Kultursjokk og diverse

En stund siden jeg har blogget og det har skjedd nye siden sist.
De to siste ukene har vært veldig travle. Vi har hatt en forelesningsrekke i Latin Amerika kunnskap i tillegg til de vanlige forelesningene.
I tillegg til det har jeg begynt å gå på alle spanskforelesninger (også de i innføring) for å få med meg mest mulig. Jeg tror jeg snakker for oss begge (Anna og meg) når jeg sier at vi er litt oppgitte og frustrerte over spansk grammatikk. Vi kom hit for å lære å snakke og skrive spansk, men alt vi gjør er å sitte å lese og pugge. Tror aldri jeg har snakket så lite spansk mens jeg har vært i et spansktalende land som det jeg gjør nå...

Til tross for dette har vi det veldig fint. De siste ukene har vi vært på kafé, på kino, på tur med familien vår og på tur sammen med noen av de andre studentene.
Vi har også begynt å ha noen utflykter til forskjellige steder i byen, med Dilcia, læreren vår i konversasjonstimene.

Og så har vi bakt boller, da... =)

Ikke like lett i gassovn... de ble ikke like gode som hjemme, men var absolutt spisende!
Bolla quemada...

Jeg har mye å fortelle om Nicaragua og om kulturen her. Hver dag er det noe eller noen som overrasker meg her.

Noe av det første vi ble fortalt av Kulturstudier da vi kom hit, var at tålmodig var viktig i Nicaragua. Det finnes ikke effektivitet her. Jeg er uenig i dette og priser all effektivitet jeg treffer på. Tre eksempler på dette:

Salman, det lokale supermarkedet har en "caja rapido", altså en kasse for de med få varer for at det skal gå raskere. Genialt!

Vi var sammen med Dilcia på et museum om Ruben Dario, en kjent forfatter fra Nicaragua. Jeg er ikke så veldig begeistret for besøk på museum, særlig ikke med guide som skal fortelle hele historien i detaljer. Men denne guiden her fikk det fort gjort; 30 min maks =)

Forrige uke var i bursdagen til Marcelo, sønnen til Doña Sandra. I halv ni-tiden begynte familie og venner å komme. Vi satt og pratet en time før det var middag. Vi satt med bordet i halvannen time. Da var middag, kake, snakk og morsomheter unnagjort, bursdagsbarnet gikk til sengs og de andre gikk hjem.
Det var faktisk et skikkelig bra bursdagsselskap! Hvorfor skal alltid familieselskap vare så lenge? Jeg er virkelig for disse korte selskapene som avsluttes mens det fremdeles er gøy. Da kan man glede seg til neste gang!

Vi har altså fått noen positive overraskelser her i Nicaragua =)

Hver dag møter vi og hører vi likevel om urettferdige og triste skjebner. Klasseforskjellene blir tydeligere og tydeligere for oss...
Som tidligere nevnt, bor vi hos en velstående familie. Selv vil de nok aldri kalle seg velstående, og de er langt fra overklassen. De er arbeiderklasse og det er tydelig at de har studert lenge og jobbet seg opp dit de er i dag.
Men (har jeg nevnt det før?), klientelismen står sterkt her. Klientelisme er favorisering av befolkningsgrupper; slektninger, venner, partilojale ol. En trenger ikke lese mye av Nicaraguas historie for å skjønne at presidenttittelen har gått i arv i familier. Dette hender ikke bare i politikken, men også i hverdagslivet.

Doña Sandras mann var både rektor på universitetet i León, og han var i en periode helseminister. Hans barn er blant de mest privilegerte i samfunnet her. Ikke bare fordi de har jobbet seg opp til det og fortjent det, men mye fordi de bærer farens navn.
Vi fikk være med familien vår på tur en søndag, til en strand som er litt lenger borte enn Las Peñitas, hvor vi studerer. Stedet heter Salinas. Her har de også et strandhus.
Det var et fint sted og vi hadde en kjempefin dag sammen med de.
Salinas
Snillere bølger enn vi er blitt vant til...
...og herlig ettermiddagssol...
To skjønne jenter i bølgene
Martin og Alana - søskenbarn
Alana, alle lilles "amor"
Larissa og onkel Jaime chiller'n i hengekøya
Familien vår har et stort hus i León. Her har de hushjelp, vaktmester og diverse folk som er innom til tider og utider (gartner, nattevakt...).
De har også tre strandhus på tre forskjellige strender. På hvert av disse stredene, bor det en familie i et lite hus på samme tomt. De har som oppgave å se etter og å fikse på strandhuset til familien dersom det er behov for det.
Familien vår har altså et x antall mennesker som arbeider for seg. Det høres i og for seg bra ut, siden arbeidsledigheten er stor. Men...
Et eksempel er hushjelpen vår. Hun har selv 8 barn. De er voksne nå, men hun har jobbet her som hushjelp i 16 år. Hun jobber mange timer til dagen. Jeg lurer på hvordan hun har hatt mulighet til å ta seg av sine egne.

Vi kjenner på kroppen at dette er noe som er meget annerledes fra vår kultur. For vår del er det helt naturlig at vi skal vaske opp etter oss selv, at vi venter på hverandre hvis vi trenger noe i skapet etc. Men her beordres hushjelpen rett som det er til å vaske opp for oss, til å flytte seg for oss fordi vi skal hente ting... Dette takler jeg rett og slett dårlig. Hun derimot, hun vasker, flytter på seg og gjør akkurat det hun får ordre om med et smil om munnen...

Det er altså sterke inntrykk og store forskjeller vi har møtt her i Nicaragua. Vi skulle gjerne hatt så mye mer tid sammen med disse menneskene for å prøve å bedre forstå, å lære kulturen å kjenne og for å fordøye disse inntrykkene. Vi har kommet mye nærmere inn på kulturen enn vi gjør bare av å lese.
Noe som sjokkerer meg litt, er Kulturstudiers rolle i alt dette her.
For meg (og flere av studentene) ser det ut til at Kulturstudiers virksomhet her i León, i et fattig land som Nicaragua, er med på å opprettholde disse store forskjellene og klasseskillene. Et privateid firma som tilbyr utviklingsstudier og studier i CSR (corporate social responcibility) - samfunnsansvar.
Vi (og delvis lånekassen) betaler i dyre dommer for å studere her, i et land i utvikling, og vi håper selvfølgelig at våre penger kommer til nytte der de behøves. Det ser dessverre ikke slik ut... De fattigste som ikke har hatt råd til en utdannelse, kan jobbe som vaskehjelp på hostellet for en luselønn. De får aldri mulighet til mer enn å forsørge familien sin og å få et greit liv her i León. De mer velstående som har eiendommer og utdannelse som Kulturstudier kan dra nytte av, tjener seg rike.

Nei, jeg har ikke noe bedre forslag til hvordan dette kan løses. Jeg har heller ikke sjekket opp i Kulturstudiers etiske retningslinjer eller budsjettet. Jeg har kun fått mange inntrykk og pekepinner på hvordan det ser ut til å være. Min konklusjon er ingen annen enn at det er en komplisert og urettferdig verden...
Anna bestemte seg, tross alle vulgære machoer her, å få tilbake sin naturlige hårfarge. Hun har kansellert alle reiseplaner i etterkant av studieoppholdet og har booket om flyreisen til Norge samme dag, samme tidspunkt og alle se samme flyene som meg! O, store glede og herlige griseflaks!
På kafé med spanskgruppa vår og læreren, Dilcia.

Jeg har nevnt tidligere at vi ikke føler oss veldig elsket av den nicaraguanske befolkningen. Noen ser naturligvis betydningen av turisme og tar godt imot oss og er oppriktig hyggelige. Andre igjen er meget lite vennlige; avvisende, vulgære, uinteresserte...
Vi spurte Dilcia, læreren vår om hva nicaraguanerne synes om oss og om turister generelt.
Vi fikk bekreftet våre tanker rundt dette.
Noen ser at Nicaragua har potensial når det gjelder turisme. De er vennlige mot turistene og bryr seg om å vise landet og folket sitt fra sin beste side.
De som ikke liker oss kan ha flere grunner til det. For det første kan det være at de ikke har respekt for oss på grunn av at vi (noen av oss) oppfører oss eller kler oss upassende i forhold til deres vaner og deres kultur. For det andre er det stor sannsynlighet for at det er mye sjalusi. Det at vi kan komme her på gjennomreise eller for å studere, at vi kan gå ut på restaurant og på shopping omtrent når det passer oss, at vi kan reise rundt og oppleve Nicaragua, er noe som mange nicaraguanere aldri får muligheten til.
Noen ganger kjenner jeg at jeg har lyst til å forsvare meg med at jeg har stipend og lån fra den norske staten, og i tillegg til dette jobber jeg mye når jeg er hjemme. En nicaraguaner kan jobbe så mye han/hun bare vil, men vil aldri få de samme mulighetene. Lån og stipend for å studere er ikke noe som er for alle. Å få reise i sitt eget land, er det kun middel- og overklassen som har mulighet til.
En av damene som jobber på et av hostellene her (en voksen dame), har aldri vært utenfor León.

Et vanlig fenomen her i Latin Amerika, er å reise til andre land, stort sett USA, for å jobbe og tjene penger. De som gjør dette, får dårlig betalte jobber og jobber mange timer til dagen. Men de får reise til USA, de får mulighet til å kunne sende hjem penger til familien og de reiser tilbake til Nicaragua med mer penger enn folk flest her.
Et bilskilt i Leóns gater. Det er ikke umulig at det ligger noe alvor bak. En pistol i hanskerommet eller i beltet på buksa er dagligdags her. Ikke nødvendigvis for å drepe, men for å forsvare seg...

Mange inntrykk, mange tanker, mye på hjertet... Jeg ser at denne bloggen blir veldig lang...
Skal prøve å runde av med noe litt mer oppløftende:
Vi var på tur i helgen!
Vi dro til Somoto, en by nord i Nicaragua, nær grensa til Honduras.
Adobes, steiner laget av jord som står til tørk i sola. Det er slik de bygger hus på landsbygda i Nicaragua.
Vi dro til Somoto, en by nord i Nicaragua, nær grensa til Honduras. Det er en canyoen her i Somoto som ble dannet av et jordskjelv for 10-15 millioner år siden. Den er ca 6 km lang og ble oppdaget for kun 7 år siden. Vi delvis gikk, delvis svømte gjennom. Det var en fantastisk fin tur med en veldig fin gruppe.





...og slik vasker man klær på landsbygda: først i elva, så til tørk på steinene.
Krysning av ku og esel? - Ukult, stakkars...
Embla, læreren til spansklæreren vår var med. Hun er veldig skjønn og imponerte oss alle denne helgen med sin utholdenhet. Her holder hun en krabbe, faktisk! Ikke visste jeg at det fantes krabber i elver...
Yngvild og jeg holdt naturligvis oppe dette treet for at de andre kunne passere... ;)
Tid for en powernap, Anna?

Etter å ha kommet oss gjennom canyonen, gikk vi den bratte veien opp til en av sidene. Der var det bygget en utkikksplass hvor vi sov. Noen i telt, jeg i hengekøye.

Det var den kaldeste natta jeg har opplevd i Nicaragua. Jeg hadde på meg alt jeg hadde av plagg med lange armer og lange bein. Lå våken i mange timer og lovte meg selv å aldri klage på varmen så lenge jeg er her. Likevel var det en kjempefin natt med stjerneklar himmel, musikk i ørene og lys fra grenselandsbyene.

En storfornøyd Anna etter en lang og fin tur.
Vi spiste både middag og frokost på en lokal gård. Typisk nicaraguansk mat; ris, bønner, egg, tortilla og ost.
Embla fikk være med å lage tortillaene...


... og å melke kua.
Frokosttid

Dagen etter (på min bursdag!), rappellerte noen av oss ned til canyoenen. Veldig gøy!

De som ikke rappellerte ble fraktet i oksevogn ned de bratte bakkene.

På vei tilbake til León, stoppet vi innom et bakeri som lager rozquillas - noen slags ringer laget av ost og mais. Visstnok meget populært.
Det var skjønt å ha en lesefri helg og å være borte fra León noen dager.
Vel hjemme i León ventet en velfortjent dusj og en bursdagspresang fra Svanhild som jeg har båret med meg i sekken i ca 4 måneder. Både Anna og jeg er evig takknemlige. Den forsvant fort =P
Om kvelden gikk vi ut for å spise. Vi fikk sitte i det fineste rommet, med stjerner på alle veggene.
Camilla, Yngvild og Marit
Mirjam og Cecilie.
Snille, snille Anna. Spanderte middag på meg og kjøpte is til meg!

Tusen takk for alle gratulasjoner denne dagen! Føler meg som verdens heldigste 23-åring ;)

Forsinkede frivillige gaver kan settes inn på denne kontoen:
6340.05.25511

Ja, det er selvfølgelig prosjektkontoen for barnehjemmet i Potosi i Bolivia ;)
Aldri ellers så frimodig!