Intervjuer

Jeg er i disse dager veldig opptatt med å gjøre intervjuer og videre transkribere (skrive ned etter at jeg har tatt opp). En noe travel og tidkrevende prosess. Det har vist seg å være noe vanskelig å få tak i de familiene jeg ønsker intervjuer med, fordi mange av barna sluttet å komme på senteret når det nærmet seg sommerferie. Når jeg endelig får tak i noen er det heller ikke bare enkelt å gjøre avtaler med bolivianerne. De har et litt annet forhold til tid enn vi har og de jobber veldig mye. Da jeg planla dette feltarbeidet, tenkte og håpte jeg at jeg kunne få tilbringe litt tid med familien og bli litt kjent med dem før jeg gjorde intervjuene, men det har ikke vært så enkelt. De jobber ofte til kl 19-20 på kveldene, også lørdager. Så noen intervjuer har jeg endt opp med å gjøre i sene kveldstimer. 

De glemmer også avtaler noen ganger. Hvis jeg har avtalt å komme til en familie (og selv om jeg ringer dagen i forveien), er det stor sannsynlighet for at ikke alle familiemedlemmene er hjemme, selv om jeg har blitt fortalt at da skal alle være hjemme. Så jeg må ofte besøke de flere ganger. 

Men når jeg endelig får komme hjem til dem og gjør intervjuer, opplever jeg veldig stor ærlighet og hjelpsomhet fra familien. Jeg har fått mange sterke, rørende og sørgelige migrasjonshistorier. 

Jeg kan naturligvis ikke ta bilde av familiene, fordi alle intervjuobjektene skal få være anonyme. Men området jeg gjør intervjuer i, er avbildet ovenfor. Det er litt slum-aktig område. Folk har ikke mye å rutte med her, og de fleste som lever her arbeider i den uformelle sektoren, dvs at de jobber med å selge ting på markedet ol. De har altså ingen arbeidskontrakt, de får ingen feriepenger, 13-måneders lønn som de har her, ingen helseforsikring etc. Men de har en sjanse til å tjene mer enn minstelønna som er på 1000 bol (ca 800kr/mnd). 

Mange her lever i leide boliger, eller boliger som de har kjøpt på anticretico - en løsning hvor de betaler et litt større beløp (kanskje US $4000) for et hus og kun betala for vann, gass og strøm mens de bor der. Når de ønsker og flytte, skal de få alle pengene tilbake. Meningen er at huseieren skal kunne investere pengene i mellomtiden.  

Fordi min spansk ikke er 100%, fordi de snakker spansk med quechua-slang og fordi det ikke er så lurt å gå ute alene, særlig på kveldstid i dette området, har jeg med meg tolk. Maria og Gloria er begge studenter og jobber begge deltid på en amerikansk barneskole i Cochabamba. De snakker bedre engelsk enn de fleste andre bolivianere, noe som kommer meg til nytte :)

Utsikt fra høyden. Jesusen langt der borte og lagunen Alalay like nedenfor.

Slike dukker betyr mer eller mindre ”We don’t dial 911”, her tar de saken i egne hender. Det ser litt dramatisk ut, og mange ganger er det nok også dramatisk, men det er lov. I 1994 ble samfunns egne rettssystem legalisert (ofte urfolkssamfunn, men også samfunn utenfor bykjernen praktiserer dette). Den nye bolivianske grunnloven fra 2009 legitimerer også dette systemet, men med noen begrensninger. Dette systemet er underlagt det ordinære rettssystemet og egentlig begrenset til saker som påvirker samfunnet. Alvorlige sanksjoner som dødstraff er blitt (og blir nok dessverre fremdeles) praktisert i noen tilfeller, selv om dette er forbudt i den nye grunnloven fordi det er i strid med FNs menneskerettigheter.

Urbefolkningene i Bolivia har en spesielt sterk tilknytning til samfunnet sitt, de har et kollektivt tankesett og en kollektiv kultur, og denne retten til å praktisere sitt eget rettssystem ble gitt med tanke på urbefolkningen, for å anerkjenne deres rettigheter. Men loven avlaster også det ordinære rettssystemet som ikke har nok resurser til å dekke alle de mer landlige områdene. Prosessen er også raskere og billigere, det er altså ingen advokater involvert. De folkevalgte lederne av samfunnet utøver den juridiske rollen. Samfunnene har som regel ingen skriftlige regler, kun muntlige. Disse reglene er oppsummert i quechua ordtaket som sier ama qhilla, ama llulla, ama suwa (“ikke vær lat, ikke lyv, ikke stjel”). Enkelt og greit.

Lovbruddene som oftest behandles i slike samfunns-rettsoppgjør, er konflikter om land, stjeling, ekteskapelig uenighet og vold. Mer alvorloge blir ofte (og skal alltid) bli overlevert det ordinære rettssystemet. Sanksjonene kan være bøter eller fysisk straff/uthenging, ofte utført med mange tilskuere tilstede. Mer alvorlig sanksjon kan være utestenging fra samfunnet, noe som er svært alvorlig i urbefolknings-samfunn her, siden hele omgangskretsen ofte tilhører ett og samme samfunn. Ved avstraffelse er vekten mer på forsoning og re-integrering i samfunnet, mer enn på avstraffelse av en enkelte eller dens familie.

Utsikt over byen og lagunen en sen kveld da vi var oppe og gjorde et intervju.