Strandtur, katedralbesøk og abortlov

I helgen var ble vi invitert med til Salinas Grande, en av strendene her hvor familien har et strandhus. De hadde lenge planlagt en grillfest her med familie og slektninger. Huset har ikke vært i bruk siden mannen til Doña Sandra døde for snart et år siden.

Hun var naturligvis veldig trist de første timene da vi kom dit, men kviknet til utover kvelden.

På lørdagen da vi kom, møtte vi to stykker som vi aldri før har sett. En av dem var en slektning, den andre en venn fra Spania. Han som var fra Spania har bodd i Nicaragua i 13 år. Han har studert reptiler og jobber nå med å forske på og å samle på reptiler. De fant en stor hunnskilpadde på stranden. Den var død fordi noen fiskere hadde tatt eggene hennes. Det er et stort problem her, at fiskere tar eggene til havskilpadder, så kastes de ut i sjøen igjen. Eggene selges og blir spist.

Vi var tilskuere mens skallet, og skallen ble renset for kjøtt. Interessant, men litt trist med tanke på historien til denne skilpadden.

Anna kysser skilpadda farvel

Anna sjekker ut Salinas Grande i solnedgangen

Det kom etter hvert mange slektninger og noen venner. Jeg tror vi var rundt 30 stykker. Huset har ingen senger og svært få møbler. Alle overnattet likevel, i hengekøye eller på en tynn madrass på et av gulvene. Barna badet og lekte på stranden, mens de voksne satt stort sett i skyggen og snakket. Det var en veldig livlig og festlig helg.

Hvor mange søskenbarn er det plass til i en hengekøye...?

Senere på kvelden ble det ivrige diskusjoner. Vi ble spurt om våre inntrykk av Nicaragua. Machismo ble selvfølgelig brakt på banen, og ut av det fikk vi noen svært interessante diskusjoner, og svar på en rekke spørsmål.

Vi uttrykte vår frustrasjon over alle de ekle mannfolka som følger oss med blikket og som plager oss når vi passerer. De får oss til å føle oss som objekter, og vi føler ikke at de har noe som helst respekt for oss. Vi synes også det er utrolig vanskelig å få nicaraguanske venner her, fordi jentene er veldig lite imøtekommende, mens guttene er så ivrige at vi ikke kjenner lysten til å bli bedre kjent med dem.

Alan, Daisys mann, fortalte at da American Airlines begynte sine flyvninger til Nicaragua, gikk det ikke lang tid før hele flypersonellet var byttet ut med kun mannlige flyverter. Grunnen til dette var selvsagt at alle flyvertinnene følte at de ble plaget av de nicaraguanske, mannlige passasjerene. Morsomt, syntes de. Tragisk, synes vi.

Neste morgen kl 06.30 ble vi vekket fordi vi skulle ut og fiske. Selvfølgelig hadde vi lyst, det var bare litt tidlig en søndags morgen…
Det ble en veldig interessant fisketur. Vi fikk hvert vårt snøre med en fiskekrok i plast som fløt da jeg kastet den uti. Så begynte båten å kjøre og kroken gravde seg litt ned i vannet. Slik er det de fisker i Nicaragua. =)

Anna ble dessverre litt vel komfortabel i sin fiskestilling. Da den store fisken bet på, rykket det skikkelig til, så hun fikk brannsår på hånden fra snøret, og hele snøret forsvant i sjøen…

Jaime, Doña Sandras yngste sønn. Morsom mann

Det var ikke bare småtteri i Stillehavet. Vi så faktisk delfiner også!
Motorstopp på vei tilbake var en del av opplevelsen. Vi ble tauet inn av den andre båten.

Sammen med Dilcia var vi en dag i Katedralen. Det er herlig å komme seg ut i byen litt i stedet for å bare ha timer på stranden.

Det beste med katedralen var at vi kunne gå opp på taket og orientere oss litt om de forskjellige delene av byen.

León har en av de største katedralene i Mellom-Amerika og den er skikkelig fin, selv om den trengs litt restaurering på utsiden. León og nabobyen Granada, hadde mange kriger og da katedralen ble bygd, bygget de den hele tiden større og større som for å gjøre opp for alle liv som gikk tapt og for alle kampene mellom de to byene. Byggearbeidet tok 213 år.

