En trist fortelling fra Nicaragua

Vi var i Granada et dogn. En kjempefin kolonialsk by litt sor for hovedstaden, Managua. Koselige gater og utsikt over Lago Nicaragua. Her gikk vi rundt og pratet om hvilke forventninger vi hadde til León, til studieoppholdet, til familien vi skulle bo hos ol.
Baseball er Nicaraguas nasjonalsport og de spiller over alt
Oss og Lago Nicaragua
Morgenen etter dro vi ti bussterminalen i ti-tiden. Det var en behagelig og fin buss i forhold til de vi har vaert paa tidligere i dette landet. Vi var de eneste turistene paa bussen. Satt i hver vaar verden med musikken vaar mens bussen ble fylt opp. Det kom bl.a en dame inn som stilte seg midt i bussen. Hun saa at Anna hadde en klokke paa seg og spurte hva klokka var. Senere da folk begynte aa gaa av bussen, kom hun bak og satte seg ved siden av oss.

Det horer kanskje med til historien at da vi var paa Ometepe, motte vi en skikkelig ekkel Nicaraguaner. Han var omtrent 65 aar og bodde naa i California. Han spokte med at han hadde kommet hit til Ometepe fordi det var to vakre jenter fra Norge her. Jeg orker ikke aa vaere saa hyggelig mot folk jeg synes er ekle, saa jeg var kanskje en smule avvisende. Hoflig, men ikke saa vennlig. Senere fortalte han meg at han syntes at jeg var en "unfriendly person".
Selv synes jeg ikke at jeg er en "unfriendly person", men jeg vet at jeg kan virke uinteressert og skeptisk naar jeg faktisk er det.

Hvertfall, denne dama paa bussen fra Granada. Hun begynte aa snakke om meg.Jeg tenkte at naa hadde jeg mulighet til aa snakke litt spansk og kanskje laere noe om Nicaragua. Dessuten vil jeg jo ikke vaere en unfriendly person som bare overser henne... Hun smaapratet om at det var varmt og litt om Nicaragua. Saann som saa mange gjor... Jeg spurte et sporsmaal om León, og hun sa at der var det varmt. Hun fortalte at hun studerte her og at det dit hun skulle. Hun hadde en bok om Mellom-Amerika som hun viste meg og jeg spurte om hun visste hvor et hostal laa (naer hvor vi skulle bo). Hun pekte et sted paa kartet og sa det var omtrent der, men at hun kunne vise meg hvor det var da vi kom til León. Jeg sa meg saann halvveis enig, og tenkte at det gjorde ikke noe siden vi likevel skulle ta samme buss.

Da vi kom fram til Managua, sa hun at skulle mote en studievenninne, som ogsaa skulle ta folge til León.
Siden vi hadde en del bagasje, tok hun den lille sekken min paa ryggen sin mens hun gikk. Jeg likte ikke at hun tok sekken min, men hadde bare aa folge etter. Saa hoppet hun inn i en bil og ropte at vi maatte skynde oss. Vi fikk ikke noe saerlig med tid pa oss til aa registrere hva slags bil det var, men antok at det var en kollektiv taxi, som er noksaa vanlig her i Latin-Amerika og som vi har tatt mange ganger for. Vi hilste paa sjaaforen og venninna, Carol som snakket i telefonen. Alt jeg fikk med meg, var noe om en bensinstasjon...
Vi begynte aa kjore og sjaaforen spurte hvor vi skulle. De svarte at vi skulle til León. Jeg ble litt overrasket, for jeg trodde egentlig at vi bare maatte ta en taxi til en annen bussterminal (da det ofte er flere bussterminaler i disse store byene), og kunne ikke helt forstaa at det skulle vaere billigere aa ta en kollektiv taxi helt til León, som er 1 1/2 kjoring fra Managua. Men det virket som hun som satt foran, som presenterte seg som Carol, kjente sjaaforen. Saa det kunne jo hende de fikk det billigere.

