Fra Chiang Mai reiste vi til Mandalay i Myanmar. Allerede da vi var kommet til gaten vår, forsto vi at Myanmar ikke er et sted som er overfylt av turister. Det var et mindre propellfly med ca 80 seter, men det var bare noen-og-tjue personer om bord i flyet.
Våre første inntrykk av Myanmar var: varm, travel, dårlige veier, støvete og skittent i gatene. Det var mye søppel som fløt og røde betelnøtt spytteklyser over alt. Det var som å reise tilbake i tid i forhold til de andre landene vi nylig har besøkt. Vi fant aldri noe supermarked i Mandalay og restauranter måtte vi lete etter i lonely planet eller på tripadvisor-appen. Det vi fant derimot var templer, moskéer og kirker. Mandalay ser ut til å være en smeltedigel av religioner og kulturer.
Vi spaserte noen kvartaler i sentrum av Mandalay for å finne mat den første dagen. De eneste andre turistene vi så var inne på restauranten og på hotellet vårt. Som hvite får vi nok oppmerksomhet her. Folk stirrer, smiler, hilser og noen ler av oss. Men det takler vi. Lill Christine opplevde til og med at en eldre dame kom bort til henne, gliste og strøk henne nedover armen. Lys hud er ikke dagligdags her.
Lill Christine spurte meg den første dagen: "Hva jeg skal jeg ha på meg, her da?" Jeg svarte: "Regelen er enkel – dess mindre du har på deg, dess mer oppmerksomhet får du. Men ta med noe til å dekke skuldre og knær når vi skal på tempelbesøk da!" Folkene her kler seg mer enn hva en nordmann kan tenke seg å gjøre i denne varmen, men det forventes at (spesielt kvinner) dekker knær og skuldre til enhver til. Menn må også følge denne regelen ved tempelbesøk. I tillegg må man ta av sko og sokker hvis man vil besøke templene.
Myanmar åpnet offisielt for turisme i 2010. Vi har ikke møtt mange mennesker som har vært i Myanmar og som kunne gi oss informasjon om hvordan vi skulle planlegge å reise rundt i dette landet. Tips vi har fått fra folk som har vært her mellom 2008 og 2012 har sagt at det nesten ikke finnes infrastruktur i landet, derfor må man fly overalt. Det finnes heller ikke minibanker og internett er en sjeldenhet. Vi hadde veldig lyst å besøke Myanmar, men syntes det ble vanskelig å planlegge reisen. Anna var ikke rådløs: «Book en arrangert tur gjennom Kilroy!». Jeg har aldri reist på en slik arrangert tur før og jeg var litt skeptisk, men en gang må jo bli den første. Etter hvert som Myanmaroppholdet nærmet seg var forventningene lave, men jeg innrømmer at jeg gledet meg til å ikke bruke for mye tid på å planlegge hvor vi skulle reise, hvordan vi skulle komme oss dit, hvor vi skulle bo og hva vi skulle gjøre på hvert sted.
Vår andre dag i Myanmar begynte med at vi ble hentet på hotellet av Kay, en jente på 21 år som var guiden vår den første dagen. Hun tok oss med på hotellet som firmaet hennes hadde booket oss inn på de to neste nettene. Vi hadde bare overnattet en natt i Mandalay og da hadde vi unnet oss et litt fint hotell sentralt i byen før vi skulle på 12-dagers tur og bo litt mer shabby – trodde vi. Hotellet som Kay tok oss med på var langt over backpackerstandard og -budsjett.
Etter innsjekk tok hun oss med på en 5 timers spasertur i Mandalay hvor vi besøkte Shwenandaw Monastery, Kuthodaw Pagoda & the World's Largest Book og The Royal Palace.
Shwenandaw Monastery er bygget i teak med detaljerte og imponerende utskjæringer både inni og utenpå. En gang var hele bygget dekket av ekte gull. Regn har vasket bort det meste av gullet på utsiden av bygget, mens treveggene på innsiden fortsatt er gullbelagt. Det er ikke lenger et munkekloster i dag, men et museum.
Stedet som kalles verdens største bok består av en gull-stupa, fire mindre templer rundt denne og 729 inskriberte marmortavler plassert i mindre hvite stupaer som er fordelt utover et større område. Til sammen utgjør disse 729 tavlene Tripitaka (buddhistiske hellige skrifter).
