Goa

Vi var spente på denne tidligere portugisiske kolonistaten som lovet sol og hvite strender. Lonely Planet lover en ”hassle-free” stat med ”laid-backness”. Vi var klar for et par late bikinidager. 

Vi sjekket inn på hostellet Castle House i Calangute og fant raskt den 10 minutter lange veien til stranda. Få ord ble sagt på den strekningen. Vi ble sjokkerte, deprimerte og nesten sprø av den 10 minutter lange turen. Den var alt annet enn ”hassle-free”! Gatene var proppfulle av indere og solbrente russere og engelskmenn, selgere som ropte og maste, indere som glodde… 

Dette var charterfeberstemning ganger 1000. Stranden var proppet av mennesker, endatil solen hadde gått ned. Vi fikk ikke gå i fred. Å legge seg flat i bikini på den stranda var helt utenkelig.

Vi labbet tilbake til hostellet like målløse som da vi gikk ned til stranda. Etter at vi fikk summet oss litt, lest litt og rådført oss med de i resepsjonen, ble vi enige om å gjøre det beste ut av disse tre dagene. Vi prayet en taxi neste dag som viste oss to av Goas bedre sider.

Første stopp var Mandrem. Peace and quiet. Ikke en eneste masete selger. Ingen stirrende inder. En lang, fin strand som vi bare delte med noen få andre. Etter to timer hadde vi ladet batteriene tilstrekkelig til å innta nye inntrykk, så vi ville sjekke ut enda en strand.

Arambol, helt nord i Goa, var litt livligere. Her var det mer av alt: restauranter selgere, andre turister, fiskebåter og bungalower. Vi fikk likevel stort sett ligge og lese i fred.

Etter en drøy time i solen, føltes det ut som om kroppen min var mett av sol og salt. Kristine og jeg gikk på shopping i de 10-12 bodene som lå i gaten bak stranden, mens Maria mente at hun trengte mer sol.

Fire timer i solen gjorde vondt for norske vinterkropper. Vi lærer visst aldri... For å unngå solen neste dag, signet vi opp for en tour på en krydderplantasje og bading med elefanter. 

På vei til krydderplantasjen stoppet vi plutselig ved en kirkeruin. Vi kunne se at det hadde stått en vakker kirke her engang, men bare et hjørne av bygningen sto igjen. Det var fryktelig varmt og egentlig var vi litt ivrige etter å se krydderjungel og elefanter, så denne visitten gikk raskt. Mer interessant enn disse ruinene var derimot filmteamet og alle rekvisittene som var stablet rundt disse ruinene. Her så det ut til at det skulle spilles inn en storslått bollywood musikkvideo senere samme dag. Et digert bur med duer var stuet inn i et hjørne i skyggen. Vi så for oss hvordan stedet skulle forvandles til et dansegulv med fargerike sarier, rytmer og flaksende duer. 

Neste stopp: Basilica of Bom Jesus, en flott katolsk kirke i gamle Goa. Sjåføren foreslo at vi brukte to timer til å se kirken med en balsamert helgen (St. Francis) og museet like over gaten. Vi har sett et par kirker, templer og andre religiøse bygg på denne turen, for å ikke snakke om de mange katolske kirkene vi har sett i Europa og i Latin Amerika, så vi overbeviste sjåføren om at vi ikke trengte mer enn 40 min. 
 

Vi var spente på den lange kjøreturen til krydderplantasjen, men skjønte raskt da vi kom fram at vi hadde gått i en stor turistfelle. Vi ble losjet inn som på et rullebånd, ønsket velkommen med et kastemerke, en blomsterkrans og en kopp te sammen med et titalls andre turister. Omvisningen på krydderplantasjen tok knappe 20 minutter. Lunsjbuffé ventet oss etter omvisningen.

Å bade med elefantene så veldig idyllisk ut på plakatene vi hadde sett. Det var noe annet som møtte oss. En elefant stod lenket fast til et tre da vi kom inn i elefant-dusj-området. To elefantpassere tok ivrig i mot oss, men med sine knappe engelskkunnskaper kunne de ikke mer enn det de måtte kunne for å geleide turistene gjennom elefant-dusj-rullebåndet. De kunne ikke svare på spørsmål utenom dette. Skeptisk til hele opplegget og mitt bidrag til opprettholdelsen av en business som ikke tjente dyrenes beste, klatret jeg etter hvert opp på elefanten. Elven var tørket ut, så det var ikke snakk om noe bad med elefantene. Jeg klatret opp på en rusten, skjev plattform for å klatre opp på elefanten som var plassert med snabelsiden mot et stort vannkar.

 

Jeg var varm, svett og doven av varmen, men elefanthuden og kroppen var desto varmere. Jeg håpet at dyret i hvertfall fikk et øyeblikks nytelse ved å spyle seg selv mens jeg satt der. Og hun spylte oss begge 10-12 ganger. Det var herlig!

Kristine i elefantdusjen

Maria droppen dusjen, men fikk seg en ordentlig elefantklem

Kvelden ble en opptur. Da var det nemlig Saturday Night Market. Et velorganisert, ryddig og rent marked begynte kl 18 på lørdagskvelden og holdt på til kl 04 søndag morgen. Hippier i alle aldre, farger og fasonger, lokale og utlendinger solgte varene sine. 

Maria på skattejakt

Te og krydder i alle slags farger og smaker

En av bodene på markedet skilte seg ut. World Harps. Denne entusiastiske fyren reiste rundt verden 6 måneder hvert år for å samle munnharper. De andre 6 månedene sto han her og solgte de. Han var halvt fransk, halvt amerikansk, men født i Goa. En ektefødt hippie og en elendig selger. Han var mer enn villig til å lære oss å spille på munnharpene, selv om vi ikke ville kjøpe noen. Vi fikk historier om forskjellige typer munnharper og ulike munnharpefestivaler. Han hadde kontroll på hvor alle munnharpene kom fra og han fant også ut for oss hvilken tone de forskjellige munnharpene hadde. 

Jeg sa tidlig at jeg ville kjøpe en munnharpe, men vi ble likevel stående her i omtrent en time. Da vi ville kjøpe, måtte vi finne akkurat den munnharpa som var den rette for oss :)  

Kristine fikk et lynkurs i munnharpespilling. 

Midt i markedet var det laget til en stor, åpen plass med scene hvor forskjellige hippieartister opptrådte. Rundt scenen lå mange boder som solgte mat og drikke. Og noen solgte andre slags planter og krydderurter...

Siste dag i Goa prayet vi en rickshaw som tok oss til en drøm av en strand. Vi bad om en rolig strand og fikk ”Little Vagator Beach”, ca 20 min nord for Calangute. Maria proklamerer sin entusiasme ved ankomst "I love my life!"

Studine-Kristine i skyggen av en palmeparasoll

Her var det stille og rolig, kun et par russiske turister og et dusin selgere. Et par søte indiske damer overbeviste oss om å kjøpe smykker og la de utsmykke oss med hennamaling.
 

Denne damen var en strategisk selger. Hun heter Sarah. Mens en av damene, Devi, hadde grepet om foten min for å dekorere meg med hennamaling, satte Sarah seg ned og pakket opp alle smykkene og la de oppover låret mitt. Slik satt jeg til jeg hadde gått med på å kjøpe et par armbånd. 

Det var noen skjønne damer. De fortalte at de kom fra Hampi hvor de arbeidet med jordbruk utenom turistsesongen. Det var bare et par-tre uker igjen av turistsesongen i Goa.