Kambodsja

Det første vi gjorde da vi landet å Siem Reap var å veksle resten av våre vietnamesiske dong inn i kambodsjanske riel. Den andre tingen vi gjorde var å ta taxi til hostellet (Angkor Orchid – anbefales). Taxisjåføren fortalte oss da at det var best å bruke amerikanske dollar i stedet for riel i dette landet, at vi nesten alltid fikk en dårlig kurs og måtte betale mer om vi vekslet til riel eller betalte med riel. Det siste vi snakket om før vi kom inn i landet var at vi nå måtte forberede oss på at ting går tregere og på at vi må være mer skeptiske mot mennesker som vil lure oss for penger/verdier. Første lekse lært.

Siem Reap var en relativt liten, megaturistifisert by med pub street, restauranter med internasjonal mat og night market. Det som trekker turister til Siem Reap, er Angkor templene som ligger like utenfor byen. Angkor var hovedstaden i Khmerriket (800-1400-tallet) og det største før-industrielle urbane sentrum i verden (til eksempel bodde det 1 million mennesker her da det ennå kun bodde ca 50.000 mennesker i London). Angkor ble bygget i en hinduistisk tradisjon, men senere restaurert av en buddhistisk konge. Stedet gikk gjennom flere perioder med hinduistisk og buddhistisk styre, og templene bærer preg av dette – de representerer en blanding av disse to religionene. Den mest kjente av tempelbygningene er Angkor Wat, som skal vi tro Lonely Planet, er verdens største religiøse bygning. Steinen som tempelet er bygget i ble fraktet over 50km i flåter på elven. Det var kun templene i Angkor som var bygget i stein. Hus, offentlige bygninger og palass var bygd i tre (og er i dag gått tapt), fordi bygninger i stein var kun forbeholdt gudene. Søylene og veggene er spekket med utskjæringer og detaljer. 

Angkor ble bortglemt og overvokst av jungel frem til 1800-tallet. Angkor-templene har bidratt med å sette Kambodsja på kartet. Over 1 million mennesker besøket templene hvert år, noe som gjør det ganske slitsomt å spasere rundt der. For oss holdt det lenge med en dag, mens vi så flere andre som hadde 7-dagers pass!

Det finnes hundrevis av (små og større) templer i dette området. Angkor er selvsagt også på FNs verdensarvliste og det pågår stadige restaureringer av templene.

Vi besøkte:

1. Angkor Wat – det største tempelet av alle.

2. Banteay Kdei

3. Ta Prohm (Tombraider-tempelet) – med sine mektige trær som slynger røtter rundt hjørner og kanter av bygningene. I dette tempelet er mye rast sammen og vi fikk virkelig inntrykk av at dette var gamle bygninger (i motsetning til noen av dem som tydelig var restaurerte). 

I Ta Prohm

  

4. Ta Keo – et høyt, pyramideformet tempel som var slitsomt å klatre opp på:

5. Angkor Thom som inneholdt Baphuon - et pyramideformet tempel + Bayon – hvor alle søyler, porter og kupler virker til å være vilkårlig plassert siden mange av disse er uten noen funksjon. Kuplene er dekket av steinansikter, 216 stykker til sammen.

 Bayon

Til slutt så vi solnedgang fra Pnomh Bakheng – hvor man har utsikt over til Angkor Wat, men hvor de fleste turistene ser ut til å være mest interessert i solen som går ned. Denne begivenhetene utviklet seg til et sirkus. Det er kun plass til 300 turister her av gangen (men jeg mistenker at det var flere). Vi kom tidlig og fikk gode plasser for å se solnedgangen. Mens vi ventet ble vi underholdt av andre hensynsløse og respektløse turister som satte seg bak «no-entry»-skilt og gjerder, kledde av seg bukser og jakker (man må dekke skuldre og knær på disse stedene) og som fikk kjeft av vaktene. Frimodige turister som kom sent til toppen banet seg vei til de beste plassene, tråkket oss på tærne og prøvde å skyve oss bort fra sitteplassene våre. Det var latterlig! Tjue minutter før solen gikk ned var det hundre kameraer i været til tross for at solnedgangen ikke var spektakulær i det hele tatt.

Turister som oppførte seg som om de aldri før hadde sett en solnedgang.

Neste morgen skilte vi lag igjen. Lill Christine og jeg hadde lyst til å få med oss Battambang, mens Anna og Halldis (som har kortere tid enn oss i Kambodsja) dro til Pnom Penh for å få med seg Killing Fields før vi senere skulle møtes igjen i Sihanoukville.

Vi valgte å ta båt fra Siem Reap til Battambang i stedet for buss, selv om båtturen var betydelig lengre. Vi fikk beskjed om at båten skulle dra kl 07. Etter å ha ventet i ca en time sammen med mange andre turister på et reisebyrå i byen, kjørte vi på øde landeveier i minibuss i en time. Det var ingen som forklarte oss hvorfor, men vi gjettet at det var pga lite vann i elven at vi måtte kjøre så langt ut. Båten var en simpel motorbåt med mange smale, harde trebenker som ble helt fullt opp av turister. 