The Royal Palace var innenfor et digert område hvor engang alle ministere og kongelige familier bodde. Palasset i seg selv bestod av mer enn 40 bygninger i tre. De var fine, men historiene rundt dette stedet var mye mer interessant. Kongen som engang bygde palasset hadde 57 koner, og de fleste av konene hadde visstnok sitt eget lille trehus. Hele palasset ble bombet under andre verdenskrig, men har blitt rekonstruert siden 1990-årene og rekonstrueringsarbeidet pågår fremdeles. Det finnes også et museum på område som viser klær kongen og dronningene hadde på den tiden (fra 1850-årene) og forskjellige andre type kongeting, deriblant en glasseng som kongen skal ha bestilt fra Frankrike og betalt med 2300 sølvmynter.
Kay var en opplyst og kunnskapsrik jente som kunne svare på alt vi lurte på om Myanmars kultur, politikk, historie og utvikling som hun sa hadde vært meget rask de siste årene. Hun sa at minibanker dukket opp i Myanmar for kun et par år siden. Selv skjønte hun ikke poenget med minibanker. Jeg spurte henne om hun hadde en bankkonto: "Jeg har jo ingen penger! Hva skal jeg med en bankkonto?", svarte hun. I 2012 visste hun ikke hva internett var. Nå vet hun hva det er, men hun er langt fra en ivrig bruker.
Myanmar skal ha valg i midten av året. Blir valget gjennomført på demokratisk vis, vinner Aung San Suu Kyi valget, ifølge Kay. Det blir spennende å se hvordan det går.
Neste morgen dro vi på sykkeltur sammen med to jenter fra Singapore og fire jenter fra Stavanger. Vi stoppet på et lokalt marked hvor guiden fortalte om maten de solgte der og hva som var typisk mat i Myanmar.
Etterpå syklet vi ut av byen til landsbygda på humpete grusveier. Vi syklet langs rismarker og passerte mange mennesker som smilte og vinket til oss. Etter en stund stoppet vi ved et lokalt tehus for «snack» som ble mye mer enn «snack». Guiden bestilte mange forskjellige typiske småretter som vi skulle få smake på – nok til å fylle hele bordet. Det var to typer te, grønn te-salat, en slags eggesalat, nanbrød, nuddelsuppe +++. Vi ble greit mette før vi syklet de siste 8 km tilbake til byen.
Om kvelden tok vi en taxi til Ubein Bridge, verdens lengste trebro (1209meter lang). Broen ligger tvers over en innsjø (Taungthaman) og er en viktig passasje for de lokale. Nå er den også blitt en turistattraksjon, så det var tett med mennesker på broa. Den ble bygget i 1849-51, og bare små deler av broa er byttet ut med betong. Vi spaserte selvsagt over, noe som egentlig var ganske skummelt. Broa er nokså høy nå som det er tørketid, jeg tipper 4 meter over bakken/vannet. Det finnes ikke gelender på broen og mange av plankene så ganske råtne ut.
Etter to dager i Mandalay dro vi til Bagan. På busstasjonen var det flere unge munker som gikk rundt og tigget. Jeg vet at man ikke skal tolke det som tigging når en munk kommer med almisseskålen sin – de gir bare buddhistene muligheten til å gjøre sin plikt: å gi almisser. Jeg fikk ikke dette helt til å stemme fordi disse unge munkene var veldig pågående på turister og de gikk med store seddelbunker i hånda! En munk skal (ifølge theravada-buddhismen som praktiseres i Myanmar) nemlig bare eie munkedrakten, en barberhøvel, en kopp, et vannfilter, en paraply og en almissebolle. I almissebollen mottar de mat, ikke penger. Jeg gir aldri penger til tiggere, spesielt ikke til barn som tigger. Jeg gjorde derimot hva jeg hadde lært – delte ut bananer som vi egentlig hadde tenkt å ha på bussturen. De tok imot uten en mine – slik en munk er pliktet til å gjøre. Senere fikk vi vite at disse guttene bare hadde kledd seg ut som munker for å tigge fra turister...
