Store gleder i hverdagen

Vi har etter hvert funnet oss til rette i León, en by med store kontraster.
Her er et av byens flotte boliger som du virkelig legger merke til om du går forbi det. Eieren er visst besatt av engler og katolske figurer og huset er fylt av dem. Om du går forbi en dag og porten er åpen, får du litt av et syn....
Teateret i León.
Katedralen. Den ligger midt i byen og alt går ut fra den. Men den er ærlig talt ikke spesielt flott. De har begynt en oppussing på siden der, så det kan bare bli bedre.
León betyr løve. Skjønte du det ikke før du kom hit, skjønner du det garantert når du kommer til parken og katedralen ;)
Utenfor katedralen
Handlegate med små boder
Minnesmerke. Veggen bak er et eneste stort maleri. Hvis du har litt kunnskap om Nicaraguas historie, kan du visstnok lese hele historien av bildene på veggen.
Bilene har klistremerker og flagg i vinduene som representeret politiske partier. Universitetet her har nå fått en ny rektor som har sagt at han vil at de skal inngå et tett samarbeid med FSLN, som er et av de politiske partiene her. Røde og svarte flagg er allerede hengt opp på universitetsområdet. Og som her; politiske motiver på murveggene i byen.
Akkurat da jeg tok dette bildet, skjedde det som ikke skulle skje; jeg ble oppdaget. Hvitt menneske med kamera = penger. Plutselig stod det en jente bak meg som begynte å prate. Hun så ut til å være på min alder. Hun kommenterte motivet som jeg tok bilde av, spurte hvor jeg kom fra og hva jeg gjorde her. Etter hvert begynte hun å prate om seg selv. Hun het Christina, var 22 år og hadde for 2 mnd siden født sitt første barn. Et prematurebarn som fortsatt lå på sykehuset. Hun var alenemor og forklarte for meg at det var veldig tungt. Hun spurte meg om jeg hadde mulighet til å hjelpe henne med melk til barnet, fordi dette var så dyrt.
Jeg er gjerne avvisende mot tiggere og pågående mennesker. I det siste har jeg også blitt veldig skeptisk til alle hyggelige Nicaraguanere...
Jeg spurte henne hvor mye det kostet. Da var hun kjapp med å svare at hun ikke ville ha noen penger fra meg, hun trengte bare næring til barnet. Hun ville ha meg med til et apotek å kjøpe melkepulver. Jeg skulle foreløpig samme vei, og tenkte at nå var det uansett for sent for å si nei.
Jeg var ikke kjent i området, så jeg spurte hvor apoteket lå. Hun sa to min å gå , noe om et mercado og pekte i en retning, helt motsatt retning av der jeg skulle.
Jeg sa, uten å lyge at jeg ikke hadde så mye penger med meg og at jeg hadde dårlig tid fordi jeg skulle nå en forelesning som lå i motsatt retning. Dessuten er jeg i overmåte skeptisk til å følge etter fremmede. Hun visste at jeg hadde kamera og penger i sekken, og en vet aldri hvor hun skulle ha meg med...
Jeg ga henne til slutt 140 cordobas, som er i underkant av 50 norske kroner. Det var det den minste pakken med næring for prematurbarn kostet, hevdet hun. Ikke vet jeg om denne jenta snakket sant eller ikke. Denne gang kom jeg meg fra det uten å være unfriendly og kun med tap av 50 norske kroner. Om pengene gikk til næring til et prematurbarn eller helt andre ting, får jeg aldri vite. Uansett kjenner jeg at det irriterer meg at hun stoppet akkurat meg og spurte meg akkurat det spørsmålet, kun fordi jeg er hvit. En får aldri helt fred i gatene her.
Det er utrolig vanskelig å vite hva en skal gjøre i slike situasjoner som denne. En vil ikke være avvisende, men heller ikke bidra til at tigging blir en hovedinntekt for menneskene her...

I helgen reiste jeg igjen til San Juan del Sur. Med kun et mål: kjøpe meg et surfebrett. Her har jeg jo vært før, men det er et fint sted. Her på vei til Jesus som vokter over byen.

Yngvild, Katja og Marit på vei opp til Kristus-statuen.
Denne dagen var trolig den mest lykkelige dagen min siden vi nådde Nicaragua. Brettet kjøpte jeg brukt av en tilfeldig fyr på gata. Det var virkelig fint brukt og akkurat den størrelsen jeg håpet å finne. Har kun prøvd det en gang og er veldig forelsket!!!

Den snille faren til Anna kom på en snarvisitt til Nicaragua. Han hadde med pcer, bøker og annet som vi ble frastjålet men trenger. Han hadde også med litt trøst i form av norsk melkesjokolade og norsk mat. Vi har delt litt med oss, med familien og de elsker norsk sjokolade ;)
Annas snille pappa =)
Anna og Lars Åge på Olazul, et hotell ved stranden.
Olazul har et fint basseng for fine gjester. Var ikke så mange av de, så bassenget hadde vi for oss selv
Hei hå, så tar vi skolesekken på...

Nicaragua er et spennende land å studere i (kanskje litt for spennende til tider...). Det har en meget interessant og trist historie, som vi fremdeles strever med å få helt taket på, og en interessant kultur. Det er Amerikas 3. fattigste land etter Bolivia og Haiti.
Nicaragua har 5,7 millioner innbyggere hvorav 2,5 millioner lever i og rundt Managua.
Gjennomsnittsalderen er 21 år!

I León bor ca 80 000 mennesker. Altså en by som er litt større enn Sandnes. Stranden ligger 20 km fra byen.
Her er ikke mange turister utenom de norske studentene. Vi får mer enn nok oppmerksomhet i gatene her...
Taxiene her må jeg bare nevne kort. I Managua blir vi jo advart (litt for sent) om å aldri ta taxi. Her i León er det liksom det en gjør. Ikke nok med at en skal ta taxi, men alle taxier er kollektive. Så om vi setter oss inn i bilen, det sitter folk der fra før, og taxien kjører i helt motsatt retning av der en skal, må en ikke bli redd.... Store motsetninger mellom to byer som ligger med 90 min avstand. Vi er ikke helt trygge på taxiene ennå, men det kommer seg ;)

Machismen står sterkt her og det er et interessant fenomen som fortjener et avsnitt i denne bloggen.
Et eksempel på dette er Carolina, som jobber på studiesenteret på stranden, og har 20 søsken!
Alle er hennes halvsøsken. Hennes mor hadde bare henne, men hennes far hadde mange andre kvinner. Dette er, om ikke helt akseptert, så er det faktisk ganske normalt. En mann med mange barn og mange kvinner har høy status her. Gifte menn finner seg ofte yngre jenter, som dessverre veldig ofte blir gravide. Mannen forlater sjelden sin kone pga dette, og dermed er det mange enslige mødre her. 25 % av alle jenter har i en alder av 17 år fått sitt første barn. Det er heller ikke uvanlig at jenter ned i 14-årsalderen bærer rundt på spedbarn. Seksualundervisning er fraværende i skolen...

Katolisismen har preget landet og styresettet. Opplysningstiden og reformasjonen tok veien utenom Latin Amerika, og samfunnet her er derfor veldig konservativt. Nicaragua har f. eks en av verdens strengeste abortlover (nulltoleranse) og det er ikke lenge siden skilsmisse ble akseptert.

Vi hadde en dag med introduksjon til Nicaraguansk samfunn og historie. En fra ambassaden var her og fortalte bl.a om en jente på 9 år som var blitt voldtatt av stefaren sin. Hun ble gravid, men fikk ikke lov til å ta abort i Nicaragua. 9 kvinner fra en feministgruppe her tok med seg jenta til Costa Rica og fikk gjennomført en abort. Disse 9 kvinnene fikk reist tiltale mot seg da de kom tilbake til Nicaragua. Stefaren går fri.

Dilzia, som er gruppelæreren vår, er feminist. Hun forteller om oppveksten sin, at de var 11 søsken og levde under fattige kår. På julaften fikk bare et eller to av barna gave hvert år. Neste år var det en eller to andre av søsknene som fikk. Hvert år fikk hun likevel beskjed om å skrive ønskelisten, til tross for at hun ikke kom til å få noen gaver.
Dilzia har kun en sønn, tross at hennes mann ønsker flere barn og hennes foreldre ønsker seg mange barnebarn. Hun sier at historien fra hennes barndom ikke får gjenta seg. Hun vil kunne gi sitt barn alt det han trenger av materielle ting, av omsorg og av tid. Hun jobber som lærer på dagtid og lærer for oss på kveldstid. Mannen liker ikke så godt at hun jobber, men det har hun likevel aldri tenkt å slutte med...