Myanmar: Inle Lake og Yangon

Fra Bagan tok vi buss til Nyaungshwe, den største byen ved Inle Lake. Bussen tok ca 8 timer. Ved ankomst oppdaget jeg at det ene myggstikket på låret mitt nå hadde vokst seg ca 12 cm stort og at det var varmt, rødt og hovent. Det så slettes ikke ut som et myggstikk lenger. Vi stakk innom det lokale legekontoret for å dobbelsjekke. Det var en trehytte på omtrent 20 kvm med åpning mot veien. I åpningen stod en disk med medisiner og ved siden av satt en rekke ventende pasienter. Jeg spurte etter legen jeg hadde fått navnet på av en av de ansatte på hotellet og fikk beskjed om å sette meg ned å vente litt. Jeg ventet i maks to minutter før jeg ble bedt om å komme bak en skillevegg for å treffe legen – jada, hvitingen med myggstikket fikk komme før alle de lokale pasientene som helt sikkert hadde mye verre plaget. Jeg ble helt satt ut, hadde ikke engang vett til å protestere. Bak skilleveggen forklarte jeg problemet mitt, som trolig alle i venteværelset (det vil si på andre siden av skilleveggen) fikk med seg. Legen spurte hvor insektstikket var og jeg løftet på kanten av tunikaen og pekte på låret. Jeg spurte om han ville se. Et kvinnelår?! Nei, det ville han ikke se! Det ble sikkert oppfattet meget dristig av meg å bare stille det spørsmålet, men hva vet vel den hvite turisten som har blitt opplært til å tro at leger har sett alt...? Han kjente på området da (utenpå tightsen, selvsagt) og konstanterte at det var varmt og hovent. Ut kom jeg med to brett piller og en krem for til sammen $4 og hele legebesøket var unnagjort på 3 minutter.

Dagen etter var vi klare for en heldags-båttur på Inle Lake sammen med guide. Vi begynte med å besøke landsbyen Ywama hvor 5-dagers markedet denne dagen. Dette markedet rullerer mellom fem landsbyer rundt Inle Lake i løpet av fem dager og blir derfor kalt «Inle Lake's Five-Day Market».

Det virket som om alle landsbyene rundt innsjøen hadde spesialisert seg i et håndtverk. Vi stoppet ved en workshop hvor de laget papir av greinene fra bjørnebærbusker. Papiret brukte de til å lage lamper og dekorparaplyer. Her satt det også noen longneck-kvinner til utstilling. De vevde riktignok, men de hadde kommet ned fra landsbyen de bor i for å «gjøre business», som vil si å la turister ta bilde av og med dem mot en liten slant, og å selge sjalene de vever.

Etter et kjapt besøk på en sølvsmed stoppet vi ved det viktigste religiøse stedet i Shan provinsen: Phaung Daw Oo Paya. Her inne står det fem Buddha-statuer som har blitt transformert til fem store, gullfargede klumper på grunn av gullbladene som buddhistene dekker figurene med.

Fra det helligste til sigarfabrikk og deretter en liten kanotur i fiskerlandsbyen Nampan. Dette var en sjarmerende liten landsby hvor alle hus var plassert på stylter ute i vannet, men det luktet ikke særlig godt der. Vannet er nokså lavt og grumsete rundt husene der. I tillegg er det åpent fra latrinene og ned i vannet...

 

 Et av styltehusene

En fisker har lagt ut garn og prøver å skremme fisken 

inn i garnet med å slå på vannet

 

Lunsjen ble inntatt i et privat hjem i In Phaw Khone, en typisk veverlandsby. Vi spiste en smakfull lunsj som bestod av nuddelsuppe, tofukjeks, te og frukt til klikk-klakk lydene fra de store vevene i landsbyen. Vi besøkte selvsagt også et veveri hvor spesialiteten deres var å sy med lotus-silketråd, altså tråd fra lotusplanten.

Lunsj med vår hyggelige, alltid smilende guide. Guiden fortalte at Myanmar har egentlig store mengder naturressurser (olje og gass bl.a), men at landet har kontrakt med Kina som drar nytte av, og tjener på Myanmars ressurser. Det er veldig synd for Myanmar. Vi kan bare håpe på at flere mennesker får lyst til å besøke landet, men at det skjer på en ryddig måte, uten å forstyrre Myanmars kultur og tradisjoner.

 

Menneskene som bor rundt Inle Lake dyrker grønnsaker i flytende hager. Disse besøkte vi også. Guiden forklarte at kalksteinfjellene her avgir mye oksygen og dette er grunnen til at det er mulig å lage de flytende hagene. Selv flyter han også bedre i dette vannet enn i vanlig ferskvann. På vei tilbake til Nyaungshwe stakk vi også innom klosteret Nga Hpe Kyaung.

En familie høster frukt i sin flytende hage

Den tradisjonelle måten å fiske på ved Inle Lake er med denne tingen som de setter ned i sjøen (som ikke er veldig dyp) og deretter spidder fisken som er fanget med en harpun som de fører inn gjennom toppen. Ikke veldig effektivt.

  Fisker som drar opp garn mens han padler med foten - en typisk padleteknikk som de bruker her.

Etter en innholdsrik dag på innsjøen var vi sultne og te-tørste. Maten i Myanmar er egentlig ikke noe særlig å skryte av. I sammenligning med noen av nabolandene som er glad i mye krydder, så er mye av maten her nokså kjedelig og smakløs. Men man kan være heldig å finne mye god mat også. Teen deres er derimot veldig god. Den er det nærmeste chai jeg har smakt utenfor India, dog litt mindre krydret enn chai. Etter maten gikk vi derfor til et lokalt tehus og ba om en kopp te. Mannen og konen som jobbet der disket opp med smakfull, søt melkete og fire andre fat med søte og salte snacks. Da vi satt der gikk strømmen, som den ofte gjør i Myanmar. De hadde en elektrisk lykt og stearinlys som de tente for oss. Vi ble sittende å snakke med konen til strømmen kom tilbake og til vi ikke hadde plass til mer te og snack i magen.

Tetid i skumringen

Neste dag leide vi sykler og syklet et stykke rundt innsjøen. Etter 11 km kom vi til noen varme kilder, et sted som var mye flottere enn vi hadde forestilt oss. Her var en egen avdeling for utlendinger, så her var det greit å gå i bikini. I utlendingsavdelingen var det fire kulper med ulike temperaturer og flere solsenger. Vi ble slått ut av varmen, ikke fra sola, men spesielt fra den ene kulpen. Vi sløvet to timer på solsengene før vi kom oss videre. Hot springs passer kanskje best tidlig om morgenen eller om kvelden og ikke når sola steker som mest...Vi tok båt tvers over innsjøen og ankom Maing Thauk. Her syklet vi tilbake mot Nyaungshwe.

Å reise over innsjøen med sykler i de smale båtene var ingen problem. 

Etter lunsj i Maing Thauk ankom vi Red Mountain Estate winery, en av kun to vingårder i Shan provinsen og i hele Myanmar. Her fikk vi smake fire viner for 2$. Etterpå vandret vi litt rundt på vingården før vi nøt et glass i solnedgangen. En nydelig dag ved Inle Lake.

Utsikten fra vingården

Billig moro

Den tredje dagen ved Inle Lake var egentlig en overflødig dag. Vi ventet stort sett på å ta nattbussen som skulle gå kl 18. Imens fikset vi litt småting på en internettsjappe, spiste en spesielt god lunsj på Inle Pancake Kingdom og satt lenge på tesjappa på hjørnet.

I oppvasken, riktignok på fortauet utenfor kaféen.

Lill Christine har virkelig fått smaken av den søte melketeen. 

Nattbussen til Yangon tok 12 timer. Vi sov ingenting, selv om setene var komfortable og bussen kjørte relativt fint. Da vi kom til hotellet vårt (Aung Tha Pyay) i Yangon fikk vi heldigvis rommet med en gang, så vi kunne ta en lang morgenlur før vi gikk ut og utforsket byen. Vi bodde sentralt i Yangon, så walking-touren anbefalt av Lonely Planet lå like utenfor døra vår. Vi gikk denne turen som for det meste innebar å se på koloniale bygninger. Bylivet i Yangon var mer interessant enn de koloniale bygningene. Yangon er større, mer travel enn og minst like skitten og varm som Mandalay. Mange mennesker, mange lukter og lyder, boder som selger mat, mye søppel, belenøtt-spytteklyser og rotter preger bybildet i Yangon, i tillegg til busser, biler, motorsykler og sykler. Det var like spennende hver gang vi skulle krysse gaten og løsningen ble som regel å slå følge med noen lokale. Foruten at trafikken virker skremmende, så er Yangon en trygg by. En av de største farene er nesten å snuble i, eller falle nedi kloakken som renner ved siden av veien, kun dekket av betongheller hvorav mange av dem er knust...