Ismannen på plazaen

Det er Leóns fjerde katedral. Den er kun bygget i sement. Det finnes ingen jernbinding eller noe annet som holder hele bygningen sammen. La oss krysse fingrene for at León aldri opplever et kraftig jordskjelv…

Katolisismen gjennomsyrer samfunnet her. Det er på noen måter en bra ting, men på mange måter veldig trist. Religion og politikk går hånd i hånd. Om Daniel Ortega (presidenten) sier i mot den katolske kirken, vil han miste alle muligheter til å bli gjenvalgt som president.

Plazaen i León. Legg merke til de tre flaggene. Flagget til venster er flagget til Nicaragua. Det i midten vet jeg ikke hva er. Det til høyre er FSLNs flagg, Sandinistaene som nå regjerer i landet. Dette flagget ser vi over alt; inn i bilene, påmalt på veggene, på universitetes campus. Jeg prøver å se for meg hvordan det hadde tatt seg ut med regjeringspartienes flagg f.eks på torget i Stavanger... Politikk er viktig her og betyr mye for ens identitet. En kan ikke være venner med politikere fra andre partier...
Altermaleriet - for et pirkearbeid!

Ruben Darío, en av Nicaraguas mest kjente diktere er fra León og ligger begravet under denne triste løven, inne i katedralen!

Kulturstudier arrangerer ”Noche Cultural” hver tirsdag på et av hostellene. En av gangene hadde vi besøk av en kjent gynekolog. Hun har forsket mye på abort og kunne fortelle noen hårreisende historier. På grunn av at landet er så preget av katolisisme, er seksualundervisning fraværende i skolen, unge gutter og jenter vokser opp uten å vite hva som skjer med kroppene deres og hvordan man beskytter seg mot sykdommer og mot å bli gravide. Resultatet er mange unge mødre, og diverse sykdommer som HIV er utbredt.

I Machismosamfunnet har man den innstillingen og oppfattelsen at det er jentene som er ansvarlige for sine kropper og for å beskytte seg. Om en jente blir voldtatt, er det hennes feil fordi hun ikke burde komme i en situasjon der noe slikt kunne skje. Dette skjer dessverre, og svært ofte er det en slektning eller bekjent.

I et tidligere innlegg nevnte jeg en jente på 9 år som ble gravid etter at stefaren hadde voldtatt henne. Vi så en film om denne jenta, lille Rosa, på Noche Cultural. Vi så og hørte om hvor vanskelig det var å få til en abort. Hun fikk til slutt gjennomført en provosert abort, men historien endte ikke der. Året etter, da hun var ti år, var hun igjen gravid med stefarens barn. Denne gang måtte hun bære fram barnet.

Vi fikk også høre historier om kvinner som var blitt gravide utenfor livmoren. De oppsøkte flere sykehus, men ingen ville utføre abort. Kvinnene døde.

I León ligger det nå en kvinne på sykehuset som har kreft. Hun kan få behandling, men det er ingen som vil gi henne det, fordi hun er gravid og fosteret vil ikke tåle behandlingen. Hun blir sykere og sykere og alle vet at både kvinnen og barnet til slutt vil dø. Selv ønsker hun naturligvis å få utført en abort og å motta behandling mot kreften. Det kommer ikke til å skje.

Dette samfunnet og disse firkantede lovene i dette landet slutter aldri å forbause meg. Så mange grusomme skjebner som så lett kunne ha vært unngått. Jeg har ingen idé hvor håpløst det må føles for mange å være fanget i et slikt samfunn og i et slikt system. Det er mye håpløshet, mye undertrykkelse, stort klasseskille, stor fattigdom, sterk machismo, sterk katolisisme, mange muligheter, men mangel på ressurser.

Nå ser jeg at jeg har skrevet langt og lenge om håpløshet og triste ting og har virkelig ingen fornuftig avslutning på denne posten, annet enn en oppfordring til alle de der hjemme som sitter komfortabelt i sitt velstående hjem, i et overutviklet land, med alle de ressurser og muligheter som mange andre i verden for alltid bare vil drømme om:

Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen ;)