Adios, Nica...

Oppholdet i Nicaragua har vært noe utenom. Det har vært spesielt og det har bydd på mange utfordringer som vi har måtte takle. Det har vært lærerikt, emosjonelt til tider og bra på mange måter. Vi har lært mye spennende om Latin Amerikansk kultur, mye om Nicaragua og mye om det å studere.

Aldri før har jeg vært så genuint interessert i et lands historie, som det jeg har vært i Nicaraguas historie. Aldri før har jeg sett så mange pistoler, som etter at jeg kom til Nicaragua. Aldri før har jeg forstått så godt hva feminisme innebærer. Skulle jeg vært her lenger, hadde jeg blitt medlem i en feministgruppe. For aldri før jeg følt så mye hat for det motsatte kjønn og for machismo-kulturen.

Det gjør meg vondt å se små gutter leke med pistoler. Hjemme har jeg hørt eldre folk si akkurat det samme, og jeg har tenkt at de er gammeldagse og at de selv helt sikkert lekte cowboy og indianer da de var små. Her kjenner jeg selv en ekte klump i magen når jeg ser akkurat dette. Lekepistolene til disse småguttene ser helt like ut som den pappaen går med bak i buksa hver eneste dag, eller som han har i hanskerommet i bilen.

Dilcia, gruppelæreren vår, er trolig den som har lært meg mest om Nicaraguas historie og kulturen her.

Hun har delt mye fra livet sitt og sine erfaringer og vi har fått stor respekt for denne dama. Siste gruppetimen kom vi såvidt inn på temaet machismo (igjen...) og hun sa "Aldri gift dere..." før hun la til "... i hvertfall ikke med en mann herfra...!".

De siste dagene før skriftlig eksamen, satt vi mye inne og leste og pugget. Det ble mange tenkepauser og snakkepauser. Anna og jeg har snakket mye om oppholdet vårt her, om det som har vært bra og om det som har vært mindre bra. Vi har begge reist en del tidligere, men vi har likevel begge fått et kultursjokk da vi kom til Nicaragua.
Det verste har definitivt vært at vi aldri har kunnet føle oss trygge. Hvor enn vi går eller hvor vi sitter, må vi være på vakt. Machismo-kulturen har også vært noe av det verste. Å gå rundt og føle seg som et objekt, å finne seg i å bli niglodd på, plystret, ropt og kysset etter, er ikke noe jeg takler.

Det har vært mye å vende seg til; fyrverkei annenhver kveld og sykkelpoliti med fotballfløyter.Vi visste ikke hvordan vi skulle håndtere all oppmerksomheten vi fikk, vi visste ikke noe om de sosiale kodene, hvordan vi burde ordlegge oss, kle oss, etc...
Det har vært en del å finne ut av...
Noen løsninger her er bare så latterlig, herlig primitive.
Jeg er nødt til å nevne den lokale mobilsperren her; de limer fast batteriet i telefonen, både over og under. Altså kan du ikke åpne telefonen eller ta ut batteriet og skifte simkort...

Her en dag da vi sto på kjøkkenet sa Anna plutselig:"Steike so godt me har da i Norge altså! Me kan gå på jobb frå åtta te fira og så gå hjem og ha et liv utenom!" Noe å huske på når arbeidsdagene blir lange i sommer...

Vi har tross alt hatt en fin tid her, og vi har hvertfall fått mange nyttige erfaringer.
Vi har blitt kjent med mange interessante mennesker, vi har blitt kjent med en ny kultur, vi har lært litt spansk og mye om grammatikk. Vi har gode minner hos og sammen med en familie som vi aldri vil glemme. Vi har også blitt bedre kjent med oss selv og hverandre.
Det er med blandede følelser at vi forlater Nicaragua.

Et av Nicaraguas mest kjente bilder.