Etter noen kalde, men koselige timer i Taquiñaparken med de herlige jentene fra Evangelina Booth, var vi på middag med studentene i Cochabamba. Boliviafamilien har nemlig også en god gjeng med studenter som de støtter rundt om i Bolivia.
Fornøyde studenter etter et nydelig måltid på "La Suiza".
Med oss hadde vi to bursdagsbarn, Maria og Brit. Siden vi ligger 6 timer etter den norske klokken, kunne vi like gjerne feire enkveld i forkant og hele dagen etter!
Etter middagen ble det litt ekstra feiring på noen få av oss som holdt ut en time lenger enn resten. Maria fikk en liten gave fra Norge, og sjelden har jeg sett noen bli så storfornøyd av å få...
...knekkebrød og melkesjokolade! Det er tross alt en del måneder siden Maria var hjemme i Norge.
Siste BFN-dagen i Cochabamba ble feiret med jentene på Corazon Grande - et ganske spesielt flott barnehjem litt utenom det vanlige og litt utenom Frelsen.
...Og vi svinger oss med i dansen...
Noen ivrige damer som aldri ble ferdige å danse :)
Maria med Reyna og Sasha
Etter opptreden og omvisning på Corazon Grande, spaserte vi bort til Don Roberto for å spise lunsj. De tøffeste barna duppet seg i det iskalde bassenget.
Det ble en lang dag og slutten på en lang og travel uke.
Etter mange nye inntrykk, mye dans i høyden, mye mat og mye kake gjennom en hel uke, så gjengen omtrent slik ut.
Men en siste bursdagskake ble det tid og rom for før BFN-erne måtte fly avgårde til La Paz.
Etter noen festlige dager ble jeg innhentet av hverdagen i Cochabamba. Tirsdag morgen da jeg var på vei til Huayra Khasa da jeg fikk en beskjed som lød omtrent som "Du kan bare glemme det, du kommer deg aldri dit!"Det var blokkeringer i hele byen. Folk hadde parkert bilene sine midt i alle viktige veikryss.
Majoren på Huayra Khasa hadde lovet å følge med meg til immigrasjonskontoret for å ordne utvidet visum. Det var ingen busser som gikk den dagen. Jeg ringte en taxisentral og ventet vel og lenge på en taxi som aldri kom, så jeg ringte og spurte om vi heller kunne møtes i byen. Damen som sto på busstoppet like ved meg, stoppet bil etter bil (uregistrerte taxier) for å spørre om de kunne ta henne til en skole hvor hun underviste, men alle bilene kjørte videre. Det var mange som ikke kom seg på jobb den dagen...
Jeg måtte gå inn til byen. Det er ikke langt, ca 30 minutter, men jeg var allerede sent ute. Da jeg endelig var fremme ved immigrasjonskontoret, fikk jeg telefon fra Majora. Det var ikke mulig for noen å komme å møte meg, de kom seg ikke ned fra "fjellet" hvor Huayra Khasa ligger. Alle veiene ned var sperret. Jeg gikk like godt hjem. Det var ingen måter å komme seg på jobb den dagen.
Senere samme dag hadde jeg spanskundervisning hos Gladys. Da fikk jeg svar på hvorfor det var blokkeringer i byen: folk, og spesielt de som kjører kollektivtrafikk var irriterte på alt veiarbeidet som aldri tar slutt. Det skaper mye problemer og mange stengte veier. Jeg satt bare og måpte. Er det ikke litt ironisk å skape fullstendig kaos i trafikken i en hel dag for å påpeke at man plages av litt veiarbeid og omkjøringer? Jeg ser ikke logikken. Gladys begynte selvfølgelig å le og sa "Det var Evo som lærte oss det (presidenten) - å si fra med blokkeringer når det er noe man ikke er fornøyd med her...".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar