Udaipur

Som en del av Indiakurset vårt skal vi gjøre et mini-feltarbeid i en uke. Vi bestemte oss tidlig for at vi ville prøve å reise til Udaipur denne uken. Udaipur skal være den mest romantiske byen i India. En liten by (på str med Oslo) omringet av små fjell og med to store innsjøer som ligger ved byen. 

Etter mye om og men og, en del forandringer i planene og noe forsinkelser, ordnet IDSJ (Institute of Development Studies Jaipur) det slik at vi fikk reise. 

Store hvite marmorbygninger er typisk for Udaipur. Her er inngangen til City Palace. 

Utsikt fra City Palace

City Palace i Udaipur var noe helt annet enn City Palace i Jaipur. Dette palasset var nydelig! Alle rom hadde en egen, unik stil og var spekket med farger, detaljer og utsmykninger. 

Udaipur og fint vær - vi forelsket oss første dagen! Men vi visste godt at med oss kommer regnet. Så vi advarte noen lokale om at dagen etter kom det til å regne. Ganske riktig fikk Udaipur en skikkelig monsoon regnskyll på ettermiddagen dagen etter vår ankomst...

Inderne er generelt mye lavere enn oss i dag. Men hvor lave kan de ha vært i gamle dager, mon tro? 

Jag Niwas Island. Et stort, fint og dyrt hotell dekker hele øya. 

Påfuglveggen. Påfuglen er en gud i hinduismen og en fugl som lever i det fri i India. 

Etter en lang dag med sightseeing og shopping, endte vi på en indisk restaurant. Denne retten heter Thali og består av en mengde små vegetariske retter, med forskjellige pannekake-aktige brød. Prisen her var 11 NOK og jeg klarte kun å spise 1/3 av dette. 

Dag nr 2 i Udaipur stod vi opp tidlig og gjorde oss klar til å begynne med feltarbeidet. Vi skulle besøke fem skoler, intervjue lærere og elever om sanitærforholdene på skolen deres. I alt fem skoler, både i byen og i det mer landlige området i Udaipur distriktet. Veilederen vår (som vi har blitt tildelt av IDSJ), kom på gjestehuset hvor vi bor og presenterte seg. Så sa han at vi begynner med prosjektet i morgen fordi han hadde forelesninger den dagen...

Javel... Vi begynner å bli vant til dette nå. Å stadig forandre planene våre. Så etter å ha fortalt han litt om hva vi ønsket med prosjektet, lagde vi andre planer. Nok en dag for sightseeing.

 Vi tok en liten båttur på... Damen bak meg var en veldig hyggelig dame som også var på tur i Udaipur. Hun kom fra Sør-India, Kerala, som er et mye rikere område av India.

Jag Niwas Island

Jag Mandir Island

Turister

Udaipur er som en frodig, grønn oase i det ellers tørre Rajasthan. Likevel er vannmangel en del av virkeligheten til innbyggerne i Udaipur. Byen var i flere år helt uten regn, men de siste årene har regntiden også skyllet over Udaipur igjen. 

Her oppe var det et tempel med en statue av moren til Parvati. Hun var visst i slekt med rotter. Inne i tempelet var det et bur fullt av hvite store, hvite, stinkende rotter med røde øyne. Denne lille fant vi i det fri. Kanskje den har klart å rømme...?

Nina og utsikten over Udaipur og de to innsjøene

Forskjellige turbaner som noen av inderne bruker

I en pimpet tuk-tuk med blått neonlys og fint anlegg. Det var en veldig morsom tur. Sjåføren fortalte oss at Udaipur var a lovely city, og et romantisk sted før han satte på My heart will go on med Celine Dion for full guffe mens vi kjørte gjennom byen :P

Imellom skolebesøkene og andre formelle besøk, har vi fått tid til en rekke andre ting i Udaipur. Vi var hos skredder og fikk sydd oss kjoler og kurta - skjortedelen til den indiske kvinnedrakten.

Vi fant et fint hotell som hadde kaffe og Baileys på menyen. Blandingen måtte vi stå for selv, for dette hadde de aldri hørt om. 

Etter besøk på skoler i landsbyen, ble vi invitert med hjem på lunsj av tolken vår, Dr. Lal Singh Ratore. Han bodde i et fint område i en leilighet med sin flotte kone og to sønner. De var veldig gjestfrie. Kona lagde god, indisk lunsj til oss. Hun viste oss husets hindu-alter hvor de daglige mantraene ble utført, hun viste oss sin indiske klesdrakt som kun var akseptert i hennes kaste og hun dekorerte oss med henna. 

Dr. Lal Singh og sønnene deres på 9 og 2 år.

Tilbake hos skredderen før å prøve klærne vi bestilte. Jeg prøvde også en turban. -Hva er denne lange stoffbiten til? Butikkeieren prøvde å lure meg til å tro at kvinner også bruker slike, de bare klipper av den stoffbiten. Han syntes jeg burde kjøpe denne. Jeg forklarte at vi ikke bruker slike i Norge. Da sa han at jeg kunne invitere til Indisk fest et par ganger, så kunne jeg bruke den da. Etterpå kunne jeg sette den til pynt på ei hylle...

Vi var invitert på middag til professoren og veilederen vår. Vi ønsket å ta med noe til han. Etter å ha forhørt oss med lokale indere og forklart hvem vi skulle til, fant vi ut at whisky var en fin gave. Etternavnet hans fortalte at det var 99% sikkert at han selv drakk whisky. Yrke og kaste tilsa at vi måtte ha med en fin gave, som whisky er. 

Vi var litt sent ute når vi begynte på dette prosjektet. Vi fikk tak i en engelsktalende tuk-tuk sjåfør som fortale oss at alle whiskysjapper i hele Rajasthan er pålagt av myndighetene å måtte stenge kl 20. 

Vi fikk han til å kjøre oss til professoren, men å gjøre noen stopp på veien, så vi kunne kjøpe blomster og sjokolade i det minste. Mens vi kjørte snudde han seg plutselig og ropte -It is open! It is open! Jeg snudde meg for å se hva som var åpene, men så kun en stengt whiskysjappe. 

Han bråstoppet tuk-tuken, løp ut og la seg ned på alle fire for å forhandle med eieren av den "åpne" whiskysjappa. Slik fikk vi kjøpt whisky til professoren. Alt er mulig i India.

Og en blomst fikk vi kjøpt. Nina fikk også kjøpt seg nye briller denne dagen, for 220 NOK. 

Hjemme hos professor Rathore (i hvite klær) med hans kone, to sønner og nevø. 

Family portrait + hvite gjester

På noen av skolebesøkene hadde vi med oss en tolk, en student av Dr. Rathore. Han het Vishnu. Endelig et indisk navn som var lett å huske... Han var en veldig flink tolk som også var behjelpelig med andre praktiske ting. Han tok oss med på motorsykkelen sin fra skole til skole, til togstasjonen når vi trengte togbilletter, til markedet når dte var andre ting vi trengte :) Vi ble invitert hjem til han og foreldrene på chai. 

Nina og meg sammen med Vishnu og moren hans. 

Som takk for hjelpen inviterte vi Vishnu med på lunsj etter siste skolebesøk. 

Noen forsøk på å gjengi hvor fint det er i Udaipur :)

Vår siste kveld tilbragte vi på "Dream Heaven Rooftop Restaurant" med Megumi  og en av hennes indiske venner. Megumi studerer med oss på UMB og nå i India. Hun kommer fra Japan, men har bodd tre år (!) i Mumbai. Hun var også i Udaipur og gjorde feltarbeidet sitt.