Potosi

Når jeg forteller Bolivianere at jeg skal reise til Potosi, sier de “Potosi es muy feo!” – Potosi er veldig stygg. Jeg kan se hva de mener. Man må ta buss fra Sucre til Potosi og synet som møter oss ved ankomst er noe helt annet enn den hvite byen. Det er mer primitive bygninger i murstein, det er et brunt og tørt område og ikke minst så er det en helt hinsides tørr, tynn og kald luft på grunn av byens høye beliggenhet på 4060 meter over havet! Munn, svelg og nese tørker ut allerede i bussturen på vei fra Sucre og de tynne blodårene i nesen takler ikke den tynne og tørre lufta, så en del neseblod må man regne med om man reiser til Potosi. Å gå i oppoverbakke eller trapper må gjøres i et tre ganger så sent tempo som man vanligvis ville gjort.

Likevel er Potosi et av mine personlige høydepunkter i Bolivia. For hver gang jeg har vært der (dette var min fjerde gang), liker jeg byen bedre og bedre. De vakre gatene finnes der, man må bare lete litt etter dem. Byen var engang en av Sør-Amerikas rikeste byer og mye står fremdeles etter denne storhetstiden, blant annet en del av de 80 kirkene som ble bygd. Ikke minst er det utrolig fascinerende hvordan 220 000 mennesker lever, ånder og arbeider her oppe.

Byen ble grunnlagt i 1545, da en sølvåre i fjellet ”Cerro Rico” ble funnet. Historien forteller at en lokal indianer ar ute og lette etter lamaen sin da han stoppet og laget et bål ved foten av Cerro Rico. Bålet ble så varmt at jorden smeltet og noe skinnende, flytende strimlet ut av jorden. Spanjolene fikk nyss i at fjellet inneholdt sølv og de var ikke sene med å grunnlegge en by ved foten av fjellet og å gjøre høylandsindianerne i området til slaver som måtte hente ut sølvet i gruvene. Arbeidet i gruvene var (og er) hardt og primitivt. Så mange døde av ulykker og silikose (lungesykdom) at spanjolene hentet millioner av slaver fra Afrika som kunne bidra med å hente ut sølvet. Spanjolene selv bosatte seg stort sett i Sucre, 1200 meter lavere hvor det var mye mer levelig for Europeere. Så snart sølvet var hentet ut av fjellet, ble det fraktet til Spania.

Ingen vet hvor mye sølv som har blitt hentet ut av fjellet, men det antas at det gikk tapt 8 millioner liv i gruvearbeidet i løpet av kolonitiden. Det sies at så mye sølv har blitt hentet ut av gruvene i Potosi at det ville være nok til å bygge en bro fra Potosi til Spania. Samtidig er så mange liv gått tapt at man kunne bygge en parallell bro med knoklene til alle som har mistet livet…

Fremdeles i dag er det et ordtak her som sier Vale un Potosi (det er verdt en Potosi), selv om byen i dag er en av de fattigste i landet. Gruvearbeidet fortsetter den dag i dag, men nå er det helst tinn, zinc og bly som hentes ut av gruvene, da sølvet tok mer eller mindre slutt på begynnelsen av 1900-tallet. Arbeidet er fremdeles like hardt og primitivt for de rundt 10 000 som arbeider der i dag i en drøm og et håp om å finne den ene sølvåren som kan være igjen der inne. Det forekommer mange ulykker og ved å ta arbeid i gruvene kan man ikke forvente å leve lenger enn til fylte 50 år. Omtrent et liv til dagen går tapt i gruvene og selv om gruvearbeiderne tjener relativt godt, er de bevisste på at det er deres liv som kan gå tapt neste gang, og de er derfor opptatt av å leve i nuet som her betyr å feste, feire og drikke mye alkohol, spesielt ved ukeslutt. Det er derfor usikkert hvor mye penger som blir igjen til gruvearbeidernes familier… 

Slik er livet til mange Potosinere. Mange mødre er enker som følge av dette arbeidet og derfor er det godt at det finnes et dagsenter som Maria Christina. 