Paa bensinstasjonen stoppet vi og fylte drivstoff for vi kjorte igjen. Akkurat i det vi begynte aa kjore, kom en mann lopende og ropte etter taxi. Han sporte hvor vi skulle og satte seg inn da han fikk til svar at vi var paa vei til León.

Etter et par hundre meter gjenkjente Anna denne mannen. Han hadde vaert paa samme buss som vi, fra Granada.
Siden han satte seg ved siden av meg i bilen, hadde han hele tiden sittet foroverlent og sett ut av vinduet. Vi saa aldri egentlig ansiktet hans, kun capsen og klaerne. Naa gikk det opp for oss at vi hadde gjort noe veldig dumt. Slike historier har vi hort for. Disse folkene jobbet selvfolgelig sammen og alt dette var planlagt. Vennligheten de hadde vist oss, var selvfolgelig bare skuespill.

Jeg begynte aa lese alle skiltene og folge med hvor vi var paa vei. Sa til Anna at hun maatte gjore det samme. Jeg gjenkjente et skilt hvor det stod Masaya, som er paa vei tilbake til Granada, og ikke mot León. Jeg fortalte rolig til Anna at hun maatte se, og pekte paa skiltet.

Like etter, snudde mannen med capsen seg mot meg med hevet arm og kniv i haanda. I samme oyeblikk, reiste "Carol" seg og kom bak i bilen. De ropte at vi maatte lukke oynene og Carol satte seg paa fanget mitt. Mye mulig det var for at ingen skulle se gjennom frontruta hva som foregikk, da alle de andre vinduene var sotet.

De begynte aa rote gjennom sekkene vaare og tok alle verdisakene. De dro ut en av oredobbene mine ogsaa. De jublet og lo da de fant forskjellige ting av verdi, og kranglet litt dem imellom.
Vi ble fortalt at vi ikke fikk snakke sammen. De slo oss og kjeftet hvis vi snakket eller hvis vi saa.

De fant et SAS eurobonus kort i lommeboka mi og spurte etter kode paa kortet. Jeg sa at kortet ikke har noen kode. De slo og spurte igjen. Jeg forklarte at det ikke hadde noen verdi for dem, at det var et "flykort". Hvis vi ikke forsto hva de sa, slo de oss.
Anna hadde et mastercard som de ogsaa tok. Dette er egentlig kun et reservekort som Anna sjelden bruker. Hun kan derfor ikke koden paa kortet. Dette ville de ikke tro. De slo flere ganger og ba henne si koden. Naa hadde det kommet enda en dame inn i bilen som satt foran. Hun ropte at hun skulle drepe Anna. Da var jeg nodt til aa aapne oynene. Jeg saa hun holdt en kniv helt inntil magen til Anna. Jeg ble saa redd for at hun skulle stikke Anna i magen at jeg var nodt til aa sku vekk haanda og ropte noe om at hun faktisk ikke husket koden... Anna fikk til slutt aapne pcen sin og finne koden som hun hadde lagret der.
Siden floy de inn og ut av bilen, jublet, kranglet og telte pengene de fikk tatt ut.

Jeg snakket mye med mannen ved siden av meg. Bortsett fra at han hadde kniv, var han helt ufarlig. Han rorte meg aldri, slo aldri. Det var kun damene som slo og skrek. Spurte mange ganger om hvor lenge det var igjen, om de ikke bare kunne sleppe oss av, da de likevel hadde faatt alt de ville ha...
En gang spurte de Anna om hva hun hadde i den store sekken. Om det fantes pcer eller kamera der. Jeg kom paa at jeg hadde speilrefleks-kameraet mitt der, og det hadde jeg ikke lyst til aa gi fra meg. Saa jeg snudde meg mot muchachoen igjen og sporte om noe taapelig.

Etter omtrent 1 1/2 times kjoring, mye skriking, mange slag, mye jubel og mye grusom musikk, ble vi kastet ut av bilen. Vi var langt ute paa landsbygda. Akkurat der vi ble kastet ut, saa vi hverken hus eller biler. Bare fjell og marker. Vi omfavnet hverandre og begynte aa graate. Jeg kjente at jeg var saa sint paa meg selv for at vi hadde vaert saa dumme...

