Jaisalmer

Det ble helg og vi hoppet på toget så som gikk så langt ut i ørkenen som mulig, 12 timer fra Jaipur. Helt til Jaisalmer som ligger ved Thar ørkenen ved grensen til Pakistan. 

Vi var heldige som fikk togbilletter på den nest dårligste klassen. Å få togbilletter på kort varsel er en lykke i seg selv her. Indere reiser mye, og om de er aldri så ustrukturerte, så bestiller de togbilletter mange måneder i forveien. Det gjør det vanskelig for spontane studentturister som oss å få billetter til tog. 

Den siste timen av togturen var vi nesten alene i vognen. Ikke mange indere som reiser så langt ut i ørkenen, tydeligvis. Den familien som var igjen sammen med oss, synes som alle andre her at det var spennende med hvite folk. 

Jaisalmer kalles "Den Gylne by". Alle hus og bygninger her er bygget i gul sandstein. Det var tydelig en turistby, men mye mindre masete enn Jaipur. Byen er liten, bare 80 000 innbyggere. Det var deilig å være i en liten by der man kunne spasere til de stedene hvor man ville. I Jaipur må man kjøre tuk-tuk over alt.

Nina i de trange og sjarmerende gate ved fortet.

Steinar fikk prøve en turban.

Jaisalmer har også et fort. I og rundt fortet er det mange handlegater.

Utsikten fra toppen av fortet og ned på en ny bygning i typisk Jaisalmer-stil: med mye detaljer.

Nina, Steinar og jeg tok toget til Jaisalmer, men her møtte vi Megan, Megumi og Mike som kom med buss. Megan og Nina på toppen av fortet.

Jeg og Steinar

Shopping på gang

På denne restauranten spiste vi ikke... Men den var veldig fin!

Sightseeing. Gravsted for kremerte konger. Og deres enker som ofte tok livet sitt da mennene døde...

Alltid-entusiastiske Megan :)

Damenes graver nederst, med runde tak. Kongenes graver øverst, mer harde i kantene.

Jain tempel

Endelig var målet nådd. Det var dette vi kom her for: kamelsafari!

"Kamelene går langsomt, men når så langt av sted. For den som vandrer rolig, han har sitt hjerte med".

Kamelen min het Calo. Den var bare 4 år gammel. Man kunne begynne å ri på kamelene når de var 3 år gamle, så min var fortsatt under trening.

Kortskalle. Det ble en laaang lunsjpause under et stort tre midt på dagen. Ørkenguidene og dyrene trengte også pause.

Og vi trengte vann. Mye vann. Jeg har aldri i mitt tenkt så mye på vann som jeg gjorde den dagen der. Vi tømte en og en halv sånn her dunk den første dagen.

Vannpause. For påfyll av kameler og oppvaskvann.

Egentlig var det faktisk dromedarer vi red da. De hadde bare en pukkel. Men det var vanskelig å se når de hadde hele dette setestyret på. Nina sin kamel, Mamilia, hadde ikke fått sin bagasje festet ordentlig, så plutselig skled Nina og hele bagasjebrettet ned i nakken på kamelen. Nina er kjapp i reaksjonen, så hun klarte å hoppe over nakken og ned på bakken. Men bagasjebrettet ble liggende å presse på Mamilias pukkel. Der sto han og pisset og brummet og skrek. Han var veldig frustrert, stakkars. Ørkenmennene kom heldigvis kjapt og ordnet opp.

Nok en drikkepause. 

Vi red gjennom en landsby. Her går kvinnene for å hente vann.

Som lyn fra klar himmel kom en monsoon-sandstorm feiende over oss. Ørkenmennene så at det ville komme og ba oss skynde oss av dyrene og løpe i dekning bak en busk. Vi lurte på hva som var så farlig med regn, men vi oppdaget det raskt. Det er den hardeste peelingen jeg har fått noen gang. Sand og vann fløy rundt oss. Tornebusker ble revet opp med røttene og flagret som høyballer rundt oss. Vi og stort sett all bagasjen vår, kamelene og teppene ble gjennomvåte. Og kalde. Alle tanker om drikkevann forsvant på et blunk. Min lengsel gikk nå til noe tørt og varmt.
Ørkenmennene kunne ikke få uttrykt hvor heldige vi var som fikk oppleve dette. Ei heller hvor takknemlige de var for at vi tok med oss regnet hit. Det var 3 år siden de hadde hatt regn her. For en flaks vi hadde...!

Vi måtte gå og leie kamelene det siste stykket til sanddynene hvor vi skulle overnatte. Her pakket vi ut det lille vi hadde med oss, hang til tørk i buskene og lånte klær av hverandre. Og slik ble kvelden og natten bedre enn vi fryktet.