Veldig ung Tinku-danser

Danseoppvisning 

Kapteinene her så jeg forrige gang i Santa Cruz - det aller laveste, mest tropiske og vestligste område i Bolivia. Derfra ble de flyttet et år opp til Altiplano og nå enda høyere opp til Potosi. Det har ikke vært bare lett, men de er veldig positive og gode folk. De har bedt om å få flytte igjen etter et år, fordi mannen den lille dattera på 2 år har vært mye syke etter at de flyttet til Potosi. 

Lokal bensinstasjon i Potosi

Vi kom til Potosi på en spesiell dag. Etter besøk på dagsenteret Maria Christina, skulle vi møte borgermesteren på rådhuset. De fem frelsesoffiserene som skulle være med på møte var mye forsinket. I mens vi ventet kunne vi ikke unngå å legge merke til de store folkemengdene som forflyttet seg rundt plazaen. I mellom alle menneskene kunne man skimte blomster og vi antok at det var et begravelsesfølge. Det underlige var at det ikke var noe fredfullt følge, alle menneskene ropte mens de gikk. Da de kom nærmere kunne vi høre at de ropte ”Queremos justicia!” – ”vi vil ha rettferdighet!”.

Plazaen dagen derpå, da alt var en hel del roligere. 

Like ved plazaen

Etter besøket hos borgermesteren, og egentlig hele resten av ettermiddagen og kvelden sto det en stor folkemengde samlet ved det ene hjørnet av plazaen. Vi passerte flere ganger og fikk etter hvert tak på en historie. En jente på 15 år har vært savnet i en måned. Hun kom fra en velstående familie og hadde tidligere vært sammen med en gutt fra litt fattigsligere kår. Det viste seg at moren til gutten, sammen med ”vennene ” til denne jenta har kidnappet henne for å presse familien hennes for penger. Enten fikk hun ikke penger, eller så var det noe annet som gikk fullstendig galt. Jenta ble hvertfall forgiftet med rottegift, brent og kastet på søppelhaugen. Hun ble funnet og gjernings”mennene” på 15 og 16 år med eks-svigermor i spissen ble tatt.

Etter begravelsesfølge denne fredagen, sto store folkemengder utenfor politistasjonen i Potosi og ventet på at de skyldige skulle bli fraktet fra stasjonen og til fengselet. Slik sto de og ventet hele fredag ettermiddag og kveld. Da vi skulle ut å spise litt på kvelden, ble vi møtt av en folkemengde som trakk oppover i byen. Vi ble advart mot å gå ned på plazaen, for der hadde politiet brukt tåregass for å brekke opp folkemengden som var i lynsjestemning.

I tillegg til å være en grusom historie, er dette også et godt eksempel på hvordan ting fungerer (eller ikke fungerer) her i Bolivia. Reaksjonene på en slik hendelse er vel så overraskende på oss turister som grusomheten selv. Hjemme sitter vi og leser om, ser på og hører grusomme nyheter mens vi rister på hodet og trøster oss med at de nok får sin straff. Her har folk har folk mindre tiltro til rettssystemet på grunn av all korrupsjonen og vil derfor helst ”gjøre opp” og kreve sin rettferdighet på sin egen måte, noe som også blir gjennomført i flere tilfeller. Har man nok penger i Bolivia, kan man kjøpe seg fri og slipper fengselsstraff, derfor er det mange rike som går fri og mange fattige som sitter i fengsel her. I dette tilfellet handlet det også om at 4 av de skyldige var under 18 år, som er myndighetsalder i Bolivia.  I tillegg til å være et høyrøstet rop om rettferdighet, var nok dessverre denne fredag ettermiddagen også underholdning for mange Potosinere…