Munkene i Myanmar bruker mørkerøde drakter i stedet for oransje. Alle gutter skal ifølge theravada buddhismen og tradisjon i Myanmar være munk to ganger i livet, men helst to. De fleste gutter går i kloster rundt 10-års alderen, men kun for en kort periode (ca 10-12 dager) og igjen etter fylte 20 år. De kan selv bestemme når de vil bli munk og hvor lenge de vil være i klosteret, men på grunn av vanlig skolegang blir som regel dette klosteroppholdet kort. I løpet av dette oppholdet i klosteret studerer de buddhistiske skrifter, de ber, mediterer og de gjennomgår en munkeseremoni som erklærer dem for munker. Mange jenter gjennomgår en lignende prosess som nonner, men ikke i like stor grad som guttene som blir munker. Nonnene har rosa drakter og for å bli nonne går en gjennom en øre-piercing-seremoni. Både munker og nonner må barbere hodet. Man kan bli munk eller nonne flere ganger i løpet av livet, i kortere perioder eller permanent. Det antas at det til enhver tid er ca 500 000 munker i Myanmar av en total befolkning på ca 53 millioner.
Bussturen til Bagan gikk fint, selv om det var på svingete veier oppover fjellsidene. Veiene i Myanmar er ikke spesielt gode – smale og humpete, men heldigvis bruker de fleste vett når de kjører.
Bagan er et meget interessant sted. Det er en by som egentlig består av tre større bydeler som ligger spredt: Old Bagan, New Bagan og Nyaung U. Rundt og i disse byene ligger flere tusen templer og stupaer, bygget i det 11. og 13. århundre (flere av disse er restaurert siden den gang). Det skal ha blitt bygget rundt 10000 templer, stupaer og kloster. I dag står rundt 2200 igjen. På denne tiden tilhørte folk i Bagan hinduisme, mahayana buddhisme og animisme eller en blanding av disse. I løpet av Bagan imperiets storhetstid gikk de over til theravada buddhismen som de fleste i Myanmar tilhører i dag. Legenden sier at det var en munk som kom og konverterte kongen av Bagan. Folket ble oppfordret til å bygge templer og stupaer for Buddha – ifølge guiden vår bygget hver eneste familie et tempel eller en stupa. Noen av dem er det mulig å klatre opp på og de er spesielt populære for å se soloppgang og solnedgang. I byene er det ingen høye bygninger, så alt øye kan se fra toppen av et tempel, er stupaer og templer.
Vår første dag i Bagan ble brukt til tempelhopping på el-sykler (mer som e-mopeder, siden pedalene var nokså ubrukelige) med guiden Thad. Vi besøkte templene Pyathada, Sulamani, Dhamayanghi og et gammelt kloster som så ut som en stavkirke, før vi spiste lunsj på et lokalt lunsjsted nede ved elven (lunsj for 5$ for både Lill Christine og meg, inkludert drikke og te etter maten). Etter lunsj nøt vi en siesta ved bassenget før vi fortsatte med å besøke en «Lackerware Workshop» som er et sted hvor de lager forskjellige ting av en slags harpiks - visstnok et meget populært håndverk her. Vi fortsatte tempelhoppingen til Myinkabar Gubyaukgyi og Ananda Temple før vi så solnedgangen fra Shwesandaw Stupa.
Vår andre dag i Bagan sto vi opp kl 05 for å kjøre hest (Rambo het den) og kjerre til en annen stupa for å se soloppgangen (ved et mindre tempel som ligger bak Dhammayazika - anbefales). Ved soloppgang var det ca 20 luftballonger over Bagan. Det var en nydelig, men kald opplevelse.
Etter soloppgang spiste vi en god frokost på hotellet før vi tok fatt på en ny formiddag med tempelhopping på el-sykler, uten guide denne gang. Vi startet med å besøke det lokale markedet i Nyaung U som var mye mer folksomt og masete enn noe annet vi hadde opplevd i Bagan, så vi gikk raskt derfra. På vei til Shwe zi gone Pagoda, som var den fineste pagodaen etter min mening, klikket el-sykkelen til Lill Christine. Vi satte syklene igjen på et gjestehus som var hjelpsomme med å ringe el-sykkelselskapet for oss. Mens vi ventet på nytt batteri spaserte vi det siste stykket bort til pagodaen.
