Evangelina Booth

Naa har vi kommet oss litt til rette her i Cochabamba.
Vi har faatt faste arbeidstider paa pikehjemmet, Evangelina Booth. Vi jobber fra 07.30-13.30 hver dag og fra kl. 18-21 paa mandag kveld.
Vi gaar ogsaa paa spanskundervisning tirsdag, onsdag og torsdag ettermiddag.

Paa Evangelina Booth er det 57 jenter fra 6 aar og oppover.
.
De aller fleste av jentene gaar paa skolen om ettermiddagen. Det er kun 2-3 stykker som gaar om dagen. I Bolivia kan de velge formiddag eller ettermiddag. Vi hjelper til med lekser, tannpuss (det er ikke alltid like enkelt…) og forberedelser til skolen.
Hver dag begynner med frokost. Baade for og etter frokost vasker de og rydder paa hjemmet. De har to okter med lekselesing mellom frokost og lunsj. Etter lunsj folger vi dem til skolen som ligger 3 min fra hjemmet.

Jentene er veldig disiplinerte og kjekke aa vaere med. I oktene som skal brukes til lekselesing, er det ikke alltid det som foregaar. Vi leser boker, lager spaa, leker litt og leser litt lekser.
De spor mye om Norge, og om hva ord er paa engelsk. Vi ble nemlig enige om at de laerer oss spansk og vi laerer dem engelsk. De tok veldig godt i mot oss paa Evangelina Booth. Ogsaa de eldste jentene er veldig vennlige mot oss. Jeg er med de ynsgte jentene som gaar i 1., 2. og 3. klasse og Kjerstin er sammen med de som gaar i 4., 5. og 6. klasse.

Majoren paa Evangelina Booth er veldig streng. Hun skal ha disiplinerte jenter paa hjemmet. Det er forstaaelig med 57 jenter paa et hjem. Noen ganger leker vi da vi egentlig burde vaert i klasserommene og gjore lekser. Hvis noen da roper ”La Majora!”, er alle paa plass paa et blunk. =) En dag laget jeg en spaa til en av jentene, Nicol. Hun har mistet begge fortennene, og bare en har begynt aa vokse ut. Hun spaadde meg. Jeg valgte farge og tall og da hun aapnet smilte hun lurt til meg og sa veldig fnisete ”La Majora”, og saa lo hun. Hun syntes heldigvis ikke at det passet saa godt til meg =)
Bortsett fra Majoren, er det en kokke, en assistent, en tante som ogsaa er laerer og noen laererstudenter som er innom av og til.
Jentene trenger mye kjaerlighet og omsorg, men de klarer seg stort sett veldig godt selv.
De vasker klaerne sine selv, pakker skolesekken, dusjer og kler seg. Alle er ogsaa med aa hjelper til med dekking av bord, rydding og vasking. Med hvite skolefrakker er det veldig godt gjort aa holde seg saa rene som de gjor!

Det er en glede aa faa vaere sammen med disse jentene hver dag. De er saa takknemlige for at vi er der, leker med dem, hjelper dem og klemmer paa dem. Hver dag leser en av jentene for maten, og hver dag takker de for ”Tia Kjerstin y Tia Marita”. De tegner tegninger og skriver brev til oss om hvor glade de er i oss =)

Bolivia er virkelig en annen virkelighet enn hva vi er vant til. Vi trenger ikke aa gaa langt for aa finne ut det. I Cochabamba er det mange mennesker ute i gatene, baade fattige mennesker som sniffer lim og tygger kokablader for aa holde unna sultfolelse og kulden, men ogsaa mer velstaaende mennesker. Tiggere og gatebarn er ikke et sjeldent syn.
Pikene paa barnehjemmet har heller ikke de samme oppvekstvilkaarene som oss, eller som er onskelig. De forste dagene kunne jeg ikke annet enn aa tenke ”Hvordan i alle dager kan noen levere fra seg disse jentene?”.
Etter hvert har det blitt lettere aa forstaa. Det er ikke like lett aa forsorge et barn om du er alene om omsorgen. Arbeidsledigheten er stor i Bolivia, og om du har arbeid er lonnen er liten og arbeidsdagen lang. De som jobber paa markedet eller har en egen butikk, kan jobbe fra tidlig om morgen til sent paa kveld. Noen har barn med seg paa jobb. Det kan for mange se lettere ut aa velge andre utveier.
En annen av pikene fortalte meg at moren bor i jungelen utenfor Cochabamba. Da jeg spurte om faren, sa hun ”Pappa er en tyv. Han er veldig slem!” Kanskje er hun velig heldig som faar bo paa pikehjemmet sammen med 56 andre sostre, som faar mat hver dag og som faar gaa paa skole.