Sucre og Potosi

Etter Cochabamba joinet Bjerga og Breivik resten av BFN i Sucre. Sucre er Bolivias hovedstad og er etter min mening en av de mest trivelige byene i Bolivia. La Ciudad Blanca, den hvite byen har fått navnet sitt for sine hvite bygninger i koloniansk stil.
Hostal Su Merced, hotellet vi bodde på som vi elsker for sine takterrasser.

Høyesterett er plassert i Sucre og Sucre har alltid vært den offisielle hovedstaden i Bolivia, selv om regjeringssete er blitt flyttet til La Paz. La Paz fungerer i praksis som hovedstad, noe som er fint for Evo Morales som ikke blir anerkjent som president i Sucre.
Parque Bolivar.




Fra Sucre busset vi til Potosi. Her besøkte vi dagsenteret Maria Christina. Senteret er oppkalt etter Bastes enke, Maria Christina, som var med på turen. Her hadde de stelt i stand en kjempefin fest.
Barna var svært imøtekommende, smilende og interesserte.
For meg var dette besøket litt spesielt. Paret som driver dette dagsenteret, Jacinto og Juana, har også ansvaret for byggingen av det nye barnehjemmet. I tillegg har de ansvar for frelsesarmeens kirke som har lokale i dagsenteret i tillegg til å ha to egne barn å ta seg av. At de hadde organisert en så flott fest var derfor litt overraskende. De har heldigvis hatt god hjelp fra Elise og fra noen av foreldrene de siste dagene. Selv sov de bare halvannen time natten i forveien.



Jacinto, som er faren til denne gutten, har tydeligvis ikke hatt nok tid til å leke med sønnen sin de siste to årene. Han var svært kontaktsøkende og fikk seg en ny venn.
Ingen fest uten kake i Bolivia.
Elise hadde hatt det travelt de siste dagene før vi kom på besøk. Her serverer hun kake til gjestene, men muffinsene hun selv hadde bakt, var bedre. :)
Kameramann og Boliviafamiliens PR-sjef, vikingbikeren Rune.
Rekkehus i Potosi.
Cerro Rico, "det rike fjellet" i bakgrunnen. Potosi var for 300 år siden den rikeste byen i Amerika pga dette fjellet. I dag er den en av de fattigste. Fjellet var en gang rikt på sølv, men det meste av dette er blitt hentet ut. Kolonistene selv fikk indianerne til å jobbe for seg i gruvene i Cerro Rico, for arbeidet var for hardt og tungt for kolonistene selv i 4000 moh. En del av rikdommen ble brukt til å bygge opp La Ciudad Blanca, Sucre, hvor kolonistene selv bosatte seg. Her er klimaet mye bedre. Mye av rikdommen ble også tatt med tilbake til Europa.

Cerro Rico rager over Potosi. I dag finnes det lite sølv igjen i fjellet, men fortsatt arbeider 10 000 mennesker her i gruvene hver dag. I dag er det mest tinn som blir hentet ut fra fjellet. Arbeidet er hardt og primitivt og levealderen på de som velger å arbeide her forkortes betydelig pga alt støvet fra gruvene som samler seg i lungene på arbeiderne. Det er en trist skjebne som venter, og dette rammer også mange barn i Potosi. Dersom en av foreldrene dør, er det ikke uvanlig at den andre forlater barna for å ta seg arbeid et annet sted, f.eks i Spania eller Argentina. Hvis barnet da ikke har noen slektninger som kan ta seg av det, ender det på gaten.



Elise har hatt mye å gjøre. Her bidrar hun med innkjøp av håndklær og toalettsaker til de nye barna som skal flytte inn på det nye barnehjemmet i Potosi.
Far, Bergitte, Trine og Hilde tok seg en tur inn i gruvene.
Her får man med seg mye av Potosis triste historie og et inntrykk av hverdagen til 10 000 gruvearbeidere.
På gangene i gruvene trilles tunge vogntog med bare menneskekraft og kraften fra kokablader...
El Tio, djevelen som arbeiderne ofrer til hver dag for at det må gå dem godt på arbeid.
Her ofres sigaretter, alkohol og kokablader.
Nedstigning langt inne i Cerro Rico.

Guiden fikk mye skrøyt for å gjøre turen interessant. Han kunne mye om Potosi og gruvenes historie.

Turistene får også prøve seg litt i det primitive arbeidet.

Vellykket gruvetur :)
Det kan være litt slitsomt å være på tur... Her på bussen på vei tilbake til Sucre.
Her var klimaet mye bedre, byen finere og luften lettere
Sightseeing i Sucre og på kirkegården. "Hovedgaten" i kirkegården.
Her var det ikke vanskelig å se forskjell på hvor fattig og rik var begravd. Mer velstående familier hadde egne familiegraver som tydelig har kostet penger.
En av mange familiegraver.
Gravsted for middelklassen
...og for underklassen.
Tydelig at det er de mindre velstående som er begravd her.
Siste middagen for far, Bergitte og Trine før de dro hjemover. Her er far med Gerd, Kaare, Håkon, Christina og Margit. Margit skal også bo og jobbe på barnehjemmet i Potosi noen uker etter at vi andre har reist til Norge.
En fin kveld med god mat og i godt selskap.
Marcelo, eier av restauranten. Han var også en god venn av Baste. Her sammen med Siw.
Marcelo er veldig glad i og flink til å synge. Han tok oss med på karaoke.
Hans Olav er flink til å svinge både seg selv og andre.
Etter to uker i Bolivia reiste far, Bergitte og Trine hjemover. Det har vært to veldig kjekke uker og det ble litt trist da de reiste. Jeg håper Bolivia har innfridd forventningene og at den første Boliviaturen ikke blir den siste :)