Det var visst ikke batteriet, men den ene bremsa som laget trøbbel med el-motoren. Da vi fant ut det, klarte Lill Christine etterhvert å manøvrere den så vi fikk besøkt Gubyaukgyi, Upali Thein, Thatbyinyu og Bu Paya før lunsj. Etter lunsj var det samme prosedyre som dagen i forveien: siesta ved bassenget. På kveldstid tok vi oss en siste el-sykkel sightseeingtur i New Bagan, før vi pakket sekkene for tidlig avreise til Inle Lake neste dag.
Våre første inntrykk av Myanmar var: varm, travel, dårlige veier, støvete og skittent i gatene. Det var mye søppel som fløt og røde betelnøtt spytteklyser over alt. Det var som å reise tilbake i tid i forhold til de andre landene vi nylig har besøkt. Vi fant aldri noe supermarked i Mandalay og restauranter måtte vi lete etter i lonely planet eller på tripadvisor-appen. Det vi fant derimot var templer, moskéer og kirker. Mandalay ser ut til å være en smeltedigel av religioner og kulturer.
Vi spaserte noen kvartaler i sentrum av Mandalay for å finne mat den første dagen. De eneste andre turistene vi så var inne på restauranten og på hotellet vårt. Som hvite får vi nok oppmerksomhet her. Folk stirrer, smiler, hilser og noen ler av oss. Men det takler vi. Lill Christine opplevde til og med at en eldre dame kom bort til henne, gliste og strøk henne nedover armen. Lys hud er ikke dagligdags her.
Lill Christine spurte meg den første dagen: "Hva jeg skal jeg ha på meg, her da?" Jeg svarte: "Regelen er enkel – dess mindre du har på deg, dess mer oppmerksomhet får du. Men ta med noe til å dekke skuldre og knær når vi skal på tempelbesøk da!" Folkene her kler seg mer enn hva en nordmann kan tenke seg å gjøre i denne varmen, men det forventes at (spesielt kvinner) dekker knær og skuldre til enhver til. Menn må også følge denne regelen ved tempelbesøk. I tillegg må man ta av sko og sokker hvis man vil besøke templene.
Myanmar åpnet offisielt for turisme i 2010. Vi har ikke møtt mange mennesker som har vært i Myanmar og som kunne gi oss informasjon om hvordan vi skulle planlegge å reise rundt i dette landet. Tips vi har fått fra folk som har vært her mellom 2008 og 2012 har sagt at det nesten ikke finnes infrastruktur i landet, derfor må man fly overalt. Det finnes heller ikke minibanker og internett er en sjeldenhet. Vi hadde veldig lyst å besøke Myanmar, men syntes det ble vanskelig å planlegge reisen. Anna var ikke rådløs: «Book en arrangert tur gjennom Kilroy!». Jeg har aldri reist på en slik arrangert tur før og jeg var litt skeptisk, men en gang må jo bli den første. Etter hvert som Myanmaroppholdet nærmet seg var forventningene lave, men jeg innrømmer at jeg gledet meg til å ikke bruke for mye tid på å planlegge hvor vi skulle reise, hvordan vi skulle komme oss dit, hvor vi skulle bo og hva vi skulle gjøre på hvert sted.
Vår andre dag i Myanmar begynte med at vi ble hentet på hotellet av Kay, en jente på 21 år som var guiden vår den første dagen. Hun tok oss med på hotellet som firmaet hennes hadde booket oss inn på de to neste nettene. Vi hadde bare overnattet en natt i Mandalay og da hadde vi unnet oss et litt fint hotell sentralt i byen før vi skulle på 12-dagers tur og bo litt mer shabby – trodde vi. Hotellet som Kay tok oss med på var langt over backpackerstandard og -budsjett.
Etter innsjekk tok hun oss med på en 5 timers spasertur i Mandalay hvor vi besøkte Shwenandaw Monastery, Kuthodaw Pagoda & the World's Largest Book og The Royal Palace.
Shwenandaw Monastery er bygget i teak med detaljerte og imponerende utskjæringer både inni og utenpå. En gang var hele bygget dekket av ekte gull. Regn har vasket bort det meste av gullet på utsiden av bygget, mens treveggene på innsiden fortsatt er gullbelagt. Det er ikke lenger et munkekloster i dag, men et museum.