Omtrent slik så båten vår ut

Båtturen begynte kl 09 og den var helt fantastisk. Kambodsjas mest minneverdige båttur, hevder Lonely Planet. Vi er enige (selv om vi ikke fikk lov å sitte på taket av båten). Vi passerte flere flytende landsbyer, fiskere og mennesker som ropte og vinket til oss. Etter fire og en halv time stoppet båten og vi lurte på om vi var fremme så lenge før tiden. Neida, da var det lunsjpause på en flytende butikk/cafe.

 Disse menneskene renser fisk

Ikke alle nabolag og landsbyer var like fine

 

Etter lunsj ble turen noe annerledes. Vi vet ikke om det var noe føreren av båten inntok ved lunsjtider, om det var noe galt med motoren eller roret på båten eller om det kun skyldtes lite vann i elven, men vi krasjet i elvebredden, kjørte i sandbanker og fikk motorstopp utallige ganger. En gang satt vi så godt fast at de fleste mennene i båten måtte hoppe uti elven og dytte oss bakover mens skipperen ga full gass i revers. Stemningen var på topp i mange timer mens dette pågikk. De siste timene var det mer stille i båten, en stemning som tydet på at alle turistene (som aldri fikk noe informasjon om hvor langt det var igjen) begynte å bli litt motløse. Etter 9,5 timer på elven nådde vi trappen som gikk opp fra elven og inn til Battambang. Den var full av ropende tuk-tuk sjøfører.

Dagen etter testet vi bambustoget, eller norry som de kaller det, i Battambang. Det består bare av en 3 meter lang bambusplatform lagt opp toghjul (så ut som to vektstenger) med en 6 hestekrefters båtmotor festet bak. 

Bambustogene linet opp

Bambustoget ble introdusert i 70-årene av den kambodsjanske jernbanen. Det ble først brukt av jernbane-mekanikere som skulle vedlikeholde jernbanen, men da var toget uten motor, så de brukte lange bambusstaver til å skyve seg frem med. Under den Røde Khmers regime ble togene brukt som transportmiddel av Vietnamesiske og Kambodsjanske soldater. I dag fungerer togene til frakt av mindre gods og mennesker, men det er også blitt en turistattraksjon. Dessverre blir det slutt på hele bambustoget om et par måneder da hele jernbanen i landet skal oppgraderes og flere langdistanse-hurtigtog kommer til å passere flere ganger daglig, noe som ikke vil være forenlig med at bambustogene sirkulerer her. Dette vil være synd for både folket som lever av turismen her og for turistene som går glipp av denne fine togturen. 

En russer som ville dele tog med oss (fordi da ble det rimeligere for han)

Vi kjørte i 25-30 km/t, men måtte sakke farten flere steder pga skeive skinneoverganger. Toget kjørte oss til en liten landsby 20 min unna. 

Her kom fem små jenter som ga oss gresshopper laget av palmeblader som vi kunne sette i håret. De viste oss rundt i landsbyen sin og vi kjøpte noen armbånd av dem før vi tok toget tilbake igjen. På vei tilbake måtte vi gå av toget og løfte det av skinnene to ganger pga møtende tog. 

Vi dro videre til Phnom Sampeau (med russeren på slep), et lite fjell som er fullt av templer og gudestatuer fra både hinduismen og buddhismen. Vi tok også en liten avstikker til «The Killing Caves of Phnom Sampeau» hvor det var et monter fullt av knokler og skaller fra noen av menneskene som ble slått til døde av Røde Khmer soldater. 

Ved solnedgang samlet det seg en del turister forventningsfullt ved foten av fjellet utenfor en diger hule; «bat cave». Presis kl 17.40 begynte det å fly flaggermus ut fra hulen. Det tettet seg til med flaggermus i en stripe over himmelen. Man kan stå her og se flaggermus fly ut av hulen i over 30 min i strekk. Vi kjørte imidlertid tuk-tuken et stykke tilbake til byen mens vi observerte en stripe av flaggermus i horisonten. 

Bat Cave

Dagen etter tok vi først buss til Pnom Penh (4,5 timer) før vi tok en ny buss til Sihanoukville (5 timer) hvor det ble et gledelig gjensyn med Anna og Halldis.

Kambodsja har sålangt gitt et veldig godt inntrykk. Som vi forventet så må vi ha litt mer tålmodighet her, men sålangt er menneskene vennlige og ting går etter planen selv om alt tar litt lenger tid. Maten her er kjempegod! Nasjonalretten heter amok, og det har vi virkelig fått smaken på. Det er en rett med fisk, grønnsaker og kokosmelk som serveres med ris. 

En annen ting som jeg har sansen for er bruken av hengekøyer her. De henger over alt og det ser ut som de brukes til både å sove i om natten og å slappe av i om dagen. 

En tuk-tuksjåfør vet å bruke hengekøya si mens han venter på kundene sine som er på sightseeing på Angkor Wat.