Selv om vi bodde sentralt i byen, var det ikke mange ordentlige restauranter å oppspore i nærheten av oss. Det var et par tehus og noen spisesteder som kalte seg restauranter. Det var simple steder med plastikkstoler og en toalettrull på bordet i stedet for servietter. Mattilsynet hadde sannsynligvis stengt hver og en på grunn av hygieneforholdene, men sjarmerende restauranter med hyggelig betjening kan vi si at det var! Det virker som om disse stedene har noen stamkunder, men at folk ellers spiser gatemat, som er raskere og rimeligere. Supermarkeder var det få av og snacks som var innpakket i plast, hadde kun myanmarske eller kinesiske tegn på pakkene, så vi ante ikke hva det var. Myanmar har spesielt lite importerte matvarer, og det som de har er for det meste importert fra Kina.

På vår andre dag i Yangon ble vi hentet av Miss Sue, guiden vår for dagen, og tatt med til Shwedagon Pagoda. Denne pagodaen er plassert oppe på et lite fjell og den er diger. Den har fire innganger - det er heis i tre av de og rulletrapper i den fjerde. Selve pagodaen er ca 100 meter høy. Det sies at man ikke kan besøke Myanmar uten å besøke Shwedagon Pagoda. Legenden sier at Buddhas hår er oppbevart inne i pagodaen, derfor har dette blitt et viktig pilegrimssted for buddhister. De 13 meterne i toppen av pagodaen (som kalles en paraply) er rikt utsmykket. Det er naturligvis så høyt oppe at man ikke kan se det fra bakken, men selve paraplyen er laget av 500 kilo gull og den er ytterligere utsmykket med 83850 smykker!

Rundt hovedpagodaen er det også en drøss med buddhastatuer, stupaer og mindre templer. 

Etter noen timer i pagodaen og et kort besøk på et lokalt marked, spiste vi lunsj sammen med Sue. Jeg liker å ha guider innimellom, for da kan jeg spørre om alt jeg lurer på om Myanmar. Sue kom uten tvil fra overklassen i Yangon. Hun hadde egen bankkonto og hun bodde sentralt i byen. Hun hadde en smartphone som opptok henne og hun røpet at minstelønnen i Myanmar er $80. Sue hadde hørt at utdanning i Norge er gratis og hun hadde hørt at noen steder i Norge er det helt mørkt om vinteren. Vi spurte henne så mye vi våget av alt vi lurte på om Myanmar. Man skal nemlig være forsiktig å gå inn på politiske tema med folkene her, fordi vi kan sette dem i fare.

Sue demonstrerer hvordan man legger gullflak på den ene Buddhastatuen

Sue lærte oss noen kulturelle koder som vi egentlig kunne ha tenkt oss å ha lært ved ankomst. Det er nemlig mye man må passe på hvis man tenker å reise til Myanmar. Ved ankomst fikk vi utdelt et hefte med 30 punkter "DOs and DON'Ts for tourists in Myanmar". I tillegg til dette og to uker i landet, kunne nå Sue lære oss enda flere slike koder, som f.eks at vi aldri må overrekke noe med venstre hånd, og at man skal følge klokken når man går rundt et hellig sted (som en pagoda).

I Shwedagon Pagodaen

Jeg spurte Sue hvordan man feirer bursdagen sin i Myanmar. Hun sa at man vanligvis besøker tempelet og inviterer venner på et festmåltid. Også gir man donasjoner. Man gir donasjoner gjennom hele året, men på bursdagen sin gir man ekstra store donasjoner. Fin tradisjon, syntes jeg. 

Sue fortalte også litt om konflikten mellom buddhistene og Rohingya, en muslimsk minoritet i Myanmar. Rohingyafolket regnes av myndighetene i Myanmar for å være inntrengere fra Bangladesh - et land som heller ikke tar imot dem. Man regner med at Rohingyafolket er etterfølgere av muslimer som ble fraktet til Myanmar av britene fordi de trengte arbeidskraft under kolonitiden. Rohingyafolket får stadig sine menneskerettigheter krenket og ifølge Sue har nå Aung San Suu Kyi mistet noen av sine tilhengere fordi hun hevder at demokrati og menneskerettigheter går hånd i hånd, og at Rohingyafolket også har menneskerettigheter som skal overholdes. 

Etter lunsjen med Sue avla vi et kjapt besøk til Chaukhtatgyi Pagoda, som huser en 65 meter lang liggende Buddha.

Samme ettermiddag tok vi ferjen over Yangon River til Dalah. Den tok ikke mange minuttene. Som hvite ble vi raskt omringet av barn som ville snakke engelsk og selge oss kjeks som vi kunne mate måkene med! Vi takket høflig nei. Det var mange selgere på båten som solgte paan (betelnøttblanding), vaktelegg, sigaretter, tyggegummi og vannmelon. Vel framme i Dalah tok vi en rickshaw for en halvtimes sightseeing i Dalah for å se hvordan folk i utkanten av Yangon bor.

Innlagt vann er kun et privilegium for de som bor i byene i dette landet. De som bor i utkantstrøk eller på landet må hente vann fra brønner. I Dalah var det tydeligvis tid for å hente vann om ettermiddagen.

På vår siste dag i Yangon og i Myanmar hadde vi lyst til å ta Yangon Circle Line, et tog som går en stor runde rundt byen. Vi havnet på et tog med air-condtition som var flottere enn alle togene vi tok i Vietnam til sammen. Vi hadde mer lyst til å ta et ordentlig lokalt og sjarmerende tog, så vi hoppet av på en av de tidligste stasjonene og ventet på toget tilbake til Yangon. Her satte vi oss ned på et tehus ved togstasjonen, sammen med menn som så på såpeopera.

God te i godt selskap. Mennene i bakgrunnen er helt klistret til tv-skjermen hvor det foregår drama med lettkledde damer.

En reisende dame med bagasjen sin

Toget tilbake til Yangon var mer som vi hadde tenkt at lokaltoget skulle være - simpelt, uten air-condition, dører, vinduer eller myke seter.

Yangon gjorde i hvertfall inntrykk. "Hellandussen, for et kaos!" utbrøt Lill Christine da vi satt på et gatehjørne og ventet på en lassi vi hadde bestilt. 

 

Jeg vet at jeg har skrevet i tidligere innlegg at folk ikke snakker så mye, eller så bra engelsk hvor vi har vært, men det kan ikke sammenlignes med Myanmar. Da vi spiste middag den fjerde dagen i Myanmar, og igjen fikk noe annet enn hva vi trodde vi bestilte, begynte vi å le. Sålangt hadde vi spist ute seks ganger og bare en av de gangene hadde vi fått det vi bestilte.Og slik fortsatte det.

De menneskene som kan litt engelsk er veldig imøtekommende og villige til å praktisere engelsken sin. På butikken og på gata kan folk stoppe oss og spørre hvor vi kommer fra. Overraskende mange vet hvor Norge er og at hovedstaden er Oslo. En munk kjente til Ole Gunnar Solskjær og en annen vi møtte i et hindutempel forbandt Norge med telenor... 

Det er ikke så rart at de ikke snakker engelsk. Språket her er veldig annerledes enn engelsk og alle ordene virker veldig lange for oss. For eksempel har vi bare klart å lære oss to ord: hei = mingalaba og takk = chisube. Chisube er den enkle formen for takk, den høflige var så grusomt lang at vi måtte gi den opp... 

Menyen på et av de lokale tehusene i Yangon

En positiv ting som overrasket oss med Myanmar, er at jenter er like ønsket som gutter, eller kanskje til og med mer ønsket fordi det er jenter som tar seg av foreldrene når de blir gamle. Jenter har også de samme rettigheter som gutter (på papiret, ikke i praksis). Jenter får utdanning i samme grad som gutter og kvinner er i flertall på universitetene. Men det er sjelden at man finner kvinner i høye stillinger og maktposisjoner i samfunnet i Myanmar. Eksempelvis var det 20 kvinnelige representanter av totalt 659 medlemmer av parliamentet i 2014. 

I religionen (buddhismen) er også kvinner underlegne mennene. Man tror at det bare er gutter som kan oppnå nirvana, og noen av templene har egne områder innerst mot templene eller stupaene som er forbeholdt menn. Munkene har også en høyere status enn nonnene. 

Den tradisjonelle klesdrakten i Myanmar vitner i hvertfall om likestilling - begge kjønn går nemlig i et skjørt som kalles "Longyi".

Avisselger ikledd longyi.

Oppholdet her er overveldende. Folk er så vennlige, smilende og ydmyke at det blir for mye for oss. På hotellene (hvor det virker som om det er for mange ansatte til tider) er det nærmest et kappløp blant de ansatte om å være den første til å hilse god morgen, bære bagasjen for oss, holde oppe døren etc.

Jo mer vi så av dette landet, jo mer hadde vi lyst til å se. Vi hadde dessverre bare to uker denne gang, men vi skal ikke se bort fra at vi snart kommer tilbake for å se og oppleve mer. Myanmar kan anbefales på det varmeste.