 nisjer dedikert til gueriljasoldatene som ble drept i Bolivia sammen med Che Guevara. 17 av dem, Che Guevara inkludert, ble hentet fra en massegrav i Bolivia og gravlagt her ved minnesmerket i 1997. Fidel Castro tente den evige flammen som brenner i mausoleet det samme året. Muséet som ligger i samme bygning viser Ernesto ”Che” Guevaras liv.

For effektivitetens skyld, leide vi en sykkeltaxi som viste oss rundt i Santa Clara. Sjåføren fikk sannsynligvis også sitt første møte med et kamera. Etter at han hadde tatt et bilde av meg og Elise, var det det eneste han ville gjøre...

Monumento a la Toma del Tren Blindado – "Det pansrede toget" er et monument til minne om erobringen av et tog, som var en del av Fidel Castros erobring av Santa Clara. Etter at Castro inntok Santa Clara, sendte Batista et pansret tog fra Havana, fullt av ammunisjon, væpnede soldater og forsyninger for 2 måneder. Geriljaen, under kommando av Ernesto Che Guevara lyktes å avspore toget og å overta toget og all ammunisjonen den 29. desember 1958.

Statue av Che med en baby som skal symbolisere neste generasjon. Dette var faktisk en av de mest interessante statuene vi har sett fordi uniformen hadde flere små skulpturer på forskjellige steder, som skulle illustrere hendelser i Ches liv. Blant annet var det 38 små skulpturer i beltet hans som illustrerte de 38 menn som falt sammen med Che Guevara i Bolivia.  

I Santa Clara ble det veldig tydelig, men hele landet er gjennomsyret av minnesmerker og propaganda om revolusjonen. «Patria o muerte!» og «Hasta la Victoria Siempre!» kan man se på vegger og skilt nesten overalt i landet, gjerne i kombinasjon med den kjente Che Guevara illustrasjonen. Skolebarn i alderen 6-10 år starter skoledagen med å sitere i kor «Vi er spirene fra revolusjonen. Vi vil være som Che!». På skolebygningene har jeg sett det har vært skrevet på veggene: «Grunnene for å kjempe og å vinne, multipliseres hver dag» og «Dette er et kurs i å ære revolusjonen og mesteren».

Revolusjonen er synlig på Cuba og jeg tenkte tidlig at ”her ser det ut til at revolusjonen fullstendig har overtatt religionens rolle”. Religion og kommunisme går som kjent ikke hånd i hånd. Ved revolusjonen ble mange katolske prester utvist fra landet, mens andre forlot landet frivillig. Selv om religionsfriheten aldri ble inndratt, ble praktiserende troende betydelig mer utfordret enn de som bekjente seg som ateister. Som turist på Cuba er det fort gjort å konkludere med at revolusjonen er deres religion, ettersom den er så framtredende over alt i samfunnet. Men sannheten er at kirken har hatt kraftig økning i antall besøkende siden 1998, (da pave Johannes Paul II besøkte Cuba) og at frammøte i kirken er størst blant de unge. I dag er det både katolikker, protestanter, adventister og pinsevenner som regelmessig går til gudstjenester på Cuba. Likevel er de aller fleste kun formelt og i mindre grad praktiserende katolikker. Videre er det ca 3 millioner som identifiserer seg med Santería, en mix av afrikansk religion og katolisisme. Det finnes også en liten andel av jøder og muslimer.

Etter et kort døgn og effektiv sightseeing i Santa Clara, satte vi kursen (igjen i taxi) mot Matanza – nok en by vi ikke visste noe om. Vi delte taxien med to tyske jenter som hoppet av i Varadero. Slik fikk jeg også sett dette turistifiserte stedet som stadig fylles opp av kanadiske charterturister. Jeg var mer enn tilfreds med å bare kjøre gjennom Varadero, som ikke representerer det typiske Cuba. I Matanza var det ikke mye å se annet enn en folksom plaza sent på kvelden og et lykketreff av en restaurant, Bella Vita, som tydeligvis var drevet av en eier med tilgang til IKEA.

På søndagen snorklet og sløvet vi ved Playa Coral, en liten og nokså lokal strand som ligger mellom Matanza og Varadero. Her fikk vi ligge i fred mellom cubanske familier som var på søndagstur. Om ettermiddagen busset vi til Havana hvor vi spiste middag og tilbragte kvelden på La Fabrica del Arte Cubana (FAC). Dette stedet består av flere store lagerbygninger som er koblet sammen og som inneholder diverse utstillinger, scener og barer. Et must å besøke i Havana, etter min mening.

