”Næmen, er du hjemme da?!” Jada, jeg er hjemme. Litt motvillig, men redningen fra en lang, mørk og trist høst er rett rundt hjørnet: en ny tur. Den skal fylles med mange nok gode minner til å smile hele vinteren over. Jeg føler meg heldig.
Bare en uke igjen nå, så flyr jeg av sted til et av de beste stedene jeg vet om. Der møter jeg Elise som igjen har bestemt seg for en periode med frivillighetsarbeid på barnehjem. Etter bare få dager tar vi en tur til Chile, bare på ferie.
Så begynner et nytt Boliviaeventyr med gamle og nye venner, gjensyn med kjære kjente barneansikter som jeg lengter litt etter hver eneste dag, dårlig mat, tynn luft, sol, sang og dans i høyden etc…
Ekstra kjekt for meg er at min far, Arve, min søster Bergitte og Trine, en venninne, kommer på besøk i to uker for å se Bolivia og for å være med på øyeblikket jeg begynte å drømme om for tre og et halvt år siden: åpningen av et nytt barnehjem.
”Når får jeg fadderbarnet mitt?”, er det flere som har spurt meg om i det siste. Jeg har blitt så glad hver gang jeg får dette spørsmålet. Akkurat nå er jeg litt lei meg og veldig skuffet. Jeg har så mange kjekke venner, familie og bekjente som har sagt ja til å være faddere for barn på barnehjemmet i Potosi. Enda veldig mange flere har vært med å sponse dette prosjektet økonomisk. Jeg er veldig takknemlig, men akkurat nå har jeg mistet litt motet. Det viser seg at det fortsatt gjenstår en god del arbeid på barnehjemmet og de 20 første barna som skulle ha flyttet inn i utgangen av august, kjenner vi fremdeles ikke navnene på.
Det er så mange som spør hvordan det går med barnehjemmet, og jeg har egentlig bare lyst til å svare ”bare bra”, men det er ikke helt sannheten. Da vi var nede og sjekket forholdene i 2009, var jeg så meget fornøyd og positivt overrasket over fremgangen. Hva har skjedd siden?
I Bolivia, som ellers i Sør-Amerika finnes en ”mañana- mañana- mentalitet”. Hvorfor skal man gjøre i dag det man kan utsette til i morgen? Så det burde ikke komme som et sjokk at ikke alt og alle er i rute her, men det er likevel un poco decepcionado...
Det er Frelsesarmeen lokalt i Bolivia som har ansvaret for byggingen og etter hvert driften av barnehjemmet. Mitt inntrykk av Frelsesarmeen i Bolivia er ikke i samsvar med ”mañana-mañana-mentaliteten”. Jeg var veldig imponert, spesielt av det ekteparet som hadde ansvar for byggingen av barnehjemmet i Potosi, samtidig som de drev et dagsenter i samme by. De ligger altså ikke på latsida. Men det er ikke alt Frelsen kan ha kontroll på heller.
Det har vært en kraftfull regntid som utsatte byggearbeidet. I samme gate bygges en ny skole, som jo er passende på mange måter, men som har opptatt arbeidskraften. I tillegg til dette er ikke Bolivia og heller ikke Potosi et politisk stabilt sted. Det har vært streiker og veiblokader i flere uker nå nylig som naturligvis har forsinket byggearbeidet.
Bygget som barna skal sove i er i tre moduler, som hver skal ha plass til 16 barn. Nå pushes det på fra Boliviafamiliens hold om at en av tre moduler skal gjøres ferdig først, samtidig som de prioriterer kjøkken og spisesal. Så håper vi og tror at hvertfall de første 16 barna er på plass innen åpningsfesten 16. oktober.
Så til dere som jeg har lovet et fadderbarn:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar