I Jaipur

Ganske uten de store forventningene, kom vi til Jaipur og Institute for Development Studies. Vi har hørt rykter om at dette studieoppholdet ikke er helt den standarden det burde være, og at det var på nippet til å bli avblåst i år. Helt riktig – det har vist seg å være i absolutt Noragric-style – dvs. at det meste er ineffektivt, det er lite eller mangel på informasjon, eller den informasjonen vi får er feil eller motstridende. Litt forvirret og frustrerte studenter må de tåle i begynnelsen. Vi håper det går seg til og at vi kan leve med hverandre de neste 6 ukene.

På vår første dag dro vi for å handle noen nødvendigheter på et senter i nærheten. Vi fant stort sett det vi trengte og noe til som ga oss latterkrampe. En deodorant for kvinner merktet med ”whitening”. Vel vet vi at kvinnene her dekker til ansikt og hud for å beskytte seg mot solen, og at de bruker kremer og pudder som bleker, men hva skal man med hvite armhuler?! 

Vi ble lovet frokost inkludert. Det fikk vi ikke. Vi ble også fortalt at vi skulle få tilgang til et kjøkken. Det har vi ikke fått. Da tar vi saken i egne hender og går til innkjøp av en rimelig vannkoker som nå alle studentene deler på for å koke seg supper, nudler, havregrøt, kaffe, te etc. 

Tørrlageret J

Bagasjen vår var gjennomvåt og stinket en blanding av dritt og bensin etter den ufyselig lange bussturen fra Delhi. Også dette måtte vi ta i egne hender. Det tok sin tid, men herlig med noenlunde rene klær i skapet nå!

Indias stolthet: Tata. Tata lastebilene er fine, men bussene er fæle... Noen av Tata-bussene maler faktisk "Volvo" bak på bussen for at vi skal tro det er Volvobuss og ikke Tata. Som turister har vi hvertfall lært at det er Volvo med aircondition som er tingen her.

"Blow Horn". Her bruker man ikke blinklys. Man sjekker ikke blindsonen særlig ofte, og har man fortsatt speil på bilen, er man heldig. For å signalisere at man skal forbi eller ligger i blindsonen, tuter man. Trafikken her er den verste jeg har sett. Er det trangt om plassen, eller kø på veien, kjører folk over i det motsatte kjørefeltet og kjører videre der! Biler, busser, tuk-tuker og motorsykler deler de samme veiene. Jeg har sett hundrevis av nesten-ulykker, men heldigvis ingen ulykker sålangt. Folk sitter også oppe på tak eller i hengere, og ingen bruker setebelte såklart... Som Javier sa den første tuk-tuk turen vi tok her i Jaipur "Everything is so extremely dangerous here!". Det er sant. Og det som er enda mer skremmende er hvor fort vi vender oss til det. De første tuk-tuk turene spente jeg alle muskler, kikket meg rundt konstant og var helt utkjørt når vi kom fram. Nå er jeg klar over at det ikke er noe jeg kan gjøre fra eller til, og det går jo som regel bra...

Vår andre dag her, avlyste de forelesningen og alle på instituttet gikk hjem for å feire en festival med familien. Vi var overlatt til oss selv, og det aller meste i byen var stengt pga festivalen. Festivalen heter Raksha Bandhan og symboliserer båndet mellom bror og søster. Søstre knytter et rødfarget armbånd på brødrene sine. Her er Javier sammen med gutter som har fått armbånd fra søstrene sine.

Vi ble hengende på et kjøpesenter og lurte på hva vi skulle bruke dagen til. Nina og jeg prøvde fiskepedikyr.

12 k for 20 min. Jeg var lettet da de 20 minuttene var over. Og litt skuffet: fiskene hadde ikke gjort store forandringer på mine føtter.

Jaipur kalles "Den Rosa Byen". Gamlebyen i Jaipur består av røde bygninger.

Hawa Majal, et av Jaipurs mest kjente byggverk. Vindpalasset på norsk.

Den første helgen ble den store sightseeing-helgen. Her på vei i tuk-tuk til Amer Fort. 

Amer Fort tiltrekker mange turister til Jaipur hvert år. 

Vi fikk ri på elefanter opp til fortet! J Elefanten vår het Lucky og hun var 25 år gammel. 

Veldig fornøyd

Maria og Anette

Goodbye, Lucky!

 Amer Fort var først et hindu tempel, bygget på 900-tallet. 200 år etter tok Kachhawaha Rajputs (en folkegrupper) over Amer og gjorde det til sin hovestad i regionen. I 1727 flyttet lederen, Sawai Jai Singh II til sin planlagte by, Jaipur. 

Her sparte de ikke på utsmykningene.

Dukketeater

Jeg og politiet. De ville gjerne snakke med oss, men det var fryktelig lite de kunne si eller forstå på engelsk.

Tuk-tuk tur. Eller auto-rickshaw som de også sier.

Jal Mahal - palass i vannet like utenfor Jaipur. 

Man kunne kun se palasset fra avstand.

Hawa Majal (vindpalasset i den rosa byen) på innsiden.

"The Pink City" sett ovenfra

Her fikk vi kjøpe sukkerrør-saft. Denne oppfinnelsen presset saften ut av et sukkerrør. Utrolig hvor mye saft han klarte å presse ut av noe som så ut som et tørt bambusrør. 

Brungrønt, guffent og veldig søtt. Det holdt for Nina og meg å dele et glass. 

Søndagen ønsket vi å være norske turister i India. Vi ville ligge med en bassengkant å lese lekser og slappe av. Vi ringte 3 hoteller og besøkte ett. Ingen ville slippe oss inn med mindre vi betalte for et rom. Det var vi ikke villige til. Så vi ble anbefalt et sted hvor det var 3-4 utendørs bassenger og mange turister. Nina, Karl og jeg dro avgårde. Det var langt utenfor byen. Da vi kom der var det kun indere der. En vann-fornøyelsesplass kun for indere. Indiske menn i bare speedo og kvinner i betydelig mye større bade-plagg. 

Vi fant et hjørne av parken hvor vi kunne legge oss under et tre og lese. Det var like ved en kanal hvor vi tenkte vi kunne duppe oss når det ble for varmt. Det var ingen i den enden av parken... inntil vi kom... Plutselig var det mange gutter og menn som syntes denne delen av parken var veldig interessant. Slitsomt. Da vi var så varme og svette at vi holdt på å dø, ble vi reddet av gongongen. Den signaliserte at det var bølger i bølgebassenget. Vi fikk plassen for oss selv, kastet kjolene og tok en avkjølende dupp.

Her fikk vi en aldri så liten stund for oss selv. Snart ble vi trekkplasteret til denne kanten av parken...

Legg merke til at det nesten kun er menn i bassenget. Menn i speedo, damene i sari eller stor badedrakter som dekket skuldre og lår, gjerne også knærne... Vi spradet altså ikke rundt i dette bassenget og holdt oss unna alle vannskliene.

Så kom regntiden til Jaipur. Strømbrudd, monsoon, vann som kommer inn gjennom døren på rommet er nå en del av hverdagen her.