Siste stopp: Bangkok

Det var en stor overgang å komme fra Yangon til Bangkok. På vei fra flyplassen kjørte vi på seks-og syvfeltsveier med flotte og fancy biler. Det var opplyste skyskrapere på alle kanter. Selv om Bangkok er en gedigen og bråkete by, framstår den som ren og systematisk i forhold til Yangon. Vi kom fram til hotellet sent om kvelden og innså at vi hadde blitt lurt allerede ved taxiskranka på flyplassen – vi hadde betalt dobbel pris av vanlig taxipris. Og vi som trodde Thailand var så ordentlig, men serviceinnstilte og vennlige mennesker… Neste test gjennomskuet vi: dama i resepsjonen var en mann som prøvde å lure oss til å tro at han var dame! 

I Bangkok hadde vi ikke de store sightseeingplanene. Vi hadde bestilt reise hjem fra Bangkok fordi det er et greit sted å reise fra. Fordi vi har reist meget effektivt, fikk vi noen dager ekstra her enn hva vi i utgangspunktet hadde regnet med. Vi var ikke spesielt lystne på å se en drøss med templer eller andre severdigheter. Det eneste vi hadde bestemt oss for å se var Grand Palace og det fikk vi unnagjort den første dagen.

Etter to uker i Myanmar med en hel del tempelbesøk, trodde jeg vi hadde klart å knekke kleskodene for templer og fine steder. Men ved inngangen til Grand Palace og ble jeg faktisk stoppet fordi jeg ikke var kledd anstendig. Tightsen, som gikk til under knærne, var for stram. Jeg måtte leie et skjørt som kunne dekke den stramme tightsen.

Grand Palace er en hel samling av flotte bygninger innenfor et digert område. I tillegg til tidligere kongers bolig, festsaler, offentlige kontorer og hager, finnes det også et museum og et digert tempel her. Grand Palace og Wat Phra Keaw (tempelet) var overveldende utsmykket med rikdom og dekorasjoner. Det var gedigent og råflott, men opplevelsen var ikke like fin. Det var utrolig varmt, selv om det var tidlig på dagen. Vi gikk tett på andre svette mennesker med spisse albuer som knuffet og puffet. Besøket tar vanligvis 2-3 timer, men for oss holdt det med en time. Senere fikk vi vite at vi hadde vært ekstra "heldige" som hadde besøkt Grand Palace på en religiøs helligdag - da var det selvsagt mye mer mennesker der enn til vanlig... 

Vel ute møtte vi en fyr som presenterte seg som lærer på universitetet. Han var over gjennomsnittet interessert i hvor vi bodde og hva vi skulle gjøre i Bangkok. Selv om vi takket nei, praiet han en tuk-tuk for oss som skulle ta oss til et turistkontor hvor vi kunne sjekke priser og booke reise videre. Vi hadde tenkt å reise til Cha-am neste dag – en flukt fra storbyen til en av Bangkoks nærmeste strender. Avtalen var at tuk-tuken skulle vente utenfor mens vi gikk inn på turistkontoret. Den store damen på turistkontoret forsto ikke hva vi skulle i Cha-am. Ifølge henne var det en særdeles dårlig idé å reise dit. Hun foreslo noen andre steder som lå 4-5 timer lenger borte, og da vi sa at vi ikke var interessert i å reise så langt for kun 2 dager, sa hun at vi kunne reise dit på egenhånd og avsluttet med «You're tuk-tuk is waiting for you outside». Hun kunne ikke hjelpe oss med billetter til Cha-am, tydeligvis. Vi mistenker at det var et samarbeid mellom tuk-tuken og turistkontoret, fordi vel ute nektet tuk-tuken å kjøre oss til hotellet. Jeg satte meg inn og truet med at vi ikke gadd å betale hvis han ikke tok oss til hotellet. Han sa ”greit”, ventet til jeg gikk ut av vognen og kjørte avgårde. Vi stod igjen og lurte på hvor i all verden vi var og i hvilken retning hotellet lå…

Etter å ha spurt 7-8 tuk-tuker, fant vi en som kjente hotellet vårt og var villig til å kjøre oss dit. Vi unnet oss en god siesta ved bassenget, hvor både lufta og vannet var altfor varmt. Etter noen timer rømte vi inn på det nedkjølte hotellrommet.