Ørkenmennene laget middag til oss, vi ble sittende å se på lynet som slo ned i det fjerne og krysse fingrene for en tørr natt. Det ble ikke mange stjernene vi så, men heller ikke mange dråper, så vi var fornøyd. Vi så derimot en pilletrillebille, eller skarabé. En bille som trives i varme og tørre områder med go tilgang på møkk. Den trillet kamelbæsj i sanden for å ta den med til huset sitt for å spise den. Herlig!

Vi ble også bedre kjent med ørkenmannen Salut, som var der sammen med oss. Han var rundt 30 år og hadde jobbet med turisme siden han var 15 år. Han hadde ingen skolegang, kunne ikke lese eller skrive. Han var veldig takknemlig for jobben som ørkenguide fordi det hadde gitt han mulighet til å lære å snakke engelsk . 2 måneder i året var det ikke noen turister i Thar-ørkenen. Da jobbet han som steinhugger. Det er hardt arbeid og dårlig betalt.
Jobben som ørkenguide hadde likevel bakdeler. Hvertfall i våre øyne. Det ga han ingen fritid. Han jobbet 24/7 når det var turister i ørkenen. Om det var mangel på turister, fikk han kanskje en dag fri innimellom. Den dagen ble brukt til å ta vare på kamelen. Familieliv var det ingen tid til. Hverken han eller de andre mennene som fulgte oss hadde koner eller barn.
Salut hadde aldri vært i noen annen by en Jaisalmer. Men han var en klok mann og kunne mye om verden.
Hans høyeste ønske var å kjøpe seg sin egen kamel. Han regnet med at den ville koste 30 000 rupee (ca 3300NOK). Da måtte han også bruke et år på å trene den før han kunne bruke den i jobben. Nå må han jobbe for en rik kameleier som betaler han 1500 rupee i mnd (165 NOK). Altså er det lenge til han har råd til kamelen sin. Når Salut en gang har sin egen kamel, vil han tjene mer. Da er hans neste store drøm å få reise til Udaipur, en annen by i India.

Slike møter og historier setter virkelig ting i perspektiv. Vi er studenter på helgetur. Men hver og en av oss kunne hatt råd til å kjøpe hver vår kamel der og da, om vi ønsket det. For oss handler det om prioriteringer. For ørkenmennene som lever og jobber der, er ting mye mer komplisert. Vi ønsker de lykke til med drømmene sine.

Våre drømmer den natten ble noe amputert. Kald natt. Den som ler sist, ler best. Den som hadde med ullsokker sov best --> meg :) Godt pakket inn slapp jeg unna alle insektene.

Men vi ble stadig vekket av bjeffende og knurrende hunder som hadde omringet oss. Skremmende og litt spennende på en måte... Om morgenen stjal dene ene hunden sengen til Nina. Mike våknet at at Nina sto ved siden av og snudde senga i 90 graders vinkel for å riste hunden løs og ut av senga. Det ble en tidlig morgen for Nina...

Støle i rumper og lår steg vi opp på dyrene og red videre etter en god frokost. Det var ikke bare gledelige syn som møtte oss på veien. Vi red forbi et par huser med et veldig stort uteareal rundt. Jeg spurte Salut om det bodde folk der. Han sa at helt inntil stormen i går, sto det 8 hus der. Nå sto det bare tre igjen. Det ene huset hadde falt ned over en mann som hadde brukket både armen og foten. Han var nå på sykehuset i Jaisalmer. Noe som betyr at han sannsynligvis må ta opp lån for å få den behandlingen har trenger... Livet er hardt i ørkenen...

 Vi ankom en gipsy-landsby. De spilte og sang for oss (som de hadde blitt oppfordret til og som de gjør for alle forbipasserende), og tok oss med i dansen. Steinar fikk et tilbud om å velge seg en gipsykvinne. Han takket nei. Vi betalte en liten slant for opptredenen før vi reiste videre.

Karavane

Et siste måltid laget av de snille ørkenmennene.

På togturen på vei hjem fikk vi oppgradert togbillettene til sovevogn med aircondition, lakener, puter og tepper. Det var ren luksus. Spesielt siden det skulle være en festival i Jodhpur som absolutt alle langs jernbanen ville reise til. Noen av vognene på toget er uten sitteplasser. Der stuer de indere som dyr. Folk løp som gale mot de vognene. Når de oppdaget at det var fullt der, begynte de å krype inn i de andre vognene, sette seg oppå hverandre og på andre sine seter/senger, sette seg/legge seg på gulvene etc. Vår vogn ble holdt stengt. Da begynte folk å klatre opp på taket på toget. Politiet kom til og slo de stakkars skrale, gamle mennene som klatret. Noen kom seg likevel opp. Vi kunne høre de trommet og sang på taket de neste timene. "Skjer det aldri at noen faller av?", spurte vi damen som satt ovenfor oss. "Hele tiden..." svarte hun...