Vietnam

Den 10. januar ankom vi Ho Chi Minh City hvor vi møtte Anna og Halldis. Lill Christine og jeg hadde sovet lite de siste 24 timer, så det var nok ikke mye tak i oss, men vi fikk hvertfall lagt en plan for resten av Vietnamoppholdet. Hotellet (Koniko Backpackers) så veldig annerledes ut i virkeligheten enn det hostellet vi hadde booket på booking.com, men det tok seg opp da vi oppdaget at vi hadde stjernetapet med stjerner som lyste i mørket, samt at personalet var meget hjelpsomme og vennlige. 

 Dagen etter skilte vi lag med Anna og Halldis som reiste mot strandlivet i Mui Ne, mens Lill Christine og jeg ville ha med oss Cruise på Mekong River før vi reiste nordover. En av de første tingene som jeg la merke til straks vi ankom Vietnam, (som mormor og evt. andre som bekymrer seg for oss kan glede seg over), er at trafikken går nokså rolig for seg. Kjøreturen fra Ho Chi Minh til Mekong skulle ta ca 3 timer. Guiden sa at den samme kjøreturen sannsynligvis ville tatt kun 1 time der hvor vi kom fra: «fast for us does not mean fast for you!». Men trafikken er fascinerende likevel. Den består for det meste av motorsykler og mopeder som de fullaster med forskjellige varer og eiendeler. Det finnes ca 3 millioner motorsykler i Vietnam.  Til tross for den saktegående trafikken, dør det hver dag 25 mennesker. Guiden vår mener at det skyldes de billige hjelmene de bruker, som egentlig ser ut som simple plastikk-capser. 

 

Det finnes ca 90 millioner mennesker i Vietnam, et tall som myndighetene oppfordrer befolkningen til å redusere. Men folk på landet som arbeider som selvforsynte bønder, trenger barn både som arbeidskraft og som pensjon og forsikring for når de blir gamle. Derfor er fruktbarhetstallet på landsbygda ganske høyt. Det er stor migrasjon til byene fra landsbygda, men for mange er det så dyrt å bo i byen at det aldri åpner seg noen mulighet for å flytte dit. Men guiden vår hadde svar på det glade liv: «Enough money for food and hospital – that's the happy!»
Dessverre er det slik i Vietnam som i så mange andre land i Asia; at gutter verdsettes mer enn jenter. I dag blir det født 100 jentebabyer per 115 guttebabyer, noe som begynner å bli et problem fordi det ikke er nok kvinner til alle mennene. I tillegg kommer det menn fra andre (mer velstående) land i Asia, hvor dette også er et problem, for å hente seg vietnamesiske koner.

På elven i Mekong besøkte vi et flytende marked (Cai Be) som var ganske annerledes enn det jeg hadde sett for meg. Her kom båtene langveisfra og ankret opp med det de hadde å selge. De bandt varene sine i toppen av noen lange bambusrør som stakk opp fra båten, slik at forbipasserende båter kunne se på litt avstand hva båtene selger. De selger for det meste råvarer. Båtene blir liggende i området til de har solgt varene sine før de returnerer hjem.

Neste stopp var en slags fabrikk som trolig kun var opprettet for å få besøk av turister. Her laget de forskjellige produkter av ris; rispapir, puffet ris, søte riskaker, risvin og karameller laget av kokosmelk. Besøket var interessant, men den lille fabrikken ble overfylt av turister.

Det var store forskjeller på tidevannet i elven. Vi ble plassert i mindre båter for en sjarmerende tur inn i landsbyen hvor vi skulle spise lunsj. Ut igjen måtte vi spasere fordi da var det så lavt vann at vi ikke engang kunne ro. 

Neste dag besøkte Lill Christine og jeg Cu Chi, en jungellandsby ca 2 timer fra Ho Chi Minh hvor beboerne kjempet standhaftig mot amerikanerne. Her ble det bygget et tunnelsystem som ble brukt under krigen til å gjemme seg for fienden og som hemmelig passasje for våpen og andre forsyninger. Det var også flere underjordiske rom som fungerte som oppholdsrom hvis man måtte gjemme seg for fienden over lengre tid, og arbeidsrom hvor de laget våpen og andre nødvendigheter. Tunnellene var bare 120 cm høye og 80 cm brede, til og med små mennesker må gå krumrygget gjennom (vi måtte krype på alle fire). Utenom tunnelsystemet ble vi vist forskjellige feller som vietnameserne fanget og skadet (og i noen tilfeller drepte) amerikanere med. Vi fikk også se en kort film som vietnamesiske myndigheter hadde laget om krigen. Alle vietnameserne i området bidro på en eller annen måte i krigen og de ble framstilt som helter. I etterkant av krigen ble det tildelt priser til vietnamesere som hadde drept flest amerikanere, ødelagt flest tanks osv. Fienden fant aldri tunnellene. 

 En annen trist side av krigen som vi fikk høre om, var at amerikanerne brukte kjemikalier for å ødelegge jungelen hvor folk gjemte seg. Kjemikaliene sank ned i jorden og etterhvert ned i grunnvannet som menneskene i området drakk av. Dette førte til mange aborter og misdannelser hos foster. Som følge av disse kjemikaliene ble også Cu Chi forvandlet fra jungel til ørken. Fra 1976 ble det forsøkt plantet på nytt i området, men uten hell. Ikke før i 1984 hadde regnet vasket bort nok av kjemikalier i jordsmonnet til at planter igjen kunne trives her. I dag har området igjen fått sitt jungelpreg.

Etter besøket i Cu Chi tok vi en 5-timers buss til Mui Ne, et strandparadis som ser ut til å være russernes svar på Syden. Her ble vi gjenforent med Anna og Halldis som også hadde stiftet bekjentskap med noen norske karer. I Mui Ne slappet vi av, leste mye og gikk tur på stranden. Lill Christine og jeg ble også med på en sanddynetur. 

Kiting var populært blant turister i Mui Ne

 

Ved fiskerlandsbyen

 ATV i sanddynene

 Sjømat på en av de lokale sjappene i Mui Ne

Etter 2 dager i Mui Ne dro vi videre med nattog til Hoi An. Togturen tok 13 timer og gikk overraskende greit etter at vi (les: Lill Christine) hadde jaget bort vietnamesere som hadde okkupert sengene våre.

Hoi An ble den første favoritten på denne turen. En liten og sjarmerende by som har fått status som World Heritage Site. Ifølge Lonely Planet er den en av de tryggeste byene i Vietnam, med lite forurensing. Byen er dessverre plaget med oversvømmelser og tyfoner i regnsesongen (okt-nov).

Her finnes mange skreddersjapper, templer, koselige butikker og cafeer i små, gamle bygninger.  Det er anbefalt å reise litt utenfor byen for å sykle, kjøre motorsykkel eller besøke en av de nærmeste strendene, men på denne tiden av året er det hva jeg kategoriserer som «litt kaldt» (15-20 grader), overskyet og tidvis regnbyger. Vi bestilte også skreddersydde kjoler, noe som gjorde at vi måtte regelmessig innom for prøving. Vi ble fornøyd med resultatene. 

 Typisk for Hoi An er de mange sjarmerende lanternebutikkene. 

Vietnam og vietnamesere har sålangt gjort et godt inntrykk. De er vennlige og smilende, til tross for at de snakker meget dårlig engelsk, de er arbeidsomme, strukturerte og effektive – kvaliteter som jeg setter høyt. Dette gjenspeiles også i de turene vi har vært med på så langt – guidene har tilsynelatende full kontroll, de er veldig organiserte og vi får med oss utrolig mye på kort tid :) 

De er morsomme også, i våre øyne. Og litt masete: "You buy something, please?!", "Looking is for free! No pressure! No pushing!".

 Fortaus-grillmat. Alle kan få, det er bare å slå seg ned på en av de mini-krakkene som er laget for veldig små mennesker og å betale en liten slant.

 Halldis og meg foran vårt fabelaktige hotell i Hoi An. Det er rent, betjeningen er hyggelige, men det beste av alt er den overdådige frokosten! Vi kan spise og drikke så mye vi orker!

Maten er så som så. Jeg er glad i prøve nye smaker, og sjansene byr seg ofte her. Utvalget er stort og vi opplever at alt er trygt å spise her – de drikker til og med springvannet i dette landet. En ting som slår meg er at de må være glad i kjøttsmaker i dette landet. Nesten alle typer chips og snacks er nemlig tilsatt ulike smaker av kjøtt og sjømat (og ulike ting fra sjøen som jeg ikke engang vet om jeg ville kategorisere som mat).