Det kom en mann ridende paa en hest. Vi fortalte hva som hadde skjedd og han fortalte oss at denne veien ledet til en hovedvei og at derfra gikk det en buss til León. Men det var langt. Vi begynte aa gaa...
Like etter kom en stor bil med tre menn. Vi stoppet bilen for aa sporre om vi kunne sitte paa lasteplanet. Naa hadde vi ikke noe valg; vi maatte bare stole paa de va motte om vi skulle komme oss til León. Da vi fortalte hva som hadde skjedd, gav de oss plassene sine inne i bilen. De kjorte oss til hovedveien og han ene tilbod oss til og med penger. Vi sa at vi hadde nok penger til aa komma oss til León. Anna hadde nemlig faatt en $20 seddel stappet i haanden da hun ble dyttet ut av bilen.

I veikrysset motte vi flere som va nysgjerrige paa hva som hadde skjedd. Vi ville egentlig bare dra til León, men de sa at vi burde snakke med politiet i Managua.
For vi visste ordet av det, hadde en av guttene ringt til politiet. I lopet av 30 min var det en motorsykkel med to politibetjenter der. De begynte aa sporre oss om alt mulig. Paa spansk... Haaplost...
De ville ha oss med til stasjonen i Managua. Jeg spurte hvordan da, for vi har ikke mer penger enn vi trenger til León og ville ikke bruke pengene paa aa tilbringe en natt i Managua. De sendte en bil, og vi tenkte at vi maa kontakte den norske ambassaden.

Litt kort fortalt, saa gikk resten av dagen til aa sitte paa et iskaldt kontor hos politiet og avgi forklaring minst tre ganger. De ringte ambassaden som vi fikk snakke med, og vi fikk kontakt med Kulturstudier i León som sendte en bil etter oss.
Deretter var det ut aa kjore med politiet for aa finne igjen de forskjellige stedene vi hadde kjort tidligere paa dagen. Politet fant forresten en penn og et bilde av broren til Anna paa stedet der de hadde kastet oss av.

Siden ble vi hentet paa politistasjonen av to snille menn og kjort trygt til León. Vi ble godt tatt i mot av folk fra kulturstudier og innlosjert i huset vi skulle bo.

Forst i morges fikk vi mote vertsfamilien som er veldig kjekke folk. Mer om det senere.

Vi er ikke noe stolte av denne historien. Tvert i mot. Det var dumt gjort, slepphendt og naivt. Jeg har hatt daarlig samvittighet for de der hjemme som har vaert redde for oss. For det var egentlig ikke saa ille. Det hores mye verre ut for dere der hjemme. Vi folte oss aldri truet paa livet, selv om tankene var der og opplevelsen var svaert ubehagelig. Da vi skjonte hva vi hadde gjort galt, skjonte vi ogsaa hva som ville skje. De tar alle verdisaker og penger, men legger igjen pass og alle papirer med vaare navn. De dreper ikke. Paa politistasjonen var taxiene linet opp. Politiet kunne fortelle at alle disse bilene var brukt til samme formaal. Det er registrerte taxier med skilt og nr paa dorene. Det skjer ikke bare med turister, men ogsaa med Nicaraguanere.

Eneste grunnen til at jeg poster denne lange detaljrike bloggen som roper min naivitet, er at andre kan laere av det. Vi er skeptiske og vi er forsiktige. Men etter aa ha reist mye begge to, uten aa ha vaert borti noe lignende, har vi kanskje blitt litt for slepphendte... Aldri stol paa fremmede...

Vi mistet mye. Materielle ting som pcer, kameraer, mobiltelefoner, iPod og mye penger. Vi mistet ogsaa alle bildene vaare og jeg mistet oppgaven min. Mye av dette kan erstattes og vi har hort flere fortelle oss at vi var heldige. Vi er uskadde og trygge, vi er en daarlig opplevelse og viktig erfaring rikere. Vi motte fem av de stygge menneskene i Nicaragua, men etterpaa har vi motte saa utrolig mange flere gode mennesker.