Sucre

Sucre er Bolivias flotteste by og juridisk hovedstad. Kjært barn har mange navn og Sucre har (hatt) mange: Chuquisaca som er quechua og var det første navnet på byen, ”Den hvite by”, og nå Sucre som byen heter, oppkalt etter Antonio José de Sucre, en frihetsforkjemper . Det var i denne byen at Bolivias uavhengighet ble proklamert.

Sucre har bevart mye av den kolonianske arkitekturen fra kolonitiden og myndighetene har laget restriksjoner for hvilken farge du kan male huset ditt i: hvit! Sucre er på FNs Verdensarvliste fra 1991.

Byen har ca 300 000 innbyggere og ligger på 2790 meter over havet. Her er et herlig klima og det er godt å puste her! Byen har et universitet og mange institutter hvor turister kan lære seg spansk. Her er mange museer og aktiviteter i og rundt byen. Mange turister ender opp med å tilbringe mer tid i Sucre enn de hadde planlagt, noe jeg godt forstår, for det er en av mine favorittsteder i dette landet.  

Etter å ha vært i Sucre fire ganger før, har jeg fått med meg mye av det som er verdt å se. Men denne gang besøkte jeg faktisk to museer. Casa de la Libertad - inneholder mye av historien til Bolivia og Sucre, bilder av alle presidenter ol. Interessant og lærerikt. 

På impuls droppet vi innom et militærmuseum. Ikke i mitt interessefelt, men hva som fanget min interesse var denne: 

- en rull full av brev fra barn. Og det fantes fem flere slike ruller på museet! Brevene var stort sett adressert til Chile, chilenere og Kofi Annan og budskapet var omtrent som dette: 

"Til Chile. Jeg håper du har det bra med helsen. Jeg sender dette brevet for å be deg om å gi oss havet tilbake, og også for å fortelle deg at havet tilhører oss Bolivianere og ikke dere Chilenere. Gi oss bolivianere muligheten til å nyte sjøen . Jeg tar farvel med en boliviansk klem." 

Bolivia tapte engang kystlinjen sin til Chile. De aller fleste bolivianere ønsker naturligvis denne tilbake, mens noen få mener at Bolivia må fokusere på de naturressursene landet nå har og ikke gnåle om den tapte kysten. Men barna i skolen blir tydeligvis oppfordret til å be om å få tilbake kysten...

Vi besøkte naturligvis også to dagsentre i Sucre. 

Og hvem møtte oss her? Ingen mindre enn Majora Vargas! Hun var major på det barnehjemmet jeg jobbet på i Cochabamba i 2008. Hun er egentlig pensjonert, men hadde vikariert på dagsenteret Pokonas i 2 uker. Her hadde hun blitt igjen for å vente på Boliviafamilien. En veldig hyggelig overraskelse! 

Gammelmannsdans :)

Robotdans

På det neste dagsenteret, Batallon Colorados, hadde de talentiade. Barna kunne få gjøre det de likte best. 

Livlige barn på Batallon Colorados. 

Utsikt fra toppen av Hostal De Su Merced (anbefales). 

Middag hos Marcelo (kokk, advokat og gammel venn av Baste) med en tur på karaoke etterpå har blitt en tradisjon. Marcelo er en dyktig sanger. Vi andre synger kun for gøy... :P

For noen i reisefølge var Sucre siste stopp. For oss andre var det et stopp på vei til Potosi. 

Fonteneshow i Parque Bolivar.