Casa Himmelbjerget

Dette hjemmet fortjener en egen post i denne bloggen. Lokalisert på 4300 meter over havet er det ganske sikkert det barnehjemmet som er nærmest himmelen – og det er nettopp det navnet det har ”Wasinchej – cerca del cielo” – hjemmet vårt nær himmelen.

Med utsikt til Cerro Rico 

Det nye bygget sett fra veien. 

Her bor det i dag 19 barn. På det meste har det bodd 24 barn her, men 5 av de eldre barna har dessverre reist hjem til en mor, en far, en tante eller eldre søsken. Bygget til venstre er det første bygget som ble bygget. Her bor barna. Det nye bygget til høyre rommer kjøkken, spisesal, bolig til majora og voluntærbolig.  

Diktfremføring

Da vi satt der og så på ungene som danset, kom det en liten virvelvind over hodene våre. Den hadde samlet med seg mye søppel inni der. Ellers var vi veldig heldige med været da vi var i Potosi. Sol og blå himmel gjør en betydelig forskjell fra overskyet når man er så høyt oppe. Vi nordmenn fryser lett her i Potosi, men barna ser ikke ut til å ense kulden på samme måte. De har utviklet et veldig tykt hudlag, nesten som elefanthud på hendene, som de tåler det meste. 

Barna her var også veldig fine i huden i ansiktet i motsetning til mange av barna på Altiplano. Vi fikk vite at de hver dag smører seg med solkrem i ansiktet. Flott! :)

Tío Constancio er ansatt på Casa Himmelbjerget. Han er et multitalent som lærer ungene litt av hvert. Her har han lært den eldste gutten å spille gitar. Tío Constancio er gift med Vicky som arbeider som tía og kokke på hjemmet. Sammen har de fire barn og alle bor på hjemmet. 

I dag var også Majora Vargas kokke på Casa Himmelbjerget. Her sto hun og grillet kjøtt gjennom hele programmet mens hun noen ganger svinget seg til rytmene. :)

Las hormigas - maurdans

Barna her var veldig annerledes nå enn første gang jeg var her. Nå var de mer utadvendte, smilende og klengete. Og de var veldig flinke til å danse og opptre. 

Man skal tidlig krøkes...

Alt ser ut til å gå veldig bra og barna sier at de trives godt på hjemmet. Majora Betsabe (i midten bak) er en av de Frelsesmajorene som har gjort best inntrykk på meg noen gang og det er lett å se at hun gjør en god jobb her. 

Barna tok oss med på omvisning i hjemmet sitt. 

De var stolte av å kunne peke på sine egne senger. 

Og det nye bygget var en positiv overraskelse! Kjøkken og spisesal var flottere og ferdigere enn forventet!

Men en del gjenstår fremdeles... Det trengs å støpe en platting eller bane hvor det er mulig å spille fotball, basketball ol. Slik det er nå blir det veldig gjørmete når det regner. Oppå den lille haugen der er drømmen å lage en lekeplass for barna. Vil du være med å hjelpe oss å realisere drømmen? 

Og bak bygget trengs det som vi på norsk ville kalle et utendørs vaskerom - kummer og kraner hvor barna kan lære seg å vaske klær. Disse prosjektene har man ennå ingen budsjett på, men det er fritt fram for å bidra. Boliviafamilien har en egen prosjektkonto for dette hjemmet: 6340.05.25511. 

Jeg hadde med noen gaver som ble til glede for mange, heldigvis. De er flinke til å leke og spille sammen. 

Den yngste datteren til Constancio og Vicky fikk gåtrening med rockeringen. 

Anne leste eventyr for noen av barna :) 

 

Men det er et skjær i sjøen her. Før byggingen av barnehjemmet begynte, fikk vi vite at borgermesteren hadde gitt denne tomten til Frelsesarmeen. Nå har det kommet for dagen at det har vært litt feilinformasjon og/eller miskommunikasjon. Borgermesteren har nemlig ikke lov til å gi bort en tomt permanent, kun til bruk i 20 år. Om man nå skal få denne tomten permanent er det en lang søknads- og byråkratisk prosess som må gå gjennom La Paz. Dette kan ta noen år. I mens kan man søke om utvidelse av bruksrett i ytterligere 10 år. Det var dette møtet med borgermesteren dreide seg om, og han lovet godvilje til begge søknader. 

Siste kveld i Potosi ble tilbragt på middag med frelsen - et fint folk.