Skole, nabolag og slum

På tur i nabolaget

Dyr, mennesker og søppel om en annen...

Barberstue

Vi prøvde først å snikfotografere disse herrene her, men de oppdaget oss raskt. Det som er så fint i India, er de vennlige og blide menneskene. Aldri til nå har noen blitt sure for at vi har snikfotografert. Neida, de smiler sitt bredeste smil med en gang de ser et kamera :) 

Vi blir lagt merke til når vi går rundt i gatene her. Mennesker blir stående å glane på oss, mange følger etter oss og bruker de få frasene de har lært seg på engelsk. Selv om de glaner og maser, er de sjeldent uhøflige. De er etter mine erfaringer etter 5 uker i India, et meget høflig og vennlig folkeslag. 

"What is your good name, Madame?" er den formelle måten å spør etter navnet vårt på. 

Vi har møtt mange interessante mennesker i dette landet som har delt mange gode samtaler med oss. Tuk-tuk sjåførene har lært oss mye om landet, kulturen og trafikken. Alle er veldig opptatt av hvor vi kommer fra.En av tuk-tuk sjåførene vi hadde spurte oss så fint "Which country is suffering from your absence?" De færreste har hørt om Norge eller vet hvor det er. Likevel er responsen alltid "Oh, that is a nice place". :) 

Chai er et av Indias vennlige ord. Hvor enn vi kommer på besøk blir vi servert chai (te med melk og sukker).  Til og med har vi blitt servert chai i mange butikker, og det uten å legge igjen penger der. 

Som hvite får vi alltid en varm velkomst hvor enn vi kommer. Det har hendt at noen små barn gråter om vi kommer for nært. Det er ikke hver dag de ser skumle blekansikter. Men som regel kommer mødre eller eldre søsken løpende med de minste for at vi skal hilse på eller holde de. Da vi stod i kø utenfor kinoen, kom en liten gutt bort til oss og gav oss av godteriet sitt! Og andre tok bilder av oss med mobilkamera.

Det er en ting vi ikke helt har skjønt. Flere steder vi besøker har det hendt at mennesker bøyer seg ned foran oss, tar oss på føttene og deretter tar seg til brystet eller hodet. Vi går ut fra at det er en lykkeønsking - en form for velsignelse for oss eller for dem selv. De smiler og nikker etter å ha utført ritualet i alle fall. 

Den siste utflukten med skolen gikk til en skole for funksjonshemmede, Jhalana Special Needs School som drives av Prayas (NGO - Non-Governmental Organization). Bortsett fra gatebarn og tiggere, kan jeg huske å ha sett en gutt med Downs Syndrome. Mennesker med funskjonshemninger blir sjelden eksponert eller eksponeres for omverdenen. Her kunne de derimot være sammen med andre med samme behov som dem selv, de fikk fysioterapi...

...de fikk være med å lage mat...

... og de lærte også å lage forskjellige ting som kunne selges. Pengene gikk direkte inn på barnas kontoer. 

Et av klasserommene. Her var det mange farger og figurer på veggene. Undervisningen er tilpasset nivået til hver enkelt elev. 

Det var godt å se at det fantes sentere som dette i India. Organisasjonen Prayas har 4 slike sentere i Jaipur. I gjennomsnitt var det en lærer per 8-10 barn. Lærerne så ut til å ha genuin interesse i barna og deres beste.  Skolen finansieres av givere og skolepenger, men siden de fleste barna som kom til senteret var fra familier som levde under fattigdomsgrensa, var ikke skolepengene fastsatt, men mer som en frivillig gave til skolen. 

Gutter som lager froske- og skilpaddelys. 

Rektoren på skolen har jeg dessverre ikke bilde av, men hun var en spennende dame. Da hun var ung ble hun utsatt for en ulykke som resulterte i at hun mistet synet. Hun ble satt på institusjon, men der trivdes hun ikke. Hun følte seg segregert fra resten av samfunnet. Her møtte hun for første gang en jente med Downs Syndrome som hun likte veldig godt. Hun nektet å bo på institusjonen og bestemte seg for at hun ville jobbe med funksjonshemmede barn, ettersom hun så behovet for å gi de en verdig skolegang og gi de mulighet til å lære i sitt eget tempo. Etter tre år fant hun en lege som kunne operere henne så hun fikk synet tilbake. Og i dag driver hun denne skolen :) 

På denne skolen og over alt i Rajasthan er regnet tema for denne måneden. Bare i Jaipur er det 8 stykker som er døde og titusener er blitt husløse som følge av den store nedbørsmengden denne regnperioden. Veiene er gjørmete, biler kjører seg fast eller blir meget forsinket, veier og bygninger tar inn vann og ødelegges, barn kommer seg ikke til skolen, voksne kommer seg ikke på jobb... 

Regnet fører også noen ganger til strømbrudd. Da er det bra at barna kunne selge oss disse fine lysene som de hadde laget selv :)

Har bruker man henna maling på hud og i hår. Det er spesielt eldre mennesker med grått hår som farger håret med henna. Først ser det ut som mørkebrunt, så blir det rødt, oransje og gult før fargen forsvinner helt.

Etter besøket på skolen skulle vi egentlig en tur i slummen. Noen ganger virker det som om de prøver å pynte på virkeligheten foran oss. De tok oss med på gåtur i nabolaget hvor vi har gått så mange ganger før...

Vi insisterte på å få se en ordentlig slum, en slik slum som vi har kjørt forbi så mange ganger i denne byen. Området like ved der vi bor har en gang vært en slum, men er nå et nabolag med fine hus, skoler, innlagt vann, elektrisitet og asfalterte veier. 

Ønsket vårt ble oppfylt. 

Her var standarden betydelig lavere, veiene gjørmete, og menneskene mer ustelte, men like smilende og imøtekommende.

Aldri før har uttrykket "svinesti" passet bedre. Her fløt søppelet i gjørma hvor mennesker og griser går.

Didi! Ta bilde av meg!

Hus i slummen. Her er leia 1000 rupee per mnd (ca 100kr) som er nokså dyrt når en gjennomsnittlig arbeiderlønn er 120 rupee om dagen. 

Nina prater med barna i slummen.

Boliger

Siri ble Didi nr 1 denne dagen. Hun tok bilde av alle som ba om det. Didi betyr eldre søster. Om barn liker deg, er de raske med å gi deg det tilnavnet. 

Avfall, mennesker, dyr, dritt og vond lukt med utsikt over slummen. 

Klesvask til tørk i en fattig, men fargerik bakgård.