Kambodsja, del 2

Om Sihanoukville hadde jeg hørt litt av hvert fra folk som har vært der. De fleste sier «styr unna» og det gjorde vi så bra vi kunne. Sihanoukville er bare en backpacker-partyby. Vi så ikke mye til den, da vi bodde på et rolig gjestehus i Serendipity, i utkanten av byen. Den ene dagen vi hadde her ble brukt på Otres Beach (anbefales). 

Halldis nøt Otres Beach

 

Sihanoukville er også et knutepunkt til flere fine steder langs kysten, samt øyene. Og det var øya Koh Rong som stod på vår agenda. Denne øya hadde flere av oss fått anbefalt. Koh Rong er en «øde øy» - det vil si det finnes ingen minibank der, ingen sykehus, leger eller brannmenn og et stabilt trådløst internett er en sjelden sak. Koh Rong er egentlig en diger øy med i alt 28 strender og noen landsbyer langs kysten. Det meste ellers er bare jungel. På Koh Rong (hovedstranda) finnes det derimot mange bambushus og -hytter, mange hosteller og restauranter, et apotek, høy musikk fra morgen til morgen, mange rastafari-backpackere, en evig dunst av marijuana, happy cookies, lange happy hours og billig (tilogmed gratis!) øl. MEN – man trenger ikke bevege seg så veldig langt fra denne stranda for å finne sin egen lille private strand for et par timer – det sier hvertfall ryktet. Denne gleden fikk aldri vi. 

Koh Rong

Fineste bygningen på øya - apoteket

Da vi ankom øya ble vi invitert med på en heldags-båttur rundt hele øya neste dag. Dette tilbudet tok vi, da vi ble forespeilet at det var en tur for enhver smak hvor vi skulle bade, snorkle, grille, fiske, utforske flere strender og bade med plankton.

Det var en to-etasjes, typisk dykkerbåt. Båten ble raskt forvandlet til en festbule da det ble delt ut gratis øl og whiskyshots hele turen. Vi la oss tilrette i sola på det øverste dekket, og der fikk vi snart nok å følge med på. Vi stoppet tre ganger; for å rusle rundt i en landsby, for å snorkle på et heller dårlig snorklested og for å bade og leke på en annen øde strand. Ettersom folk badet, drakk og sølte ble det glatt på dekk og folk flagret rett som det var. Lill Christine og Anna måtte til med førstehjelpsskrinet for å lappe sammen en av de lokale gutta. Vi ble også vitne til et live-show i sjøkanten... spesielt. Det ble ingen bading med plankton, men de fleste på båten var slått ut de siste timene av turen likevel.

Lill Christine og Halldis på ettermiddags-svømmetur

Natten etter ble lang og kjip for meg. Sinte magebakterier laget opprør, så neste dag ble stort sett tilbragt i sengen, med unntak av noen få timer på den lokale stranden. Båtturen til fastlandet igjen (45 min) morgenen etter var heller ingen fryd. Det var høye bølger og folk spydde på alle kanter. Vi klarte oss, heldigvis.

Etter en god lunsj i Serendipity på «Q & A book cafe» (anbefales!) skiltes våre veier. Anna og Halldis dro til Pnom Penh igjen for å fly videre mot Malaysia neste dag, mens Lill Christine og jeg hadde valgt Kampot som neste destinasjon.

Kampot er en trivelig liten by like ved en elv og heller ikke langt fra kysten. Fransk arkitektur har satt sitt preg på byen, som den har i så mange byer i Kambodsja. Kampot er spesielt kjent for sin gode, økologiske pepper. Vi fikk en tuk-tuk til å vise oss pepperplantasjene samme ettermiddag. Vi fikk også se saltmarkene hvor de utvinner havsalt. 

 

Pepperplantasje i ettermiddagssol

Solnedgang ved saltmarkene

 En lokal bensin- og sigarettstasjon i Kampot

Dagen etter besøkte vi Bokor Hill Station i Bokor Nasjonalpark. Bokor Hill Station ble etablert av franskmennene (Kambodsja var under fransk styre fra 1863-1955) i 1920-årene, men ble forlatt i 1970-årene da Røde Khmers styrker infiltrerte området. Idag omtales den som en spøkelsesby, men de bygningene som er igjen ligger så spredt at det ikke ga oss følelsen av å være noen by. Dessuten finnes det en plan om å lage en gigantisk ferieby her. Flere gigantvillaer er påbegynt, noe som gjør at området også mister litt av sin sjarm. Samme kveld dro vi på ildfluetur på elven. Vi fikk med oss en flott solnedgang og vi fikk sett noen av alle de flotte overnattingsstedene langs elven. Vi kunne gjerne hatt en dag eller to ekstra i Kampot!

