Den siste tiden i Cocha

Den siste tiden i Cochabamba har vært helt fantastisk, foruten om at det har vært litt kaldt og vått på grunn av regntiden. Jeg føler meg virkelig heldig som har fått møte og bli kjent med så mange fine mennesker. 

Kenneth var med tilbake til Cocha, men pga regntid og kjedelig vær ble reiseplanene litt endret og han dro videre etter et par dager. 

Kenneth og jentene på vårt favoritt-pizzastedet Las Leñas. 

Vi har feiret Lotta sin 20-årsdag og med regningen fikk vi "Lottegum"! 

Og deretter ble jentene påspandert øl av noen gubber på nabobordet. 

Maria og Gloria tok oss med på søndagstur til en lokal restaurant ved Laguna Angostura hvor vi spiste  kjempegod fiskelunsj. 

Etter lunsj dro vi på båttur. I Bolivia er det ikke så viktig om det ikke er nok redningsvester i båten eller om det ikke er riktig størrelse på redningsvestene... 

Jeg har prøvd mye ny og spennende frukt de siste månedene. Her prøvde vi "tuna", en frukt fra kaktusplanten.

 

Gruppebilde

 

Tatt av paparazzi- Maria

 

Gatemat. Jeg liker hvordan selgerne stiller seg opp her med grytene sine hver dag og kokkelerer. De rigger også opp benker og bord så folk kan sette seg ned og spise. Og det gjør folk. Spisestedet fylles raskt med naboer og forbipasserende. 

Har jeg nevnt hvor ofte og hvor mye bolivianere, og særli Cochabambinere (folk fra Cochabamba) spiser? De spiser store porsjoner, spesielt til lunsj som er mellom kl 12 og 15. Barna på dagsenteret spiser mer enn meg. Men også fordi de er nødt til å spise opp maten sin. 

Nasjonalretten her er Pique Macho. Den består av en diger porsjon med alt mulig: pommes frites, kjøtt, pølser, løk, tomater, egg, noen ganger også ris og alltid med majones. Og poenget med denne retten er at den skal være stor. Bestiller jeg en slik tallerken ute, kan jeg godt dele den med to stykker. Dette er nemlig selveste manndoms-prøven. Kan man spise opp alt er man en ordentlig macho mann.

Ikke nok med at de spiser store måltider, men Cochabambinerne spiser også hele tiden. Hele tiden! Når jeg tar buss, kommer det folk inn på bussen og selger mat, snop, brus på pose, vann i pose, gelé og alle mulige ting du ikke hadde tenkt å spise den dagen.

Det står damer på hvert et gatehjørne i byen og selger godterier og drikkevarer. De kommer inn på bussen med vaskebaljene og bøttene sine fulle av spiselige og drikkelige ting - de rekker det gjerne gjennom bussvinduet til deg – de tømmer gjerne brusen/juicen/safta gjennom gjerdet hvis den tørste er på innsiden. Disse cholitaene gjør det som må til for å få solgt varene sine, og cochabambinerne er ikke vanskelige å be.

Barna pusser tennene før de går på skolen, men utenfor skolene er det egne kiosker hvor barna handler godterier. Til og med på treningssenteret har de egen kiosk med brus og snop og kjeks og gelé! 

Buñuelos - frityrstekt søt deig og api - varm drikk laget av mais og kanel. Api smaker som solbærtoddy. 

 

Vi hørte rykter om et fint sted litt utenfor Cochabamba hvor det skulle være noe varme kilder. Varme kilder var det, men det var bygget noen mindre naturlige og mindre rene bassenger her. Vi hoppet ikke uti, men det var greit å ha besøkt stedet. 

Her kom ikke folk kun for å bade, men også for å vaske klærne sine i elva og for å ha piknik ved elva sammen med familien sin.

Brua over elva vi måtte krysse. På andre siden kan man skimte noen svartkledde mennesker og et bål. De markerer denne dagen at det er ett år siden en slektning døde. De har gått i svarte klær i ett år og på denne dagen møtes de for å markere at det har gått ett år, at de nå kan skifte klær og de lager et stort bål og brenner eiendelene (klærne) til den avdøde.