Vedlikehold av de 729 hvite stupaene
The Royal Palace var innenfor et digert område hvor engang alle ministere og kongelige familier bodde. Palasset i seg selv bestod av mer enn 40 bygninger i tre. De var fine, men historiene rundt dette stedet var mye mer interessant. Kongen som engang bygde palasset hadde 57 koner, og de fleste av konene hadde visstnok sitt eget lille trehus. Hele palasset ble bombet under andre verdenskrig, men har blitt rekonstruert siden 1990-årene og rekonstrueringsarbeidet pågår fremdeles. Det finnes også et museum på område som viser klær kongen og dronningene hadde på den tiden (fra 1850-årene) og forskjellige andre type kongeting, deriblant en glasseng som kongen skal ha bestilt fra Frankrike og betalt med 2300 sølvmynter.
Kay og meg i kongens utkikkstårn
Kay var en opplyst og kunnskapsrik jente som kunne svare på alt vi lurte på om Myanmars kultur, politikk, historie og utvikling som hun sa hadde vært meget rask de siste årene. Hun sa at minibanker dukket opp i Myanmar for kun et par år siden. Selv skjønte hun ikke poenget med minibanker. Jeg spurte henne om hun hadde en bankkonto: "Jeg har jo ingen penger! Hva skal jeg med en bankkonto?", svarte hun. I 2012 visste hun ikke hva internett var. Nå vet hun hva det er, men hun er langt fra en ivrig bruker.
Myanmar skal ha valg i midten av året. Blir valget gjennomført på demokratisk vis, vinner Aung San Suu Kyi valget, ifølge Kay. Det blir spennende å se hvordan det går.
Neste morgen dro vi på sykkeltur sammen med to jenter fra Singapore og fire jenter fra Stavanger. Vi stoppet på et lokalt marked hvor guiden fortalte om maten de solgte der og hva som var typisk mat i Myanmar.
På det lokale markedet fikk jeg thanaka- en gulhvit krem som er laget av et tre. Thanaka har blitt brukt av menneskene her i over 2000 år. Kvinner og barn maler seg med denne kremen i ansiktet daglig, enten i hele ansiktet eller i ulike mønster. Thanaka skal ha en kjølende effekt på huden, det skal være bra mot kviser, gi myk hud og beskytte mot solen. Det føltes litt som å gå med en ansiktsmaske hele dagen, egentlig.
Etterpå syklet vi ut av byen til landsbygda på humpete grusveier. Vi syklet langs rismarker og passerte mange mennesker som smilte og vinket til oss. Etter en stund stoppet vi ved et lokalt tehus for «snack» som ble mye mer enn «snack». Guiden bestilte mange forskjellige typiske småretter som vi skulle få smake på – nok til å fylle hele bordet. Det var to typer te, grønn te-salat, en slags eggesalat, nanbrød, nuddelsuppe +++. Vi ble greit mette før vi syklet de siste 8 km tilbake til byen.
Om kvelden tok vi en taxi til Ubein Bridge, verdens lengste trebro (1209meter lang). Broen ligger tvers over en innsjø (Taungthaman) og er en viktig passasje for de lokale. Nå er den også blitt en turistattraksjon, så det var tett med mennesker på broa. Den ble bygget i 1849-51, og bare små deler av broa er byttet ut med betong. Vi spaserte selvsagt over, noe som egentlig var ganske skummelt. Broa er nokså høy nå som det er tørketid, jeg tipper 4 meter over bakken/vannet. Det finnes ikke gelender på broen og mange av plankene så ganske råtne ut.
Solnedgang ved Ubein Bridge
Turister leide båter for å få den beste utsikten til solnedgangen
Etter to dager i Mandalay dro vi til Bagan. På busstasjonen var det flere unge munker som gikk rundt og tigget. Jeg vet at man ikke skal tolke det som tigging når en munk kommer med almisseskålen sin – de gir bare buddhistene muligheten til å gjøre sin plikt: å gi almisser. Jeg fikk ikke dette helt til å stemme fordi disse unge munkene var veldig pågående på turister og de gikk med store seddelbunker i hånda! En munk skal (ifølge theravada-buddhismen som praktiseres i Myanmar) nemlig bare eie munkedrakten, en barberhøvel, en kopp, et vannfilter, en paraply og en almissebolle. I almissebollen mottar de mat, ikke penger. Jeg gir aldri penger til tiggere, spesielt ikke til barn som tigger. Jeg gjorde derimot hva jeg hadde lært – delte ut bananer som vi egentlig hadde tenkt å ha på bussturen. De tok imot uten en mine – slik en munk er pliktet til å gjøre. Senere fikk vi vite at disse guttene bare hadde kledd seg ut som munker for å tigge fra turister...