Mine siste dager i Havana var jeg mye alene fordi Elise jobbet. Spansken min var tilstrekkelig til å forstå og å gjøre seg forstått slik at jeg kom meg dit jeg ville med de kollektive taxiene.
Det eneste som er litt mer stress med å være alene, er kunsten å ignorere all oppmerksomheten fra cubanske mannfolk. Når man er to kan man være dypt inne i en samtale (eller i det minste late som om man er det) for å ignorere lange blikk, plystring, slengkyss og sleske kommentarer om utseende vårt. Iblant kan man også få et stryk på låret, hofta, rumpa eller armen. Selv føler jeg at jeg ble relativt godt trent i å ignorere slik oppmerksomhet da jeg var i Nicaragua, men helt vant til det blir man jo aldri. Det som forundrer meg mest er at det er alt fra skolegutter i 12-årsalderen til velkledde skjortemenn nærmere 60-årsalderen som snur seg, glor, kommenterer og kysser etter oss. Og det stopper dem ikke om de har en dame på armen eller leier på en gammel mor! Så sent som i innsjekkingsskranken til Air France da jeg skulle hjem, måtte jeg tåle de sleske kommentarene. 

En dag dro jeg for å besøke en sigarfabrikk i Havana; Real Fábrica de Tabacos Partagás. Etter å ha funnet den nye adressen, kjøpt billett på et hotell sentralt i byen og deretter spasert gjennom en rekke kvartaler, kom jeg frem til fabrikken før siste guidede tur (kl 12). Det er et par ting på Cuba som vi anser som tungvinte og lite logiske – som f.eks hvorfor vi må kjøpe inngangsbillettene til fabrikken på et hotell 15 kvartaler unna fabrikken, når det likevel sitter 4 damer som ikke foretar seg noen verdens ting ved inngangen til fabrikken. Det er mye vi ikke vet og mye vi ikke forstår. Man kan selvsagt spørre, men sannsynligheten for å få et utfyllende svar, er minimal. Det er supervanskelig å ha ordentlige samtaler med en cubaner. For det første er det nok en del som er redde for å bli ansett som jineteros. For det andre frykter cubanerne å si for mye om hva de gjør og hvordan de gjør det fordi regjeringen har kontroll og oppsyn med det meste gjennom CDR (Comités de Defensa de la Revolución) – komiteer som forsvarer revolusjonen. Dette er et nettverk av nabolagskomiteer over alt i Cuba og de beskrives som «revolusjonens øyne og ører». Organisasjonene eksisterer for å fremme sosial velferd og for å rapportere om kontrarevolusjonær aktivitet. De ble opprettet i 1960 og hadde per 2010 8,4 millioner medlemmer av den nasjonale befolkningen på da litt over 11 millioner. Slik overvåker regjeringen befolkningen – gjennom at befolkningen holder øye med hverandre og rapporterer naboens oppførsel og vaner (ikke minst naboens kontakt med utlendinger). CDR organiserer også gatefester på lokalt nivå, leder vaksinasjons- og blodgiverkampanjer og forklarer regjeringens politikk for lokalbefolkningen. Organisasjonene bidrar naturligvis også til å holde kriminaliteten nede på Cuba, og det er noe av det beste med dette landet – at det er så trygt! Jeg hadde aldri kunne sette meg alene inn i en kollektiv taxi i noe annet latinamerikansk land uten å føle meg utrygg.

Myndighetene tolererer det meste av illegal økonomisk virksomhet. Det eneste de slår hardt ned på er demonstrasjoner. Derfor er det få eller ingen som demonstrerer og ytringsfriheten er meget begrenset. Den eneste synlige opposisjonsbevegelsen er Damas de Blanco – kvinner i hvitt. Bevegelsen ble grunnlagt i 2003, og den består av ektefeller og slektninger til opposisjonelle som har blitt fengslet av Castro-regimet. Den hvite fargen symboliserer de fengsledes uskyld.

Dama de Blanco i Trinidad

Vindsurfing stod på planen den ene ettermiddagen da Elise var ferdig på jobb, før vi gikk ut og spiste med Elise sine venner som for det meste består av andre praktikanter på andre europeiske ambassader og en og annen cubaner innimellom.

Playas del Este, strendene øst for Havana var nok et sted jeg var nysgjerrig på da jeg hadde en dag for meg selv. Jeg tok en kollektiv taxi fra togstasjonen i Havana og gikk av på en strand som het Santa María del Mar. 
Playas del Este er Cubas egen riviera, som består av 24 km med strender. 

