Fredag 2. November
var Todos Santos – allehelgensdag i Bolivia. Jeg hadde spansktime med Daniel om
morgenen. Daniel er svært opptatt og stolt av kulturen sin, og han deler villig
sine historier når jeg spør.
Indianerne i Bolivia
tror at menneskene har to sjeler – den lille og den store sjelen. Den lille
sjelen er den som er tilstede når man drømmer. Hvis jeg drømmer om familie og
venner i Norge, har min lille sjel reist til Norge mens jeg sov og kommer
tilbake og forteller den store sjelen om det som hendte der.
Når den store sjelen
reiser, da dør kroppen. Men i løpet av de fem neste dagene, reiser sjelen rundt
for å besøke mennesker og steder den var glad i. Den døde kroppen skal ligge i
hjemmet i fem dager og ektefellen må være hjemme alle fem dagene i tilfelle
sjelen returnerer. Er ikke ektefellen hjemme, kan sjelen bli sint og lure på om
ektefellen allerede har funnet noen annen.
Etter fem dager skal
sjelen ha funnet tilbake til kroppen og kan da forlate kroppen for godt og
reise til den andre verdenen. Den døde kroppen kan da begraves.
Når kroppen har
kommet til den andre verdenen, vil den i løpet av de fem neste årene returnere
til den første verdenen på “de dødes dag” eller allehelgensdag. Derfor er dette
en fridag i Bolivia og dagen brukes til å besøke kirkegårdene og å lage mye god
mat – all den maten som den døde likte – og de inviterer venner og familie hjem
til seg.
Etter spansktimen
satt jeg og leste mens jeg lurte på hva jeg skulle bruke resten av fridagen på.
Kanskje burde jeg besøke kirkegården for å få et nærmere innblikk i hvordan
bolivianerne minnes de døde.
Så langt kom jeg
aldri. Utpå ettermiddagen fikk jeg en sjokkerende melding hjemmefra. Min kjære,
spreke, tøffe morfar hadde vært utfor en ulykke. Han ble forsøkt gjenopplivet,
men til ingen nytte…
Det var hummerfiske
og morfar var på vei ut i båten. Han hadde klaget på at han var svimmel den
siste tiden og hadde fått time på sykehuset for å utrede dette i januar. Da han
skulle i båten var det høyvann – så høyt at han har bært en benk bort til
baugen for å komme over i båten. Der har han sannsynligvis svimlet og/eller
sklidd, slått bakhodet i bryggekanten og falt i vannet og druknet.
Morfaren min var
verdens beste. Han tok meg med på tur til Nordkapp da jeg var 13 år og Israel
da jeg var 22. Han tok oss med på sjøen, lærte oss å fiske og trekke teiner.
Han var tålmodig, leken, raus og morsom. En slik morfar skulle alle hatt…
Jeg har nå vært
hjemme en uke for å følge verdens beste morfar til graven. Det var trist og
tungt, men en veldig fin begravelse og en fin uke for meg sammen med familien.
Med blandede følelser og i skrivende stund med litt mindre motivasjon til å
fortsette feltarbeidet, er jeg nå på vei ”hjem igjen” til Cochabamba…
·
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar