Tunari

Dagen etter middagen med Gladys, kastet Elise, Gloria og jeg oss på en impulsiv ekspedisjon til det høyeste fjellet i Cochabamba, Tunari. Marion, Nadine og Rakel hadde planlagt turen. Kl 05 sto vi opp og begynte reisen opp til Tunari på 5050 moh.
Alpakka i høylandskapet
Step by step med høy puls og tung pust. Sorochi pill (høydesyketablett) inntatt på forhånd og ivrg tygging av kokablader begynte allerede nå.
Marion, Elise og Gloria.
Estoy listo ;)
Det skyet veldig til og temperaturen fikk oss til å innse at vi kanskje kunne ha drøyet ekspedisjonen noen timer... Vi så jo faktisk ikke toppen.
Første rastepause.
Vi var uten guide og hadde kun en veibeskrivelse fra ei som har gått der for mange år siden. Veibeskrivelsen begynte bra, men det som skulle ha vært det andre vannet, så ut til å ha tørket ut...
Vi prøvde flere veier og ble egentlig aldri enige med oss selv eller veibeskrivelsen, men vi var hele tiden enige om at det var herlig å være på tur i den friske fjellufta, langt borte fra Cochabambas forurensede luft.
Jeg og Elise på en topp.
Gloria
Magic mountains
Den som ler sist, ler best. Og det er den som tygger koka ;)
Pust og pes i bakken
Pga tåke og skyer, mangel på kart og guide, innrømmer jeg at vi egentlig aldri helt visste hvor vi var. Men vi gikk opp mot den nærmeste toppen vi skimtet. Da vi kom ned spurte vi sjåføren om hvilken topp som var Tunari, og han pekte på nettopp den toppen vi hadde klatret på. Gjett om det var en fornøyd jentegjeng på vei hjem?! :)
Der som ingen skulle tru at nokon kunne bu... Nesten 5000 moh...