 Cubanere på stranden

Stranden var lengre og bredere, og sanden var mer finkornet enn noen annen strand jeg hadde besøkt på Cuba. Etter noen dukkerter i sjøen, litt lesing, en lang spasertur på stranden og litt mas fra en cubaner, ble jeg mettet og returnerte til Havana. 

Om ettermiddagen dro vi til akvariet i Havana for at jeg skulle få oppfylt et 20 år gammelt ønske: å svømme med delfiner. Ryktet (fra en lokal cubaner) om at dette var et av de ti beste akvariene i verden, viste seg å være fullstendig feil; toalettene i parken var horrible, bassengene til delfinene var små og skitne. Men delfinene så ikke ut til å være enige, eller så vet de bare ikke bedre. Deres naturlig smilende ansikter kan få oss til å glemme at skinnet kan bedra, men disse dyrene så faktisk ut som om de hadde det greit. 

Jeg fikk svømme med Aloha og Chinana, to hunn-delfiner som lot meg klappe og klemme, henge etter finnene og ”stå” på nebbet deres. Delfintreneren så ut til å være oppriktig glad i de fine dyrene. Da jeg gikk for å skifte etter dukkerten, begynte Aloha og Chinana å kaste ball med Elise. De lekne dyrene ga seg ikke og vi syntes jo også at det var gøy, så det ble vanskelig å gå fra dem. Opplevelsen kostet CUC$ 70, og delfintreneren og kjæresten hennes var glad for at vi ikke hadde sagt noe om å svømme med delfiner da vi gikk inn i parken... 

Det siste døgnet på Cuba ble brukt til et par kafébesøk, litt souvenirhandel og et fantastisk måltid på Doña Eutimia i gamlebyen (anbefales på det varmeste!). Dermed var mitt Cubaopphold kommet til sin ende. Det har vært en av de beste toukers feriene i mitt liv, og nokså sikkert den mest innholdsrike og effektive. Mange spør meg om jeg vil anbefale Cuba – Ja, det vil jeg! Men jeg vil også anbefale deg å lære deg litt spansk før du drar. Man klarer seg greit uten spansk, men går glipp av mye moro!

Cuba er på mange måter så befriende. Her finnes ingen kleskoder. Skuldre, mage og lår kan blottes så mye man ønsker. Dog en teori langt bak i hodet sier meg at jo mer man viser, jo mer oppmerksomhet får man…Generelt er det cubanske samfunnet meget uformelt. Menn kan tasse rundt i bar overkropp og kvinnene kler seg i stramme klær uansett form. Folk spaserer også rundt i havaianas (slipperser) over alt, gjerne med sokker i. Sjarmerende.

Språket er også befriende uformelt. Mange cubanere dropper helt å bruke den høflige frasen usted (De) og tiltaler likeså greit fremmede med tú (du). Når de tar telefonen derimot, virker de håpløst lite formelle. Uansett hvem det er som ringer, roper de «Dime!» som betyr «fortell meg!» eller «snakk til meg!».

En annen ting som jeg personlig fant litt befriende og litt vrient, var at det ikke finnes internett på Cuba. Vi hadde tidvis internett gjennom ambassaden som var nærmeste nabo til Elise sin leilighet, men det nettet var heller ikke helt til å stole på. Ryktene sier at det skal komme internett på Cuba, allerede i juli i år. Det vil være nokså dyrt å bruke, og noe sier meg at det vil ta litt tid før det kan kalles et stabilt nett…

Ellers vil jeg anbefale å dra til Cuba snart, før det skjer store forandringer. Fordi forandringer skjer raskt på Cuba nå. De begynte i 2008 da Raul Castro vedtok reformer som ga cubanere rett til å kjøpe mobiltelefoner og andre elektroniske dingser og i januar 2011 ble det vedtatt nye lover som ga en rekke profesjonelle lisens til å drive privat virksomhet. I praksis betydde det å legalisere en privat virksomhet som hadde vært drevet illegalt i mange år. I oktober det samme året fikk cubanere for første gang på et halvt århundre retten til å kjøpe og selge husene sine og i 2012 fikk Cubanere rett til å reise utenlands. USA slipper nå opp sin stramme Cubapolitikk samtidig som de fleste Cubanere hungrer etter forandring. Med begge Castrobrødrene i 80-årene og en rekke andre regjeringsmedlemmer i samme aldersgruppe, er det nokså sannsynlig at det vil skje endringer på Cuba meget snart.

En av de private virksomhetene: barbersjappe. 

 Takk, Cuba, for to nydelige og innholdsrike ferieuker! Det er mye mulig vi ses igjen!