Nicaragua, Nicaraguita! ...y los Nicaraguenses...

Det er allerede en måned siden vi kom til León. Tiden har gått fort.
Det er sånn som skjer når en har mye å henge fingrene i og når en har det fint.
Med forelesninger, konversasjonstimer, seminarer, lesing og pugging, så har vi fått inn litt spansk og litt kunnskaper om Latin Amerikansk kultur. Vi har også begynt på salsakurs to kvelder i uken.

Machisme, alkoholisme, fattigdom og kriminalitet er en del av hverdagen her. León er ingen turistby, her skjermes man ikke fra hverdagslivet. Hver dag går eller kjører vi forbi menn som ligger i veikanten eller fortauskanten. Hvar dag møter vi folk som tigger.

Jeg tør å påstå at jeg har reist en del i løpet av mitt relativt korte liv. Likevel har jeg aldri blitt så plaget av folk fra det motsatte kjønn på gata, som det jeg blir her. Det motsatte kjønn, ja. For det er ikke bare mannfolk. Gutter ned i ti-års alderen plystrer, kysser og roper etter meg på gata.
Dette er en del av machisme-kulturen. Vi kan godt legge mye av skylda på mannfolka selv. Men deres mødre er nok ikke helt uskyldige heller. Gutter oppdras til å ha mange kjærester fordi det er status i samfunnet, gutter kaller mora for hore ol. uten å bli korrigert, gutter oppdras til å være mammadalter...

Det å få så mye ubehagelig oppmerksomhet på gata, gjør oss litt sprø. Mannfolk i gjenger som lener seg over oss når vi passerer, roper, kysser og plystrer etter oss. Jeg forstår faktisk ikke hva de vil oppnå. Jeg har jo en anelse...men jeg begriper ikke at de tror at dette er veien å gå. Hva forventer de at jeg skal gjøre?
Til nå har vi stort sett gått med hevet hode og prøvd å ignorere, slik vi ser at de fleste andre nicaraguanske jenter gjør.
Jeg føler meg likevel ikke helt komfortabel. I mitt hode tenker jeg at de sikkert godter seg og ler av meg etter at jeg har passert. Jeg føler meg som taperen fordi at jeg ikke hadde guts til å svare. Mange ganger har jeg lurt på hva som ville skje om jeg slengte en virkelig ekkel frase tilbake som fortalte hva jeg synes om disse vemmelige sjekketriksene deres.

På utflukt til gamlebyen, León Viejo. Her foran Lago Managua og vulkanen Momotombo.
Noen av våre medstudenter =)
Merkelig tre med en frukt som visstnok brukes til alt; instrumenter, juice, medisiner...
I León Viejo. Anna syntes det var akkurat like interessant som det oppsatte gliset på bildet tilsier =P
Et annet fenomen som virkelig preger samfunnet her, er klientilisme. I politikk, arbeidsliv, samfunnsliv og hverdagsliv gjelder det å ha de rette bekjentskapene, det rette navnet og å tilhøre den rette familien. I Nicaraguas historie kan man stort sett lese at det er familier som har styrt landet. Den avdøde mannen til henne som vi bor hos, har vært både helseminister og rektor på universitetet i León. Han var også en Sandinista (tilhørte et av de politiske partiene her). Vi har lagt merke til at det har stor betydning for henne og hennes sønner at de bærer farens navn.
De er ikke høyt på strå, og de har absolutt jobbet for å komme seg dit som de befinner seg nå.

Dilsia, læreren vår i konversasjonstimene, fortalte om moren hennes som var veldig syk. Hun kommer fra en relativt fattig familie uten særlig status i samfunnet. Sykehuset ville ikke operere henne så raskt som det var nødvendig. Rigo (sønnen til hun vi bor hos og sjef for kulturstudier i Nicaragua. Han arbeidet også tidligere som lege) kom da med henne til sykehuset og moren til Dilsia fikk operasjonen på dagen...
Slik ser det ut når studenter er på gruppetur...
Tilværelsen som student er ikke så aller verst. Med norsk sjokolade og gode gyngestoler, kan man klare alt!

Jeg ble lett forelsket. Vi var kjempegode venner de to første dagene. Da var bølgene snille mot oss. De siste dagene har vi kranglet litt. Både vi to og vi og bølgene. Jeg håper og tror at vi bare trenger litt mer tid sammen til å bli bedre kjent. ;)
Skolebussen vår, med god plass til alt og alle.
Anna ute i gata, venter på bussen.
Fruktmannen - han selger altså frukt
Jepp, det er en mus. I dusjen vår. Det er drama her, kan jeg fortelle. Vi har både mus, edderkopper og firfisler på besøk. Denne er den eneste som har kommet ned fra taket og inn til oss så langt. Men det var dramatisk nok. Bildet er litt dårlig, men det våger jeg å skylde på Anna. For mens hun sto på dolokket og skulle knipse bilder og filme, måtte jeg sjekke om denne musa levde eller om den var død. Den var i live den, kan jeg fortelle!
Vi tilkalte Marcelo, "broren vår" som kom med gummihansker og plastpose og reddet oss fra rabieskrabatet...
Vestlandslefse. Noe jeg tror jeg aldri har smakt før jeg ble kjent med Anna =)
Forrige helg hadde vi lesehelg. Det vil si at vi var i León og fikk lest mye. Men vi fikk også delta på en del kulturelle opplevelser sammen med vår kjære vertsfamilie.

På lørdag tok Doña Sandra oss med ut på åpningen av en idrettsarena. Det var et kjempefint sted med flere fotballbaner, svømmebasseng, treningsapparater, lekeplass og kafé. Stedet lå litt utenfor León og var et fint sted for de som er litt fine på det...
Det interessante var at dette var åpningen av dette stedet. De hadde en seremoni for å offisielt åpne og for å velsigne stedet. En katolsk prest var der og sa noen fine ord, folk bad og korset seg, og til slutt velsignet han stedet med å ta en grein fra en busk, dyppe den i vann og sprute vann på gulvet mens han sa noen velmenende ord.

Søndagen tok de oss med til gravstedet der mannen til Doña Sandra er begravd. Det var ti måneder siden han døde. Her ble det bedt bønner, lest vers til Jomfru Maria og tørket tårer. Følte meg litt som et utenforstående publikum akkurat da, men hverken Doña Sandra, sønnene eller svigerdøtrene så ut til å være utilpass for at vi observerte. Doña Sandra takket oss for at vi var med. Tror hun er stolt av å vise fram kulturen og skikkene i Nicaragua. Og det er vi veldig takknemlige for =)
Etterpå dro vi ned til innsjøen og knipset litt bilder. Momotombo og Lago Managua.
Jaime og Lesley. Jaime er sønnen til Doña Sandra. De bor egentlig i Spania, men er hjemme en måneds tid nå. Veldig kjekke folk som er flinke til å praktisere spansk med oss.

Det er mange hyggelige Nicaraguanere her. Ingen tvil om det. Familien vi bor oss er kjempegreie, og gjennom de har vi møtt mange hyggelige mennesker. Men...
Blant studentene er vi de eneste som ordnet oss vertsfamilie før vi kom hit. Vi bor på en litt annen kant av byen enn de andre, og går derfor litt mer alene enn de andre. Med andre ord er vi kanskje litt mer utsatt og litt mer sårbare enn de som nesten alltid går ut i gjenger. Vi har uheldigvis møtt mange mindre hyggelige mennesker i dette landet. Det er tydeligvis delte meninger og følelser om turistene. Noen har forstått hvilke muligheter som ligger i turisme. De tar godt vare på oss, reiser seg for oss på bussen ol. Det siste er selvfølgelig helt unødvendig, og jeg nekter naturligvis å ta plassen deres, men takker fint for tilbudet.
Andre igjen har virkelig ingen interesse for oss lyshuda og blåøyde, og behandler oss veldig respektløst.
Noen eksempler:

Anna og jeg skulle ta chickenbussen ut til studiesenteret på stranda en dag. Kulturstudier har egen buss til studiesenteret, men den går ofte kun om morgenen og tilbake om ettermiddagen. Denne dagen hadde vi kun undervisning på ettermiddagen, så vi tok lokalbuss. Vi gikk til mercadoen hvor bussen går fra. Bussen har ikke egentlig faste tider, Den går når den er full (les overfylt). Det var mye mennesker på bussen, men et par ledige seter. Anna spurte en mann om det var ledig ved siden av han. Han ristet på hode. Vi ble stående til bussjåføren kom inn. Sjåføren spurte samme mann om det var ledig ved siden av han. Han svarte ja (!). Sjåføren ba Anna sette seg på dette setet. Da mannen som satt der så at Anna kom, ristet han på hode. Han ville tydeligvis ikke la Anna sitte ved siden av seg. Han brydde seg ikke om å flytte posene i setet for å lage plass til Anna. Anna satte seg der, på kanten av setet og følte seg hatet hele bussturen...

En dag da vi var på salsakveld på "Olla Quemada", kom en mann bort til vårt bord. Her satt det kun norske jenter. Det første og eneste han spurte om, var om noen kunne kjøpe øl til han. - Sorry, kompis. Du har virkelig ikke skjønt det...

Vi har gått på salsakurs et par uker. Veldig kjekt å lære salsa, men de lokale som vi først var på gruppe med, var noe spesielle. Læreren, en skikkelig selvgod 18-åring med stort behov for å markere seg, gav oss streng beskjed om at vi ikke hadde lov til å prate, men kun danse i disse timene. Selv snakket han en del, særlig med de andre lokale guttene mens vi danset. En av disse andre lokale guttene rakk plutselig fing til meg mens vi danset. Jeg har ikke den fjerneste anelse om hvorfor, men han snakket med læreren like før. Læreren snudde seg mot meg, rynket på nesa og ristet på hode som om han sa "Ikke bry deg...".
Men hvordan kan jeg ikke bry meg om det...?
Vi ditcha læreren og byttet gruppe like etter.

I dag dro vi sammen til gamlebyen, León Viejo.
Da vi kom tilbake til byen, gikk vi for å spise og handle noen ting vi trengte før vi gikk hjem.
På vei hjem, i et mindre befolket øyeblikk, merket vi tre gutter som fulgte etter oss. De kom nærmere og nærmere og vi følte dem som en trussel. Bestemte oss for å krysse gaten og gå over i en mer trafikert gate. Akkurat da kom en av disse kjekke sykkel-security folka, med samme mistanke som oss. Han stoppet de tre mens vi løp over gata.
Like etter passerte han oss med et smil og et nikk. Jeg har virkelig sansen for disse sykkelvaktene her. Får litt Pacific Blue-safety-feeling =P