Første uka i Bolivia

Tilbake I Bolivia for femte gang, to år siden forrige gang. En del ting har forandret seg siden forrige gang jeg var her. Ting har generelt blitt en del dyrere siden sist jeg var her, noen steder har naturligvis flyttet/lagt ned og nye har kommet til.

Barnevernet i Bolivia har gjort en innsats i å ”rydde opp” på barnehjemmene rundt forbi. Det vil si at mange barn har blitt sendt hjem fra barnehjemmet fordi de har slektninger som skal kunne være i stand til å ta seg av dem. Det hjemmet som jeg jobbet på i 2008, hvor det var 54 jenter, har bare rundt 30 jenter boende der nå. På en måte kan dette høres ut som en bra ting, fordi det da kan bli plass til mer trengende barn, men det ser ikke ut til at hjemmene fylles med nye barn heller, enda. Et annet stort problem er at barnevernet her ser ut til å synes at jobben er gjort når barna er sendt hjem, de følger ikke familiene opp videre…

Kriminaliteten har økt betydelig i Cochabamba det siste året. Over alt hvor jeg går og alle jeg snakker med forteller meg dette og at jeg må være mye mer forsiktig nå. Flere barn og unge har forsvunnet. Det antas at de kidnappes for å selge organene deres. Grusomt.

Jeg er forsiktig som alle andre, går ikke ute alene på kvelden og tar kun radiotaxi eller buss.

Jeg bor på samme sted som jeg gjorde i 2008, like bak spanskinstituttet, men nå i en altfor stor leilighet til bare meg. Egentlig mer som et lite hus. 

Jeg har fire sengeplasser, spisebord til 8 personer, sofagruppe til 7 og 2 bad. Så det er bare å komme på besøk ;) 

Kjøkkenet mitt

Gjestebad

Gjesterom/bad - en underlig kombinasjon

Soverom

Hunden, Baloo, er mye gamlere og sløvere enn noen gang. Heldigvis. Jeg trenger ikke å lokke han bort med mat hver gang jeg kommer. Nå er det bare så vidt han orker å reise seg, ei mindre å bjeffe etter meg når jeg går inn og ut.

Ellers er det meste som før.  Det går ikke en dag uten at jeg hører korpsmusikk eller annen høy musikk i gatene eller i nabolaget. Folk står og spiser og drikker alt mulig rart ved boder og på gatehjørnet. Cochabambinoene er kjent for å være svært glad i mat.

Jeg tar så mange spansktimer som jeg orker og klarer å presse inn i timeplanen. Jeg har virkelig behov for det, fordi jeg har glemt mye på 2 år. Men det kommer tilbake, sakte men sikkert. Fredag var første dagen på dagsenteret, Huayra Khasa hvor jeg skal være de neste 5-6 ukene. Det var en lettelse å komme der. For det første innså jeg at det var null problem å kommunisere med barna, ei heller de voksne. De forstår meg jo selv om jeg har litt dårlig ordforråd og en del grammatikk-feil. :P

Guttene på dagsenteret spiller fotball en ettermiddag

Den minste gruppa tar en blund midt på dagen

Og de litt eldre tar også en liten blund. Jeg synes det er imponerende at de får barna til å ligge slik på rekke og rad og sove...

Frelsesarmeen sin logo i Bolivia. "Blod og ild".

Papa Baste er avbildet på alle barnehjem og dagsenter. Huayra Khasa er intet unntak. 

 Majorene (de som driver senteret, Major er en tittel i Frelsesarmeen) og tíaene (tantene) på senteret er veldig vennlige og de har forstått hvorfor jeg er der. Jeg hjelper selvsagt til med praktiske ting, men jeg er der i hovedsak for å prate med barna og kartlegge alle familiene og migrasjonshistoriene der. Allerede første dag fikk jeg intervjuet fire barn (dog noe av informasjonen er noe usikker da den kommer fra en 5-åring som ikke helt visste om han hadde 5 eller 10 søsken :P)

Barna er skjønne, de er lette å komme i snakk med og de syntes det var veldig spennende å få være med å tegne et ”familietre” av familien sin.

Jeg har gruet meg litt for måltidene på dagsenteret. Da jeg jobbet på barnehjemmet, Evangelina Booth, måtte vi alltid spise opp maten vår: suppe, hovedrett og dessert. Det var altfor mye mat og ikke alltid like godt… Her ble jeg overrasket over hvor god maten var, og hvor enkelt det var å si nei takk.

Jeg skal være på dagsenteret 30 timer per uke, 7,5 timer hver dag mandag til torsdag. Frelsesarmeen ønsker at frivillige er på sentrene 30 timer per uke, og jeg ønsket det selv også for å ha litt faste rutiner.

Første dagen på dagsenteret hadde de en ”vårfest” – en prinsessekåring. Jeg var så (u)heldig å få være dommer! Jeg syntes det var helt forferdelig å måtte velge ut en 3-åring som var finere enn de andre 3-åringene. Heldigvis var jeg sammen med to Majorer som så ut til å synes dette var like vanskelig. Det viste seg å være ganske ubetydelig likevel hvem som vant. Hun som vant skjønte lite av hva som hendte og alle de som ikke vant, smilte like  bredt, heldigvis.

Prinsessen som vant kåringen blir tildelt premie av majoren

...men hun forstod ikke så mye av hele opplegget...

Majora på Huayra Khasa sammen med to av prinsene. 

Til slutt, et lite avsnitt med funfacts fra Bolivia. Bolivia er et land fullt av tradisjoner som ikke har rotfeste, med andre ord, en god del overtro. I spanskstimen med Gladys fortalte hun meg om gravide kvinner i Bolivia. Hun fortalte meg at at i Bolivia kan ikke gravide kvinner strikke. Det betyr ulykke. Det kan medføre at navlestrengen surrer jeg rundt halsen og kveler barnet.  Hvis kvinnen får spesielt lyst på noe (som gravide kvinner ofte gjør), løper mannen byen rundt for å få tak i dette. Hvis kvinnen ikke får det hun har lyst på (som ses som en nødvendighet), kan det bety ulykke (=spontanabort). Om det er helt umulig å få tak i det som den gravide kvinnen vil ha, må hun ta litt sukker i håndflaten og slikke det av. Da blir alt i orden… :)