Andre juledag reiste vi på ferie. Maria og jeg busset til Iquique, en havneby nord i Chile. Det var en stor overgang å komme fra Bolivia. Like over grensa var veiene betydelig bedre og jeg slappet mye mer av. Også som fotgjenger er livet bedre her. Vi fikk nesten sjokk da vi oppdaget av bilene stoppet for oss da vi ville krysse veien! For et sivilisert land!
Det var en sjarmerende og flott by med mer stabilt vær enn vi har hatt i det siste i Cochabamba.
Her bodde vi på et hostell med utsikt til stranden. Her møtte vi også Kenneth som har studert i Brasil og som var på rundreise i Sør-Amerika.
Slike skilt var det mange av i Iquique og vi brukte en del tid på å diskutere hvor vi skulle løpe om vannet plutselig skulle trekke seg tilbake...
Iquique overrasket oss på en positiv måte. Her var det store, flotte, rene strender, det var rent i byen og på stranden, byen var stor, men likevel en sjarmerende by. Første dagen ble en lat strand-dag. Det er lenge siden vi har hatt en lat strand-dag da Bolivia ikke har noen kyst. Og dermed hadde vi tydeligvis glemt hvordan dette gjøres; soling og bading og smøring og sånn der. Vi ble alle meget solbrente første dagen og vi var alle like sjokkerte. "Marita, vi burde faktisk kunne dette nå," sa Maria.
Sjarmerende gater i Iquique.
Iquique hadde også fine gågater og en veldig fin plaza. Vi elsket denne byen.
Pga solbrenthet tok vi strandfri den andre dagen og dro til Humberstone, en spøkelsesby ca 45 min fra Iquique. Men om jeg skal være helt ærlig, så ble turen noe lenger fordi vi alle sovnet på bussen som da kjørte rett forbi Humberstone. Vi måtte bli med på en nesten 2 timer lang busstur inn i ørkenen, til en liten by som het Pica før vi snudde og gikk av ved Humberstone på tilbakeveien. Men det er ikke så dumt at det ikke er godt for noe. Jeg vet at f.eks huden vår syns det var helt greit å sitte lenge inne på buss.
I 1872 grunnla den engelske kjemiingeniøren James Thomas Humberstone "Peru Nitrate Company" og industribyen "La Palma" hvor de arbeidet med å utvinne salter (nitrat). Arbeidet gikk bra og byen vokste med sine flotte engelsk-inspirerte bygninger. Det var ikke mye denne byen manglet. Her hadde de teater, skoler, hotell, butikker, sykehus, marked, kirke, etc. Her bodde og arbeidet Chilenere, Peruanere og Bolivianere.
Byen tålte likevel dårlig den store depresjonen i 1929 og selskapet ble overlatt til nye eiere. Produksjonen steg rundt 1940, men byen ble forlatt i 1960 etter ny nedgang i produksjonen. I 1970 ble Humberstone åpnet som museum og i 2005 ble byen tatt opp på UNESCOs verdensarvliste.
I Iquique fikk vi endelig også litt etterlengtet sushi, noe som i hvertfall jeg holder meg unna i langt-fra-havet-Bolivia.
Etter noen fine, men litt for få dager i Iquique busset vi videre til Arica, nok en havneby tre-fire timer lenger nord. En mindre by, langt ifra en like fin by som Iquique og faktisk litt dyrere. Men vi hadde fortsatt sol, strand og sjø, som var det vi i hovedsak kom dit for.
Fra 1545 ble havnen i Arica benyttet til å eksportere sølvet fra gruvene i Potosi. Dette var en viktig havn for det spanske imperiet, da Potosi var den største sølvminen i verdenshistorien.
Her besøkte vi også "War of the Pacific-muséet", som egentlig ikke var noe å skryte over. Men det var nå i denne krigen at Bolivia mistet kystlinjen sin. Noe som Bolivianere den dag i dag snakker mye om og ønsker seg tilbake.
Aricas Kristus-statue.
Også her var det merket opp rømningsveier i tilfelle en kjempebølge skulle skylle innover byen.
Arica var ingen særlig fin by, men vi ble positivt overrasket over en posh handlegate.
Nyttårsaften endte nesten katastrofalt. Hotellene, casinoet og alle fine restauranter arrangerte fellesmiddager/-feiringer for flere hundre kroner enn jeg hadde lyst til å bruke på en middag sammen med mange ukjente folk... Så vi tenkte å bare gå ut å spise på et sted i nærheten. Men da det snart var middagstid (for lenge siden) fant vi ut at absolutt ALT i byen var stengt. Gleden var stor og jubelen nesten helt opp til skylaget da vi så at denne safari-inspirerte fortauskaféen var åpen. Her solgte de kun "tablitas" dvs. småretter som sushi og fat med ost, skinke, frukt ol. Det var strålende! :)
Ved midnatt gikk vi ned til plazaen hvor det var felles rakett-oppskyting fra Kristusen etterfulgt av gratiskonsert på plazaen.
Funfact: i Bolivia så kaller man de største rakettene for "matasuegras", som betyr "dreper svigerforeldrene" :P
1. januar dro vi videre. Vi krysset grensa fra Chile til Peru og busset til Arequipa. Det er Perus nest største by og den er absolutt verdt et besøk. Byen er omgitt av vulkaner og fine turområder (som vi dessverre ikke hadde nok tid til å utforske), byen har flott koloniansk arkitektur og klimaet her er herlig på nesten 2400 moh.
Foruten å gå i de fine gatene i byen...
... og utnytte mulighetene det enormt fine og ufattelig rimelige hotellet hadde å by på...
(La Casa de mi Abuela, anbefales!)
...dro vi på sightseeing.
Maria med en indianervenn
Vi prøvde oste-is. Overraskende godt!
Kenneth støtte borti en nesten-navnebror, en sånn vann-brann-greie. Gi meg et vink hvis du vet hva denne greia kalles!
Vi var også litt kulturelle og gikk på museum. Vi fikk ikke lov til å ta bilder, men det var faktisk et meget interessant museum om inkaene og deres offer-ritualer. Deres klær, krukker, sko og andre gjenstander var utstilt her, men aller mest interessant var inka-mumiene som er her. Inkaene ofret ikke bare mat og dyr til gudene, men også barn. Gudene deres var bl.a. solen, månen og fjellene selv. Disse ofrene ble gjort på høye fjelltopper, det høyeste offeret er blitt funnet på Mount Ampato som er 6288 moh! Det er funnet to godt bevarte inkabarn, Juanita som er funnet på Mount Ampato i 1995 og Sarita som er funnet på Sara Sara 5505 moh i 1996. Disse er 500 år gamle offer som har blitt godt bevart i isen på fjelltoppene og de befinner seg i dag på museet, etter tur. Når den ene er på museet, er den andre flyttet for restaurering. Ofrene antas å ha vært mellom 11 og 15 år og de kom fra velstående familier. Mumiene ble funnet i sittende stillinger og de oppbevares i en spesiell glass-fryser i museet. Deres hud, organer og hår er godt bevart. De ble ofret sammen med mat, coca, skåler, nåler til å feste skjalet med, skjell og små figurer i gull og sølv. Ofrene drakk chicha - maisøl blandet med gift og sannsynligvis etter at de mistet bevisstheten, ble de kakket i hodet. Vi fikk se Sarita.
(lånt fra http://www.awesomestories.com/assets/sarita-mummy-photo).
Etter flotte, behagelige Arequipa, busset vi til kalde Puno 3855 moh. Puno ligger rett ved Titicacasjøen. Her reiste Maria og Kenneth ut på sjøen og besøkte forskjellige øyer, mens jeg tok meg en studiedag. Jeg har nemlig vært her før. Her fikk vi kjenne på høyden og kulden og jeg er stadig fascinert over hvordan indianerne klarer å utføre hardt, fysisk arbeid i slik høyde.
Puno kalles for Perus folklorehovedstad. Byen er kjent for sine festivaler, tradisjonelle musikk, dans og kultur. Festival de la Virgen de la Candelaria er den mest kjente festivalen og den holdes i midten av februar. Vi ble fortalt at festen vi så var en begynnelse på festivalen.
Fra Puno reiste vi til Copacabana - Boliviasiden ved Titicacasjøen. Nydelig på en solskinnsdag!
Sjarmerende flåter fraktet bussen vår og litt mindre båter fraktet oss. Vi må nemlig gå ut av bussen når den skal fraktes over fordi det har hendt at bussen har veltet utpå her da det enda var mennesker i den... Så her i Bolivia tenker man sikkerhet! ;)
Vi fikk en dag i La Paz også der vi måtte besøke "Witch market". Her selges amuletter og andre lykkegjenstander som f.eks disse lamafostrene og babyene, alle mulige figurer, te og ting i pulverform som man kan våge å spise hvis man vil bli sunn, lykkelig eller beruset...
Avenidaen i La Paz.
Calle Jaen. Nydelig!
Utenfor San Fransisco kirken.
Vi var også litt kulturelle her og besøkte koka-museet. Men der glemte vi å ta bilde...
Og etter en lang dag med sightseeing og souvenirshopping var vi slitne, og det var visst også noen av selgerne på Witch Market.
På grunn av regntiden og forferdelige veier mellom La Paz og Cochabamba var vi litt luksus-lure og spanderte en flytur på oss selv denne strekningen. Fin avslutning på reisen, men også veldig fint å komme tilbake til kjære Cochabamba <3 p="p">
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar