Mumbai og hjemkomst

Det ble en slitsom togtur til Mumbai. Vi hadde bestilt alle togbilletter mange uker i forveien fordi jeg visste hvor vanskelig det kan være å få plass på togene her og jeg hater å busse. Billettene til akkurat denne 12-timers nattog-turen ble dog aldri helt bekreftet. Vi stod på venteliste med koden RAC (Reservation Against Cancellation) fra vi bestilte billettene og til vi forlot hotellet tre timer før avgang. Dette betydde at hver av oss kun hadde fått reservert en halv plass på toget – det vil si at vi måtte dele plass (seng) med en annen passasjer.

Da vi kom til stasjonen fant vi navnene våre på listen, fortsatt RAC og vi fantaserte om hvem hver av oss måtte dele seng med før en stasjonsmann kom og forklarte oss at plassene våre nå var bekreftet og at vi fikk hver vår seng. Lettelsen var stor. For et merkelig system.

Vi reiste på 2AC – her er det to køyer i høyden og aircondition i vognen. Det var ganske kjølig. I en av de nederste køyene fikk vi en sur, indisk dame som var veldig varm. Hun forlangte at vi hadde på vifta i tillegg til at det var full AC i vogna. Så der lå vi i nesten stiv kuling, pakket oss inn i de plaggene vi hadde og teppene vi hadde fått utdelt. Da hun begynte å snorke, slo vi av vifta og sov litt av og på til hun reiste seg opp og begynte å pakke og styre kl 04.15…

Etter en lang hvil og en god frokost på Hotel New Bengal, fikk vi med oss noen sights i Mumbai: Gateway of India, Taj Mahal Palace, Leopold´s kafé, universitetsbygningen og høyesterettsbygningen. 

Her er vi på Leopold's kafé, et av favorittstedene til forfatteren av boka Shantaram. Kelneren tok initiativet til å bli med på bildet :) 

CST - Chhatrapati Shivaji Terminus, togstasjonen i Mumbai. Et World Heritage Site. Ikke representativt for bygningene i resten av byen. 

Gatebilde fra Mumbai. Klestørking på taket. 

Mumbai var spesielt varmt og bråkete med  mye trafikk-kaos. Vi søkte ly i et svalt kjøpesenter. Kontrasten var stor til verden utenfor veggene på kjøpesenteret. Selv om vi skiller oss ut blant folkene i byen, følte jeg meg ikke mye mer hjemme her inne. Varme og svette backpackere var ikke målgruppen for dette senteret. Her var det høyklasse-inderne holdt til – de som bruker blekemiddelhudkremer og dyre merkeklær og som spiser lunsj på fancy restauranter. 

Vi frekket oss til med en vegetarlunsj og en fancy dessert på TGI Friday’s. Desserten var på deling til alle oss, altså ;) 

Vi hadde sett oss ut to butikker i Lonely Planet som vi ville besøke i Mumbai. Det ble en utfordring. Alle taxier sier at de vet hvor det er fordi de vil ha kunder, men det er ingen som vet. Få snakker engelsk og noen av dem er analfabet. Vi begynte å kjøre, men da vi visste at vi nærmet oss, ble det klart at sjåføren ikke visste noen ting. Han spurte et par mennesker på gata, uten hell. Det endte med at han kikket oppgitt på oss med et uttrykk som sa ”Hva gjør jeg nå da?”. Han fikk vite at vi var misfornøyde med at han hadde løyet om at han visste hvor det var før vi forandret planen vår og kjørte via World Trade Center og Marine Drive for å få med oss solnedgangen på Chowpatty Beach.

Marine Drive

På Chowpatty Beach

I fruktfat-tak-taxien på vei til hotellet. 

Dagen etter dro Kristine og jeg til Elephanta Island. Ca en time med båt fra Mumbai ligger denne øya, som er kjent for flere huletempler gravd ut i fjellet.

