Chiang Mai, Thailand

Det var en overgang å komme fra rolige Luang Prabang i Laos hvor lokalbefolkningen er tålmodige, velvillige og prøver å hjelpe deg så godt de kan tross språkbarrierer til Chiang Mai, Thailand hvor turistene skal sluses gjennom kontroller og køer så effektivt som mulig av mennesker som gir informasjon med innøvd «tv-stemme» og ignorerer spørsmål som ikke angår dem...

Vi sjekket inn på Thaphae Garden guesthouse, et koselig sted sentralt i Chiang Mai. Første ettermiddagen gjorde vi ikke stort annet enn å finne oss litt mat, legge en plan over hva vi ville se og gjøre i Chiang Mai og å besøke søndagsmarkedet i gamlebyen. En av hovedgatene i gamlebyen var stengt av og laget om til gågate. Her var det mange hundre, om ikke tusen boder som solgte mange forskjellige greier som man egentlig ikke trenger og en rekke forskjellige gatemat-retter. I hele Chiang Mai provinsen bor det ca 1,6 millioner mennesker, mens bare ca 170 000 av disse bor i selve byen. Jeg er sikker på at absolutt alle disse pluss absolutt alle turistene i byen var på søndagsmarkedet denne kvelden. Det var som å gå på kvadrat kjøpesenter en lørdag like før jul og jeg måtte jobbe med meg selv for å klare å finne noen som helst liten glede i å gå rundt på dette markedet. Etter hvert fant vi i hvertfall noen spennende matboder som kunne tilfredstille magene våre. 

Ny erfaring: mochi - iskuler i forskjellige smaker pakket inn i noe kliss som minner om vingummi. 

Før vi kom til Thailand hadde jeg fått høre at nesten alle turoperatører hadde sluttet med å arrangere elefantridning fordi det ikke er så bra for elefantene. Fint for elefantene, tenkte jeg da. Men dette stemmer altså ikke. Det virker som om de fleste aktiviteter i og omkring Chiang Mai handler om ville dyr i møte med mennesker. Andre aktiviteter involverer motoriserte kjøretøy. Jeg er lei for å innrømme at vi bidrog til å opprettholde dyr-i-møte-med-mennesker-turismen.

Første besøk var Tiger Kingdom – en tigerpark som har forskjellige typer tigere og en løve. Mange av tigrene lever her de første 3 årene av sitt liv før de sendes videre til dyreparker. En del av disse tigrene er født her og oppdratt av og med mennesker og derfor kan de omgås mennesker uten å være en trussel. Ved første øyekast tenkte jeg at disse store dyrene må være neddopet, for flere av dem lå bare og sløvet. Treneren som tok oss med inn i buret til en av de større tigrene sa at det var ettermiddagsluren da jeg spurte hvorfor de var så sløve. Det var flere tigere innenfor samme område som var våkne og vandret rundt. Treneren gikk helt opp i ansiktet på dem, drog dem i nesehårene og i halen og fikk dem til å sette seg ned. Det var på en måte en fin opplevelse å kunne klappe og klemme på disse store, flotte dyrene. På en annen side er dette så veldig galt. Disse dyrene er født i fangenskap og de vil for resten av sitt tigerliv leve i fangenskap. De er oppdratt til å bli avhengige av at mennesker forer dem, noe som betyr at de heller aldri vil være utrustet til å leve som ville dyr. En siste ting er at de mest sannsynlig er blitt utsatt for meget streng oppdragelse for å oppføre seg slik de gjør mot mennesker (som er mye mindre og svakere skapninger)... 

 Neste stopp var ikke mye bedre. Det var en elefantcamp som arrangerte elefantshow. Vårt tidligere besøk i en elefantcamp hadde vært veldig positivt. Denne elefantcampen var noe ganske annet. Her levde 71 elefanter og hele campen var laget om til en fornøyelsescamp med gangstier og skilt til «elefant baby», «elephant riding», «elephant bathing», «elephant show» etc. Med andre ord – alt man kan bruke elefanter til for å tjene penger på. Showet begynte ganske bra med elefantene som gjorde enkle triks og spilte fotball. De så glade ut. Det ble verre da elefantene ble satt til å male – en malerkost ble dyppet i maling i stappet i snabelen også skulle elefanten male på et lerret som var stilt foran den. Den elefanten som stod nærmest oss brukte veldig lang tid på å male bildet sitt (et bilde som var innøvd). Den prøvde gang på gang å trekke seg bakover – det var tydelig at den ikke ønsket å male – men treneren dro den i øret og skubbet den forover mot lerrettet. Etter showet gikk elefantene rundt og samlet pengesedler i snablene! Trenerne maste på alle turistene om vi ville ta bilder med elefantene og de maste selvsagt også om betaling etterpå. Det hele var ganske kvalmt – hva skal en elefant med penger i snabelen?! Etter showet gikk vi for å se til elefantbabyen, men den fant vi aldri. Det vi fant var derimot en trener som stod og slo en mindre elefant i hodet med en stokk med krok på. Elefanten hadde flere store arr i pannen. Vi stod og stirret stygt på treneren en stund før vi forlot parken. Jeg lå våken lenge den natten og tenkte på de elefantene... 