 

Nok en gang på Las Leñas med skandinaviere som vi har blitt kjent med på språkskolen. 

 

Jentekveld i leiligheten med henna tattoovering... 

 

...manicure...

 

...film og popcorn :) 

 

En dag dro vi på besøk til Gladys, spansklæreren vår. Gladys driver 3 barnehjem sammen med en norsk dame som heter Hanne. Dette var et av familiemedlemmene på det ene barnehjemmet. 

 

Hjemme hos Gladys og Hanne fikk vi et nydelig brødmåltid med brunost! :)

 

Restaurantbesøk

 

med Sofia og Lotta. 

 

Siste søndagen før jeg forlot Cochabamba gikk Maria og jeg og delte ut takkegaver til familiene som har vært villige til å delta i intervjuene. 

 

Det er bratte bakker i Huayra Khasa og vi tok det som en søndagstur/treningsøkt. 

 

Lokal dagligvare butikk/kiosk - søndagsstengt. 

 

Cochabamba i regntiden. 

Språket i Bolivia er spansk, men noen ord og uttalelser er litt annerledes enn språket i Spania i dag. Over 50% av bolivianerne i dag er indianere. Mange snakker derfor også indianerspråk i tillegg til spansk og noen snakker kun indianerspråk. I Cochabamba er det stor andel av Quechuaindianere og spansken her er derfor inspirert av quechua. 

I quechua har man ingen uregelrette verb, derfor snakker mange av bolivianerne her ”feil” spansk, fordi de bøyer alle verb regelrette selv om de ikke er det. Det er også en annen setningsoppbygging i quechua, som mange av bolivianerne adopterer også i spansken. Det er spesielt lavt utdannede som har quechua som morsmål som gjør dette. For bolivianere vil ikke dette være noe problem å forstå, men for meg kan det bli litt forvirrende.       

En dag da jeg og Maria skulle gjøre et intervju hos en familie, måtte vi vente utenfor bestemorens hus. Hun var svært pratsom, men vi kunne ikke forstå hva hun sa fordi hun gjorde nettopp dette: snakket spansk men med quechua-grammatikk. 

Jeg har også hørt det har blitt sagt at quechua er det “kjærligste” språket i verden. Jeg vet ikke helt hva som menes med dette, men jeg tror det har smittet over på språket i Cochabamba. Folk har en veldig vennlig tilnærming, f.eks kan fremmede tilnærme seg med å tiltale meg reina (dronning) og amiga (venninne) og slikt hender ofte. I Cochabamba har de også for vane å gjøre ting lite og koselig når de snakker med å legge til endelsene –ita (hunkjønn) og –ito (hankjønn). F.eks sier man ikke hermana (søster) til en lillesøster, men hermanita. Dette er logisk. Men når jeg f.eks spør hva noe koster, svarer de ikke med bolivianos, men bolivianitos eller pesitos (peso var den gamle myntenheten i Bolivia inntil engang på 80-tallet) – høres mye billigere ut, gjør det ikke? Man legger også tilnavnet –ita eller –ito til navn og titler. Her slipper jeg lett unna, men Anne eller Anna blir ganske raskt Annita. Og bestemor – abuela, blir abuelita. Ting er aldri lite her, det er alltid bitte lite – muy pequenito! – til tross for at måltidene og menneskene tross alt er ganske drøye. :P

 

Tilfeldig hus vi passerte. Velkommen til oss - hilsen sinna vaktbikkje og glad Picachu. 

 

Siste dagen før hjemreise mottok jeg endelig julegaven fra familien min i posten. Gleden var stor og ga meg julestemning hele veien hjem :) Tusen takk, snille dere! 

Og så var tiden min i Bolivia over for denne gang. Det var et trist farvel på flyplassen i Cocha, men vi sier ikke "adios", vi sier "nos vemos pronto!" (vi ses snart) fordi det er alltid det som er planen - å komme snart igjen :) Takk til alle dere som har gjort tiden i Cochabamba bra for meg og som har bidratt og hjulpet meg med mitt feltarbeid! Jeg er veldig takknemlig!