Taj Mahal Palace og Gateway of India

Båtturen kostet ca 15 kr tur/retur. Da vi kom i land på øya stilte vi oss i en ny kø for å ta dette søte toget på piren inn til land. Det kostet 1 kr per pers. Da vi kom inn dit toget stoppet, måtte vi kjøpe en ny billett til ca 1kr for å få gå inn på øya. Der var det mange salgsboder, et par matserveringssteder og et par masete mennesker. Vi gikk opp en lang, lang trapp hvor det var boder og mas på begge sider. På toppen av trappen måtte vi selvsagt kjøpe nye billetter (25kr/stk) for å få komme inn å se på templene. India altså... 

 

I hovedtempelet med en skulptur av Shiva. De tre hodene skal representere Shiva og hans tre funksjoner; til venstre ødeleggeren, i midten skaperen og til høyre bevarer av universet. 

Det var 7 huler på Elephanta Island, men en stor del av øya var stengt av, så vi fikk kun sett 5 av dem. Spreke nordmenn som vi er, la vi i vei mot toppen av øya, til Cannon Hill.  Fjellet har fått navnet sitt på grunn av to svære kanoner som portugiserne en gang plasserte her. 

Veldig varmt og forbausende vindstille

Tilbake i byen traff vi Maria og nøt en siste god lunsj på et fransk bakeri. Igjen prøvde vi å finne disse butikkene. Vi fant en taxi som kjørte oss til området hvor den ene butikken skulle ligge. Her stoppet han, bad oss om å gå til bak og til venstre. Vi bad ham om å kjøre oss til butikken, men da åpnet han bare døra for oss. Ut og til ventre fant vi ikke et eneste menneske som visste hvor denne butikken var. Vi ga opp og ruslet gatelangs til vi fant en fin bokbutikk. 

Fortausbarberer

Vår siste kveld var kommet. En siste taxitur som ble nokså morsom. Bagasjen ble lagt på taket av en relativt liten bil og dermed var sjåføren klar for den lange kjøreturen til flyplassen. Vi insisterte på at han i det minste bandt bagasjen litt fast. Han hadde ikke tau, så vi ble stående å vente mens han løp og kjøpte tau. 

På vei til flyplassen fikk vi se litt av det virkelige India; Slummen, hvor hele 60% av Mumbais 12,5 millioner innbyggere lever. Ubegripelig for oss. 

Det var en vellykket, minnerik tur i et fantastisk, fascinerende, fargerikt og vennlig land. Ingen av oss ble syke. Alle planene og de fleste reisene gikk som planlagt. Vi fikk se alt vi ønsket å se, noen av oss fikk smakt mye indisk mat og drukket store mengder chai (indisk te) til alle døgnets tider. Vi har vært vegetarianere i to uker. Vi har opplevd trafikk-kaos og ti tusen nesten-kræsj. Vi har blitt lurt til å betale doble og triple priser for nesten alt vi har kjøpt og alt vi har gjort. Vi har lært mer om politikk, kultur og religion, om sinnelag og vennlighet. India gir mersmak. 

Det er nesten en uke siden hjemkomst. En nokså deprimerende uke, om jeg kan være så ærlig. En så travel og innholdsrik tur føles som mye lenger enn 2 uker. Selv om vi ikke har vært på sightseeing i slummen, har vi møtt mennesker som lever helt andre liv enn oss. De bor enkelt, de bor i butikken sin. De har sesongarbeid 6 måneder i året. De har aldri sett andre steder enn sin egen bydel. Hver dag handler om å selge nok chai eller ha nok kunder i rickshawen sin for å brødfø familien. 

Det omvendte kultursjokket lar ikke vente på seg. Folk her hjemme flekker frem de fine bilene og motorsyklene sine, de handler sommerklær og finklær til vårens festligheter. Den kvalmende mye-vil-ha-mer mentaliteten, materialismen, egosentrismen og egoismen ønsker meg velkommen hjem. Det tar alltid mer tid å vende seg til hjemkomsten. For et annerledes land jeg kommer fra. Jeg funderer på hvorfor jeg har fortjent å bli født her, få drikke det rene springvannet, få spise meg mett, få dusje i den varme dusjen og puste inn den rene luften.