Elefant-pilkast

Bilder malt av elefanter

Etter elefantcamp-besøket stakk vi innom Elephant Poopoopaper Park – en park hvor man lærer hvordan de lager miljøvennlig papir av elefantbæsj. Det var en fredelig liten park med en miljøvennlig profil. 

 Elephantpoopaper in the making

 Papir til tørk i sola

Vi rakk også et besøk i Wat Phra Singh (tempel) i gamlebyen hvor vi var så heldige å få med oss en munkeseremoni før tempelet stengte for dagen. 

Om kvelden ruslet vi slitne rundt på et nattmarked som var mye roligere enn søndagsmarkedet. Så pakket vi sekkene og gjorde oss klar til 2 dagers jungeltrekking. 

Chiang Mai Night Market

Vi var en gruppe på ni personer: et par fra Tyskland/Brasil, et par fra Nederland, et par fra Island, en dude fra Belgia og oss. Det begynte med et stopp i en liten sommerfugl-og orkidépark som egentlig var helt uinteressant for oss. Det beste med parken var de fine toalettene. Etter et kort stopp på et lokalt marked hvor vi kjøpte toalettpapir, vann og snacks, fikk vi tilbud om å besøke en «longneck village». Det var kun Lill Christine og jeg som hadde meldt interesse for dette, så alle de andre gikk i elefantbæsjparken imens.

Vi var skeptiske til besøket hos longneck folket, men vi var nysgjerrige også. Guiden vår, Mr. Chai, fortalte at folket i denne landsbyen er flyktninger fra Myanmar som har fått tillatelse fra Thailand til å oppholde seg i dette området, men de har per i dag ingen nasjonalitet. Vi måtte betale 500 baht (125kr) for å komme inn i landsbyen, hvorav 200 av disse går direkte til Thailands myndigheter. Altså tjener de også på å ha disse folkene her, da det er blitt en turistattraksjon å besøke denne landsbyen. Da vi entret landsbyen gikk vi først gjennom en liten gate spekket med salgsboder. Her var det ikke longneck folket som stod og solgte, men kvinner som tilhørte andre folkegrupper (bl.a Akha og Hmong), ikledd sine flotte drakter. 

Kvinne som tygger betelnøtt. Betelnøtt har sentralstimulerende egenskaper (tilsvarende koffein og nikotin) og bruken av betelnøtt er utstrakt i sør-øst Asia. Noen blander den med tobakk. Bruk over tid misfarger tennene.

Videre innover fikk vi øye på longneck kvinner som satt til utstilling i landsbyen og solgte souvenirer til turister. Guiden vår sa at det bor ca 90 mennesker i denne landsbyen. Vi så en liten jente som satt og vevde mens hun sang. Hun hadde ringer rundt knærne og rundt halsen. Jeg spurte om ikke barna i landsbyen får gå på skole. Joda, guiden var rask til å peke på det lille skolehuset og vi fikk gå inn og se. Vi la merke til at det bare var kvinner og barn i landsbyen. Jeg spurte hvor alle mennene var og hva de gjorde. Jeg hadde nemlig hørt et rykte om at mennene var i Myanmar og kriget... Guiden sa at de jobbet på noen rismarker like bak landsbyen og at flere av mennene jobbet i turistindustrien, bla. med å ta med turister på rafting. Da vi gikk ut av landsbyen møtte vi to menn som sa at de jobbet med dette. Det virket som et stusselig lite område dette folket var blitt tildelt og en trist skjebne – til utstilling for turister dag etter dag. Guiden sa at han aldri hadde fått så mange spørsmål fra noen turister han hadde tatt med i longneck landsbyen før. Han var enig i at det var synd på disse menneskene og at det var urettferdig at de ikke har noen nasjonalitet. 

Det finnes en fortelling som forklarer opphavet til longneckfolket: en av landsbybeboerne ble angrepet i halsen av en tiger. Etter dette ble ringene tatt i bruk som beskyttelse. Dette er selvsagt bare en myte. Ringene i dag blir tatt i bruk fra rundt 5-års alderen. Jo flere ringer man får, desto penere er man. 

Vi spiste en kjapp, men etterlengtet lunsj før vi påbegynte en jungeltur som var ganske annerledes av hva alle i gruppen hadde ventet seg. Når jeg tenker jungel, så tenker jeg ned i en tett, fuktig og frodig skog. Det var ikke slik jungeltur vi skulle på denne gang. Vi skulle opp på et fjell og overnatte i en landsby på toppen av fjellet. Det var et dritbratt, tørt og støvete fjell som det tok ca to timer å komme seg opp på. En annen ting som var litt skuffende, var at det faktisk var en enkel bilvei hele veien opp. Selv om vi gikk på smalere stier kunne vi høre og noen ganger se mopeder som kjørte opp til landsbyen. Det tok sin tid å komme seg opp, men opp kom vi og utsikten var fantastisk. Vi ble innlosjert i en diger bambushytte hvor vi skulle overnatte i et stort rom med madrasser på gulvet og under store myggnett. Nå strømmet det til med kvinner fra landsbyen som tilbudte massasje til slitne turistkropper. De fleste andre takket ja, mens jeg valgte en forfriskende dusj i et bambusskur. 

Landsbykvinnene kom og ga massasje til alle som ønsket det.

Vi fikk servert middag i solnedgangen. Etter solnedgangen satt vi ved bålet og spilte kort, så på den klare stjernehimmelen og pratet. Det var ikke stort annet å gjøre, men stemningen var god. Det ble en tidlig kveld og en lang natt med mye lyder som forstyrret nattesøvnen. Men vi var alle enige om at det hadde vært verdt det.

Etter frokost neste morgen ble gruppen vår delt i to – de som skulle være på 3-dagers trekking ble igjen med Mr. Chai, mens vi fem (duden fra Belgia, paret fra Island og oss) ble puttet i en annen gruppe med en gal tarzanguide som ikke brydde seg mye med på presentere seg eller informere oss om hva som skulle skje. Da jeg spurte han om hva han het, fikk jeg til svar «Why do you want to know?». Etter et kort stopp ved en foss på vei ned fra fjellet, gikk gruppa videre med guiden i front. Etter en kort stund manglet vi en person – John fra Belgia. Han hadde klaget på at han hadde vanskeligheter med å gå nedover fra det bratte fjellet. Stien hadde blitt mindre bratt etter fossen, men vi måtte krysse elven flere ganger ved å balansere på tømmerstokker og glatte steiner. Vi fire stoppet og ventet, men ingen John dukket opp. Lenger nede ventet resten av gruppa på oss. Vi forlangte at guiden vår gikk tilbake for å finne sistemann, noe han til slutt motvillig gjorde. 

Klar for nedstigning

Vi ankom en elefantcamp. Etter en meget kort ridetur på noen elefanter som så ut til at de gikk den samme løypa med turister nesten kontinuerlig, ble vi servert lunsj. 

Etter lunsj skulle vi endelig gjøre det vi hadde gledet oss til hele turen – white water rafting. Elven var lav, nivået vg var nå «bare» 3, mot 4 eller 5 som det pleier å være i og etter regntiden. Det var morsomt. Vi kræsjet med andre båter og store steiner. Noen ganger ble vi sittende fast, så vi måtte hoppe i båten og/eller kapteinen måtte ut av båten og dytte oss av steinene. Etter en time med rafting og vannkrig med de andre båtene, var vi alle gjennomvåte. Vi ble vi forflyttet over på bambusflåter, en langt mindre actionfylt opplevelse. Flåtene holdt oss riktignok flytende, men de lå hele tiden like under vannkanten. Tjue minutter på denne flåten var mer enn nok, da hadde vi alle bestemorhud på hender og føtter og vi var kalde. 

 Bambusflåte klar for avgang. Det sto en lokal mann foran og styrte med en bambuspåle.

To dagers trekking i Chiang Mai kan absolutt anbefales. Det var to dager spekket med innhold hvor vi ble kjent med en fin gruppe mennesker og virkelig fikk brukt kroppene våre. Vi var helt utslitt da vi kom tilbake til hotellet og igjen måtte pakke om. Dagen derpå ble det mye offing og oi-ing. 

Sitat Lill Christine:«Jeg har aldri vært så støl før!».

Neste stopp: Myanmar. Vi er spente!