Finalmente estoy en Bolivia otra vez!

Reisen var lang, 30 timer. Det var verdt det. Det er alltid litt kjedelig å reise alene, men samtidig har jeg ingen unnskyldninger for å ikke lese kjedelig pensumlitteratur, eller å komme i snakk med andre mennesker.

Jeg hadde 10 timer venting på en av de kjedeligste flyplassene: Sao Paulo. Det er fint lite å gjøre der. Vi landet i 06-tiden og jeg hadde helst bare lyst til å finne en krok å legge meg å sove noen timer. Jeg kom i snakk med (eller ble oppsøkt av) en nigeriansk gutt. Denne gutten hadde en litt interessant historie å fortelle. Det var streik på skolen hans i Nigeria, langvarig streik. Han hadde søkt seg inn på en språkskole i Ecuador for 6 mnd og kommet inn. Han og kameraten hadde begge papirer på dette, men de hadde ikke visum til Ecuador. Dermed hadde de sittet i terminalen i 3 dager. De fikk ikke reise videre, eller komme inn i Brasil. Han fortalte at i morgen, altså etter fire dager i terminalen, ble de sendt tilbake til Nigeria. Dette fikk meg til å sette pris på at jeg tross alt bare hadde ti timer venting…

Siw møtte meg på flyplassen i Cochabamba. Derfra dro vi hjem til henne hvor jeg møtte Elise og Marion, to av de som er frivillige på Corazon Grande, og Maria som nå bor hos Siw. Vi hadde mye å snakke om under kveldsmaten. Det er godt å være tilbake.

Den første dagen var dagen da alt skulle ordnes. Vi dro innom spanskinstituttet og hadde tepause med studenter og lærerer. Det var veldig koselig å møte lærerne igjen, spesielt Gladys, som husket meg denne gangen J Det er også alltid gøy å være innom der fordi det var dette bygget Anna, Kjerstin og jeg bodde i da vi jobbet på Evangelina i 2008. Det bringer mange gode minner fra den beste høsten jeg kan huske.

Det har blitt mye strengere å få turistvisum til Bolivia. Tidligere kunne man som norsk, få være her i tre måneder, reise en tur ut av landet, og så få nye tre måneder når man kommer inn. Nå fikk jeg bare 30 dager da jeg kom inn i landet og måtte på immigrasjonen for å opplyse om mine rettigheter om 90 dagers turistvisum, og svare på et par spørsmål om hva jeg skal i Bolivia. Skal en være lenger, må en betale bøter per dag.

Situasjonen har ikke bedret seg for alle innbyggerne heller, akkurat... Mange triste skjebner.

Senere dro Elise og jeg til Evangelina Booth. Det var et lykkelig øyeblikk. Jentene gjorde seg klar til å gå på skolen, men vi fikk utvekslet noen ord og enda flere klemmer før vi fulgte dem. Det var flere jenter som har flyttet ut fra hjemmet og mange nye små som har kommet til. Det er godt å se at tilstanden for noen av jentene forbedrer seg, så de kan bo hos slektninger, og at andre trengende kan få plassen på hjemmet. Men for meg er det selvfølgelig litt trist også… :P

Det er ikke før jeg er tilbake at jeg kjenner hvor mye jeg har savnet dette. Menneskene her er så vennlige og hjelpsomme, dette sier jeg som ikke stoler på fremmede. Jeg føler meg så mye tryggere og langt mindre plaget på gata enn da jeg var i Mellom-Amerika. Til tross for at de har så lite, ser jeg stor takknemlighet i dette landet. Jeg gleder meg stort til de neste 5 ukene, er spent på besøket i Potosi, men alt i alt kunne jeg ønske at det var mye mer enn fem uker jeg skulle være her.

Før Elise og jeg satte oss på nattbussen til La Paz, møtte vi Maria, Marion og Nadine på Café Paris.

På nattbussen spanderte vi ”bus cama” på oss selv, det vil si busseter som overgår all business class. Beste kjøpet til nå!

Nå sitter vi å venter på neste fly i et ingenmannsørkenland som heter Iquique i Chile. En liten, ny flyplass, nesten helt for oss selv…

Til slutt legger jeg med noen bilder fra Potosi, som Elise har knipset for to uker siden.
Hovedbygget med en del mangler. Vinduer og dører er på plass og de fire borterste vinduene, som blir sovemodul 1, er nesten ferdig. Her flytter forhåpentligvis de første 16 barna inn om en kort stund.
Fra taket på spisesal og kjøkken, som dessverre har en del mangler fremdeles...
Fortsatt på taket. Det store bygget i bakgrunnen er en ny skole, som noen av barna sannsynligvis kommer til å gå på :)