Barra da Lagoa

I Florianopolis var vi 4 dager. Her bodde vi på et veldig bra hostel, Barra Beach Club i Barra da Lagoa. Anbefales på det sterkeste. Det var et veldig nytt hostell, drevet av en amerikaner og en fra New Zealand. Her ble vi kjent med mange interessante mennesker og hadde en kjempefin tid tross været. Det var for det meste overskyet, en dag med masse regn og litt sol av og til.

Hva gjorde du 7. des? Vi solte oss og drakk kokosmelk paa stranda =P
Paa verandaen. Legg merke til hengekoya bak =)
Vi hadde noen fine timer i bølgene. Fine bølger =) Første dagen hadde jeg en skikkelig flau tabbe i vannet. Hadde egentlig ingen planer om å fortelle om det, men tenker det er kjekt for dere der hjemme å ha noe å flire av i den mørke vintertida og julestrida… Jeg hadde plassert brettet mitt fint på stranda og skulle vise Tonje hvordan dette skulle gjøres. Stilte meg bak brettet hennes og ga henne ordre om hvordan og når. ”Padle, padle, padle!”, så ga jeg henne et push og sendte henne av gårde, vel uvitende om at en kanskje litt for lang leash lå surret rundt det ene beinet mitt… Der surfet Tonje med Marita hengende etter…

Hvertfall hadde vi tre fine dager med surf. Tonje hele tiden med dilla på sangen ”All I want for Christmas is my two front teeth…”. Og de har hun ennå I behold =)

Snart regnvaer...
Frokost paa hostellet...
... med denne utsikten!
Mathias fra Chile og Frederick fra Frankrike. Vi delte hytte med de. Mathias jaget faktisk en tyv som hadde sneket seg inn i hytta vaar den ene natten...
Dette kalte de "natural springs"...
...og saann saa tonje ut etter aa ha spasert langt om lenge for aa se disse "natural springs"...
Snorkelling classes? Hvem trenger det?


Vi må også nevne at vi ble kjent med den lokale sjokolademannen. Han gikk rundt i byen hver kveld og solgte sjokoladen som kona hadde lagt. Vi har egentlig ikke spist noe særlig med sjokolade, fordi den som med mye annen mat her, ikke er særlig god. Men denne sjokoladen var noe helt annet. Den kan faktisk måle seg med norsk sjokolade. Så i løpet av tre dager ble vi noen trofaste kunder. Siste dagen inviterte han oss hjem til seg. Vi fikk god pris på sjokoladen, og vi fikk møte Senora Sjokolade.

Fra Florianopolis hadde vi et nesten tårevått farvel med de gode vennene vi fikk der, med løfter om å holde kontakt. Derfra tok vi selvfølgelig buss, en skikkelig shabby buss uten noe mat eller noe særlig informasjon om noe som helst… Personale (ingen bussverter her) hadde rosa uniformer og forsto like lite engelsk og spansk som alle andre brasilianere. Dette har vært skikkelig frustrerende de få dagene vi hadde i Brasil. Jeg tør å påstå at spansk og portugisisk er som de skandinaviske språkene. Vi kan lett lese og forstå portugisisk, og hvis de legger godviljen til og snakker litt seint, så kan vi forstå. Men brasilianerne oppfatter vi som skikkelig barnslige som nekter å kommunisere med oss som kun snakker spansk.