Om kvelden ble vi hentet av Yutika og hennes venninne Pang. De tok oss med til en fin restaurant med utsikt over elven hvor vi spiste mye god sjømat og tradisjonell thai mat. Etter middag dro vi til Swensen's isbar hvor vi spiste mangois med sticky rice. Det var en perfekt kveld i Bangkok og en alle tiders gjenforening med Yutika.

Dagen etterpå tok vi bussen til Cha-am. Det var et sted Yutika anbefalte oss fordi det er nært til Bangkok. Cha-am er også roligere enn alle de typiske turiststedene i Thailand. Vi var veldig spente på dette stedet fordi bussjåføren og bussvertinnen lo av oss da vi sa hvor vi skulle og vi var de eneste som gikk av bussen ved Cha-am. Vel framme og innsjekket på gjestehuset, la vi i vei mot stranden. Her var det mange thaiturister som var fullt påkledd (med dongeribukser og munnbind) i vannet og på stranden. Stranden var et smalt belte med sand like i sjøkanten som var dekket av klappstoler overskygget av parasoller. Vi spurte oss fram til «turistdelen» av stranda, leide et par sykler på veien og fant frem til solsengene og de hvite turistene.

Hele neste dag ble tilbragt på stranden i sterk sol, saltvann og mye vind. Deilig. 

Om kvelden tenkte vi oss en rask middag og ruslet til et av de nærliggende stedene som hadde fått bra anmeldelse på tripadvisor. Det var en bar/restaurant som serverte thaimat. Bortsett fra et langbord med andre nordmenn, var vi noen av de første gjestene. Etter hvert fyltes restauranten opp med mer turister enn hva vi hadde sett de siste to dagene. Bortsett fra to canadiere og to svenske damer, viste det seg at alle i restauranten var nordmenn. Et liveband fra Filippinene inntok scenen og spilte et par slagere før de dedikerte en sang til de norske jentene på første rad. Og hva spilte de? Tore Tang! Det var selvsagt flaut og litt kleint, men bandet var bra og stemningen kunne ingen klage på, så vi ble sittende noen timer lenger enn planlagt.

Cha-am hadde sin sjarm, det også! 

Dagen etter returnerte vi til Bangkok i en stor, svett og ekkel buss som tok uendelig lang tid. De to siste dagene i Bangkok brukte vi en del tid ved takbassenget på hotellet. Det var skjønt å kunne trekke seg litt unna storbystøyen og kjøle seg ned i bassenget.

Vi ruslet også noen turer i marerittgata Khao San Road og de omliggende gatene. Her kan man kjøpe alt man ikke trenger av souvenirer og duppedingser, man kan få massasje og ulike spabehandlinger eller tattoovering. Man kan kjøpe seg skreddersydde klær om dagen eller drikke seg sørpefull om natten. Om natten er musikken så høy fra alle restaurantene og barene, at man kan danse seg gjennom hele gaten. Likevel sitter de fleste turistene og drikker fra bøtter.  På all kanter står det innkastere; noen som reklamerer med ”laughing gas”, andre med ”we do not check your ID”. Vi spiste oss gjennom matbodene ved å smake på ny og kjent mat, men vi droppet de glaserte skorpionene og insektene.

Hver dag er en fest i Khao San Road og hver kveld kommer det et digert ryddemannskap. Imponerende hvor effektive og flinke de er til å rydde gaten. 

Den siste kvelden i Bangkok brukte vi på litt vindus-shopping på et uendelig stort kjøpesenter i nærheten, før vi møtte Yutika for å gå på kino. Kinoen var ikke stort annerledes enn norske kinoer, bortsett fra at midt i reklamen måtte alle reise seg av respekt for kongen, mens de spilte av en hyllest-film til kongen.

Vi har kommet hjem til vår, hverdag og virkeligheten… Eller har vi det? Jeg elsker å reise – å både rømme fra virkeligheten, men også å oppsøke den. Virkeligheten utenfor Norge er like virkelig som min og din virkelighet i Norge. Jeg elsker å reise og få observere andres virkelighet – det gir perspektiv på livet. Jeg er likevel alltid like uforberedt på det omvendte kultursjokket og den såkalte ”post-travel depression”. Norske holdninger, normer og verdier blir u-eksotiske, egosentriske og meningsløse… Og det er jo mye man kan si om det norske klimaet også... Men jeg blir nok vant til det igjen. Også blir jeg mett av det igjen. Da planlegger jeg en ny reise ;) 

Takk for turen og takk for denne gang!