En stor liten gave...

I går var vi med på et veldig spesielt øyeblikk på et dagsenter i Sucre. Jeg hadde med meg 3 PCc-er til Bolivia, som jeg har fått fra Ole som jobber i Halliburton. Det er brukte PC-er som de ikke lenger bruker i Halliburton, men som er helt fint fungerende. Disse kunne jeg gi til noen som hadde behov for dem i Bolivia.
På dagsenteret Pokonas, er det en Kaptein (tittel i Frelsesarmeen) som er alenemor med tre barn. To av barna er studenter. Den eldste har måttet tatt seg fri fra studiene for å jobbe og tjene penger til familien. Faren tar nemlig ikke noe ansvar og sender aldri penger. Sønnen har nå kommet seg tilbake til studiene. Den andre er en jente som studerer journalistikk, og den tredje skal bli student neste år. Denne familien skulle få denne PC-en på deling, og det var spesielt for de to eldste sin del. Da jeg kom dit og hørte historien deres, tenkte jeg at de burde jo få hver sin pc disse tre barna! Mora hadde alltid var nødt til å jobbe hardt for å få endene til å møtes. Hjemme i Norge er det i dag en selvfølge at hver elev på VGS skal ha en bærbar pc, og her kommer vi med en bærbar pc på deling til snart 3 studenter…
Den andre familien som skulle få en pc, var en alenemor med 5 barn som hadde sin eldste sønn på Universitetet. De andre barna var en del yngre.
Overrekkelsen av PC-ene gikk tålig greit for seg. Det var med smil og takk og bildeknipsing.
Etterpå spurte den ene sønnen om han fikk lov til å si noe. Han takket veldig fint og fortalte hvor vanskelig det kan være noen ganger når en ikke kan bruke pc som student. Han sa at dette var en kjempefin og nyttig gave som kom i helt rett tid og som familien selv aldri ville hatt råd til. Så fulgte de på, den ene takketalen etter den andre, og jeg tror ikke et eneste øye i rommet var helt tørt… Hun som var mor til tre gråt mye mens hun takket. Hun fortalte at det var hardt å være alenemor til tre og at hun aldri selv kunne ha gitt barna sine denne gaven. Til og med Majora på dagsenteret som ikke engang mottok noe som helst sto med røde øyne…
Det var selvfølgelig et gledens øyeblikk, som satte ting i perspektiv. Jeg kunne ikke for å tenke på hvordan jeg og mine søsken hadde reagert om vi hadde fått en pc og beskjed om at denne skal alle dele på… Jeg tenkte på macen min som ligger hjemme og denne kjekke lille mini PC-en som jeg har med på tur. Jeg prøvde å ta en rask opptelling på hvor mange PC-er vi har hjemme, og det gjør meg litt kvalm. For det er mer enn en pc per pers i min familie. Og her kommer vi med en brukt, men brukbar pc til en familie på 4 som de skal dele på. For de var dette en kjempestor dag som vil bli husket lenge…
Dette setter vår materialisme i et helt annet perspektiv enn den gjennomsnittlige nordmann vil oppleve. Jeg for min del har alt jeg trenger og mer til og det er en oppfattelse jeg har av flere rundt meg også. Likevel kjøper vi, fråtser vi, forbruker vi. En gammel pc kan vi bare kaste… Nei! Vær så snill! Send den med meg neste gang til Bolivia. Du har ingen anelse om hvor stor glede den gamle dritten kan bringe.
Tusen takk til Ole og til Halliburton. Kunne ønske flere fikk oppleve øyeblikket…
Bilder kommer snart…