Dødsveien

Noe av det første folk spør meg om når jeg sier jeg har vært i Bolivia, er om jeg har syklet dødsveien. Jeg har vært i Bolivia tre ganger før og aldri syklet dødsveien. Dødsveien er en vei som går fra La Paz og ned i jungelen utenfor La Paz som heter Coroico. Veien er smal og med bratte skråninger ned i jungelen. Ingen autovern her.
I 1998 var det en mann fra New Zealand som kom på at dette kunne bli big business, å sende turister på sykkel ned dødsveien. De aller fleste som hørte om dette trodde at mannen var gal. Men det viste seg raskt å være veldig populært og etter hvert har flere turoperatører begynt å tilby denne turen.
Noen menneskeliv har dessverre gått tapt siden begynnelsen på bølga. Vi tok sjansen, og vi overlevde alle mann ;)
Turen begynner på iskalde 4700 moh. Det snødde da vi stoppet bussen og begynte å kle oss for dagen. Her er Vikingbikeren, Rune på prøvetur. Til og med denne vikingen lot seg imponere av hvilket vær værgudene serverte oss denne dagen.
Far med fullt utstyr, klar for en nesten 7 mil lang sykkeltur ned til jungelen. Fra 4700 moh til 800 moh.
Øyvind og Håkon snart klar for nesten 5 timer på sykkelsetet.
Alltid positive Frode lot ikke smilet falme pga snø og uvær.
Det skal jeg innrømme at det gjorde derimot jeg. Her er jeg og Elise på toppen av løypa, før vi begynner å sykle. Etter hvert var det ikke mye igjen av mitt smil. Regn i La Paz er ikke hverdags utenom regntida, men vi fikk altså snø og regn hele denne dagen. Jeg var så kald at jeg var nesten på gråten de første timene. Jeg trodde ikke fingrene og tær.
Far sitt kamera druknet dessverre på innsiden av jakkelommen, så vi har ikke særlig mange bilder fra selve sykkelturen. Etter ca tre timer kunne jeg faktisk kjenne tærne mine igjen. Da begynte turen å bli kjekk, tross at jeg hadde vært gjennomvåt fra begynnelsen av.
Vel nede i jungelen fikk vi bade i elva, dusje oss og lunsje. Her fikk vi også sett og hilset på noen jungeldyr.
Herr Nilson kom for å hilse på :)


Vi hadde blitt fortalt at vi skulle kjøre en annen vei tilbake til La Paz. Under lunsjen ble det røpet at vi faktisk skulle kjøre samme vei opp igjen. Det tok like lang tid å kjøre opp igjen som å renne ned på sykkel og det var vel så ille.
Etter en kort stund var vi omgitt av tåke og skyer, og vi så heldigvis ikke hvor langt ned skråningene gikk. Vi ble fortalt at på de verste stedene var det omkring 700 meter...
Hele veien opp satt guiden i tillegg og fortalte om alle ulykkene langs veien.


Det var dødsveien. En lang og hard dag. Joda, det var gøy, men været gjorde det til en hardere dag enn det burde vært. Dødsveien, been there, done that! :)