Båttur på elven i solnedgang, Kampot

De to siste dagene i Kambodsja ble tilbragt i hovedstaden, Pnom Penh, en by som gjorde et godt inntrykk.Det er en diger by, med en diger elv som renner gjennom. Her er mange flotte bygninger, både supermoderne skyskrapere og «angkor-pregete» bygg. Mye av tiden her i byen gikk med til å planlegge reisen videre, men vi fikk også tid til sightseeing. Det viktigste og mest lærerike besøket var The Killing Fields. Men det var også sterk kost en onsdag morgen.

7. april 1975 marsjerte den kommunistiske Røde Khmer i Pnom Penh og innen 48 timer hadde de stengt skoler, sykehus, politistasjoner, fabrikker og hellige steder. Familier ble splittet og tvunget til å forlate byen. Det ble opprettet arbeidsleirer, mange i form av store gårder – Pol Pots visjon var et land som var selvforsynt – derfor var jordbruket viktig og bøndene var helter i Pol Pots øyne. Byfolk var onde og korrupte ifølge Pol Pot, og de var grunnen til at de fattige i samfunnet led. Røde Khmer opprettet et torturfengsel, Toul Sleng, i en av de tidligere ungdomsskolene i Pnom Penh. Herfra ble fangene fraktet til «The Killing Field». Fangene ble selvsagt ikke informert om hva som ventet dem. På det meste ble 300 fanger daglig fraktet hit. De ble henrettet samme dag eller dagen etter. Hvem var så disse menneskene? Jo det var profesjonelle, utdannede mennesker som stod i veien for Pol Pots kommunistiske jordbruksregime. Pol Pot skal visstnok ha sagt «It is better to kill an innocent by mistake than to spare an enemy by mistake». 

Dette treet brukte Røde Khmer soldater til å slå ihjel babyer. De holdt de etter føttene og slengte hodeskallen i treet. Grusomt. Hvorfor tok de livet av uskyldige babyer? Jo, fordi at de ikke skulle vokse opp og ta hevn for at Røde Khmer hadde drept foreldrene deres... 

Besøket på Killing Fields og deretter fengselet Toul Sleng gjorde sterkt inntrykk. Det er funnet 300 slike Killing Fields i Kambodsja. Noen har blitt minnesmerker, mens andre er utilgjengelige på grunn av at de er omgitt av landminer. Det som vi besøkte er den største og mest besøkte. Her er det bygget en stupa, et monument hvor det er samlet alle hodeskallene og mange av de største knoklene på de avdøde i et 17-etasjes stort glassmonter. Hver måned finner de flere tenner og knokler på området. 3 av landets 8 millioner innbyggere døde under Pol Pots regime. 

 

På Killing Fields er det laget et minnesmerke - en stupa. 

Inne i stupaen er det 17 slike etasjer som er fulle av hodeskaller og større knokler fra mennesker som ble funnet her

Kambodsja er et fattigere land enn Vietnam, noe vi har merket på flere måter. Det er flere tiggere, mange av dem er offer for landminer. Kambodsja er et sjarmerende land å reise rundt i – folk roper og vinker langs veiene og elvene når vi reiser forbi. Maten er god og kystområdene er flotte med hvite strender og krystallklart vann. Men det er utfordrende å reise rundt her også. For det første må man ha tålmodighet her. Kambodsja er ikke så drevne innen turistnæringen – ting er ikke alltid effektivt eller informativt og servicen er så som så noen steder. En annen utfordring er at det er veldig mange som ikke snakker engelsk og som om ikke det er nok, så har de ikke bare et eget språk, men også et annet skriftspråk enn det vi har. Hva trafikken gjelder, så kan jeg bare si at Kambodsja har litt å lære av sine naboer i øst. Det går som regel godt, heldigvis.

 

Fra et av de mange lokale markedene i Pnom Penh. Bildet forklarer kanskje hvorfor jeg er vegetarianer på tur. Lill Christine har heller ikke spist mye kjøtt etter at vi har besøkt et par slike lokale markedet.