En liten, sliten munk tar seg en lur på togstasjonen i Yangon
Bussturen til Bagan gikk fint, selv om det var på svingete veier oppover fjellsidene. Veiene i Myanmar er ikke spesielt gode – smale og humpete, men heldigvis bruker de fleste vett når de kjører.
Bagan er et meget interessant sted. Det er en by som egentlig består av tre større bydeler som ligger spredt: Old Bagan, New Bagan og Nyaung U. Rundt og i disse byene ligger flere tusen templer og stupaer, bygget i det 11. og 13. århundre (flere av disse er restaurert siden den gang). Det skal ha blitt bygget rundt 10000 templer, stupaer og kloster. I dag står rundt 2200 igjen. På denne tiden tilhørte folk i Bagan hinduisme, mahayana buddhisme og animisme eller en blanding av disse. I løpet av Bagan imperiets storhetstid gikk de over til theravada buddhismen som de fleste i Myanmar tilhører i dag. Legenden sier at det var en munk som kom og konverterte kongen av Bagan. Folket ble oppfordret til å bygge templer og stupaer for Buddha – ifølge guiden vår bygget hver eneste familie et tempel eller en stupa. Noen av dem er det mulig å klatre opp på og de er spesielt populære for å se soloppgang og solnedgang. I byene er det ingen høye bygninger, så alt øye kan se fra toppen av et tempel, er stupaer og templer.
Vår første dag i Bagan ble brukt til tempelhopping på el-sykler (mer som e-mopeder, siden pedalene var nokså ubrukelige) med guiden Thad. Vi besøkte templene Pyathada, Sulamani, Dhamayanghi og et gammelt kloster som så ut som en stavkirke, før vi spiste lunsj på et lokalt lunsjsted nede ved elven (lunsj for 5$ for både Lill Christine og meg, inkludert drikke og te etter maten). Etter lunsj nøt vi en siesta ved bassenget før vi fortsatte med å besøke en «Lackerware Workshop» som er et sted hvor de lager forskjellige ting av en slags harpiks - visstnok et meget populært håndverk her. Vi fortsatte tempelhoppingen til Myinkabar Gubyaukgyi og Ananda Temple før vi så solnedgangen fra Shwesandaw Stupa.
Det gamle klosteret
På vei opp Shwesandaw Stupa for å klynge oss sammen med en haug andre "sunset junkies".
Vår andre dag i Bagan sto vi opp kl 05 for å kjøre hest (Rambo het den) og kjerre til en annen stupa for å se soloppgangen (ved et mindre tempel som ligger bak Dhammayazika - anbefales). Ved soloppgang var det ca 20 luftballonger over Bagan. Det var en nydelig, men kald opplevelse.
Etter soloppgang spiste vi en god frokost på hotellet før vi tok fatt på en ny formiddag med tempelhopping på el-sykler, uten guide denne gang. Vi startet med å besøke det lokale markedet i Nyaung U som var mye mer folksomt og masete enn noe annet vi hadde opplevd i Bagan, så vi gikk raskt derfra. På vei til Shwe zi gone Pagoda, som var den fineste pagodaen etter min mening, klikket el-sykkelen til Lill Christine. Vi satte syklene igjen på et gjestehus som var hjelpsomme med å ringe el-sykkelselskapet for oss. Mens vi ventet på nytt batteri spaserte vi det siste stykket bort til pagodaen.
Shwezigone Pagoda
Det var visst ikke batteriet, men den ene bremsa som laget trøbbel med el-motoren. Da vi fant ut det, klarte Lill Christine etterhvert å manøvrere den så vi fikk besøkt Gubyaukgyi, Upali Thein, Thatbyinyu og Bu Paya før lunsj. Etter lunsj var det samme prosedyre som dagen i forveien: siesta ved bassenget. På kveldstid tok vi oss en siste el-sykkel sightseeingtur i New Bagan, før vi pakket sekkene for tidlig avreise til Inle Lake neste dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar