El regreso a León

Veien hjem fra Brasil ble lang og frustrerende. Etter to dager ekstra i Salvador, som for så vidt ble to kjekke dager, dro jeg til flyplassen. Litt trøbbel i innsjekkingen og noe forsinkede fly, som man må forvente i Brasil og med et brasiliansk flyselskap. Jeg sendte noen slemme tanker på de første flyturene, til de ekle folkene som robbet oss i Managua. De stjal hettegenseren min, og siden det er så dyrt med strøm i Nicaragua, har alle arbeidsplasser air-condition på fullt, fordi at der slipper de å betale for det. Flyet var med andre ord iskaldt. Jeg spurte fint om jeg kunne få låne et teppe, men den tåpelige TAM-verten sa at det fikk vi bare på nattfly. Jeg satt og frøs til nesa rant og neglene var blå…

Jeg hadde god tid i Miami, leste et par timer før jeg sjekket inn. Da jeg skulle sjekke inn hos Taca, viste det seg at TAM hadde gjort noen feil med de nye billettene mine og jeg fikk ikke sjekke inn. Kontoret til TAM var stengt og innsjekkingsskrankene åpnet ikke før flyet mitt var gått. Jeg var kasteball mellom to flyselskap i 2-3 timer, ringte et gratisnr til TAM i Argentina flere ganger. Til slutt fikk jeg en hyggelig dame i Taca-innsjekkingen til å ringe til TAM. Det var ingenting de kunne gjøre og Taca kansellerte mine billetter.

Jeg satte meg utenfor kontoret til TAM og ventet på at de skulle åpne. Jeg forklarte meg for n-te gang og følte at jeg fikk uttrykt min frustrasjon godt. Etter en stund fikk jeg en American-Airlines billett i hånden og en beskjed om å løpe til andre siden av flyplassen fordi innsjekkingen stengte om 15 min. Jeg fikk selvfølgelig noen ekle kommentarer om at jeg var seint ute med å sjekke inn og at det var problematisk for de. Jeg lot være å forklare meg.

Jeg kom trygt fram til Managua, der hadde Anna ordnet det slik at Marcelo kom og hentet meg.

Bagasjen kom ikke før dagen etter, med en ny skuffelse da jeg pakket ut: de nye skoene mine var stjålet. Klagebrev til Tam og AA er på vei…

Den første helgen tilbake i León, kom det ”Storabua” (folk fra Stord) til León. Venner av Anna som var på backpacking i Costa Rica tok turen helt opp til León for å hilse på. Glade og takknemlige var vi for det. Det var ikke så ille å returnere León etter påskeferien i Brasil, men nå er det snart eksamen og kjedelige lange lesedager, og da var det godt med litt nye innslag i hverdagen vår. Jone og Isak, hadde også med seg Adam og Romeo som de møtte i Costa Rica. Adam er fra LA og Romeo er fra Canada.

Utenfor hostellet, Bigfoot, hvor de bodde. Isak, Anna, Jone, Adam og Romeo.

Vi har hatt noen fine dager sammen med dem, samtidig som vi faktisk har funnet litt tid til lesing. Fredag var vi på konsert med en lokal gruppe, lørdag dro tre av guttene til Cerro Negro (vulkanen) for å sandboarde. Vi brukte dagen til å lese og å handle litt. På det fine supermarkedet i byen, ”La Unión”, møtte jeg på den samme jenta som tidligere tigget til seg penger til melk til premature babyen sin! Jeg ble så sint. Tror du ikke at hun spurte meg om akkurat det samme igjen? Der var hun, fremdeles uten babyen sin og spør meg om akkurat det samme som forrige gang. Hva tror hun at jeg er? Jeg ble så sint. Snudde meg rundt og gikk med raske skritt i motsatt retning…

Om kvelden dro vi ut til en øy utenfor Poneloya, og sjekket inn på et fint, avsidesliggende hostal, Surfing Turtle Lodge. Her venter vi på årer. Båten som skulle frakte oss over til øya, fikk nemlig motoren ødelagt litt tidligere på dagen, og vi måtte bli padlet over.

Men den som venter, venter ikke forgjeves :)
Jone med kameraet sitt. Happy face =)Over på andre siden kom en "hest" og en kjerre og hentet oss og bagasjen vår.
Anna var i kjempehumør da hun fikk stå på kjerra et lite stykke.
Om kvelden laget vi bål og grillings på stranden. En absolutt vellykket kveld!
Surfing Turtle Lodge, et nydelig hostal på en stor, øde strand...

Ja, planen var egentlig å surfe, men bølgene der denne helgen var døden. Undervannsstrømmene var også enormt sterke. Etter en kort dupp i sjøen, var det en treningsøkt å komme seg inn til land igjen. En liten skuffelse, men likevel en super helg. Helgen ble brukt til leking i sanden,…

...slappe av, slikke sol, ...
...chille (som er det samme som å slappe av),...
...grave ned Adam, amerikaneren i sanden. Dette var en veldig kjekk aktivitet. Spesielt fordi vi feilberegnet litt hvor vi begravde han. Plutselig kom en stor bølge som nesten skylte over hele Adam!
Det gikk bra. Amerikaneren overlevde. Heldigvis, for han er en av de oppegående, intellektuelle og gode amerikanerne.
...forsøk på undervannsbilder =P...
...bading,...
...stå på hendene,...
...sove,...
...lese og spille. Det glemte vi å ta bilde av.

Anna og jeg dro hjem på søndagen, siden vi har forelesninger på mandager… De andre ble igjen en dag ekstra.

Snille folk som arbeidet på hostellet og som sørget for at vi kom oss trygt til bussen.
Poneloya, nabostranden til Las Peñitas, hvor vi har studiesenteret.
Ettermiddagssol =)

Hjemturen var mindre morsom, og den minte oss på hvorfor vi ikke liker oss så veldig godt her.

Da vi kom på bussen satt det en ekkel mann rett over midtgangen for oss. Han satt og spyttet på gulvet. Anna mente at han var sikkert full, men vi skjønte at han måtte være syk eller noe. Det satt nemlig en dame og holdt rundt han og trøstet han. Aldri ville jeg gjort det samme om min mann var full og satt og spyttet på gulvet i bussen…

Jeg hadde ikke før sagt ”Jeg håper bare ikke at han spyr…” før han gjorde akkurat det. Anna som satt ytterst fikk spy på beina. Bussen ble så full som den kan bli og så utrivelig som den pleier å være, i tillegg til spy denne gangen.

Bak mannen som spydde, satt det tre ekle gutter. Tydelig beruset og tydelig ikke av samfunnets beste borgere. Han ene satt og snakket høyt om at alt var hvertfall bedre enn fengselet. Det var ikke bare vi som reagerte på disse guttene…

Han ytterste begynte å klype Anna i armen og i siden. Igjen og igjen. Anna ga uttrykk for at det ikke var greit uten å si noe eller å lage for mye oppstyr. Han ga seg ikke (som menn flest her, tror han jenter er objekter som man kan gjøre som man vil med). Til slutt var det en snill utenlandsk mann (turiist) som var menneskelig nok til å stille seg midt i spyklatten, mellom Anna og kjeltringen for å få han til å slutte. Idioten reiste seg og begynte å dytte i turisten og snakke høylydt. Flere ganger trodde jeg det skulle bli slosskamp på den korte turen inn til byen. Da vi gikk ut av bussen var guttene ekle nok til å sitte igjen til slutt, og de kunne ikke la være å ta i oss da vi gikk ut. Jeg kunne ikke la være å gi litt hardere igjen, selv om jeg vet så altfor godt at det aller beste er å ignorere. Vi er så temmelig leie av å bli betraktet som objekter…

Har så mye mer jeg gjerne skulle skrevet nå. Var veldig spesielt, på godt og vondt, å komme tilbake til León og Nicaragua. Et veldig spesielt land og en veldig spesiell by. Nå er det snart eksamen, og snart er oppholdet vårt slutt. Jeg gleder meg til det siste.

10 dager til eksamen. Er forberedt på å stryke og ta opp igjen til høsten, men hadde jo vært greit å stå i det minste. =P Dette studiet er virkelig ikke i min gate eller i mitt interessefelt. Mangler motivasjon og konsentrasjon og kjenner at jeg er litt likegyldig til hele greia.

I guess I am to blessed to be stressed… =)