Back in Bolivia

Fra Salta dro vi nordover mot Bolivia. Enda en buss. 8 timer denne gang. For så vidt en grei buss, men vi ble vekket kl 4 på natten for å bytte buss. Da vi kom til Villazon, som er grensebyen mellom Argentina og Bolivia, måtte vi krysse grensa til fots. Denne byen er som en hvilken som helst fattig by i Bolivias høyland, med indianerbefolkning. De sjekket kun passet vårt. Ingen stilte oss noen spørsmål om hva vi hadde i bagasjen eller hva vi skulle i Bolivia. Kanskje litt verre å reise andre veien? Det er liksom ikke så farlig med Bolivia.

Over på den Bolivianske siden, fikk vi vite at neste buss til Tupiza (vi var på vei til Uyuni og saltørkenen) ikke gikk før om 5 timer. Sammen med fire gutter fra australia, ei jente fra England og et par fra Danmark, ble vi enige om å ta taxi videre. Dette var ikke så dyrt, og da kunne vi fremdeles nå Uyuni samme dag. Trodde vi. Etter 2,5 timer på en dårlig, humpete vei, som skal bli bedre innen 3 år (…) ankom vi Tupiza. På bussterminalen der sto alle å ropte (som de alltid gjør på bussterminaler i Bolivia) ”Uyuni, Uyuni!”. ”Ja, vi vil reise til Uyuni!”. -Ikke en eneste buss før kl 10 neste dag. Jeg var nesten sjokkert. Hvor enn en går i Bolivia, kan en finne en buss som går dit du skal innen 2 timer, og det er alltid ledige plasser. Selv om du skal ta en internasjonal buss til Peru eller Chile, vil du få en plass innen en par timer. Men her i denne byen, rett ved grensa til Argentina, hadde de en buss om dagen!

Vi fant oss til rette på et hostal, catchet opp med de andre, booket en tur til Salar de Uyuni (som senere samme kveld ble kansellert), og gikk for å ta ut penger. Surprise! Det er ingen minibanker i byen! Vi måtte stille oss i en kjempelang kø for å ta ut penger, en kø som virkelig ikke beveget seg. Så vi gikk å spiste lunsj før vi gikk tilbake. Banken stengte kl 16 og dette var eneste plass å ta ut penger. Jeg begriper ikke at folk her finner seg i det. Stå i kø i flere timer for å ta ut penger… Jeg hadde demonstrert utenfor borgermesterens hus og forlangt en minibank i byen…

Tonje bakerst i koen i banken, veldig frustrert.
Der ingen skulle tro at nokon kunne bu...Orken i Bolivia

En natt i Tupizu og på en ny buss, siden turen til saltørkenen ble avlyst. Nå måtte vi bare komme oss på bussen til Uyuni. 8 timer på en shabby, stinkende boliviansk buss. Jeg har aldri vært i denne delen av Bolivia før, men jeg har vært litt rundt omkring i Bolivia, og aldri har jeg busset lengre strekning på en så humpete og farlig vei. Dere hjemme vil nok ikke vite om det, men vi overlevde og kan si med sikkerhet at vi aldri vil krysse grensa mellom Bolivia og Argentina igjen. Gleden var stor da vi nådde Uyuni i kveld og fikk booket en tur til Saltørkenen =)
Nå er vi altså i Bolivias høyland, sør i landet. Det kjennes på den tunge pusten, den dempede matlysten, neseblod og til tider litt tette hoder. Vi har gjort et stort nummer av å drikke mye vann og tygge kokablader til den store gullmedalje for å slippe å spise Sorochi-piller som er mot høydesyke. De ser ut som skikkelige matrix-piller. Det interessante med piller og apoteker i Bolivia er at du nesten får kjøpt piller i løs vekt, uten bruksanvisning eller innholdfortegnelse. Vi tenkte vi skulle være føre var og spurte etter pillene i Argentina. Da fikk vi til svar at disse pillene var ulovlige i Argentina, de fantes kun i Bolivia. Interessant…

Bolivia er en kjempekontrast i forhold til nabolandet, Argentina. Dette har vi prøvd å formidle til noen av våre australske følgesvenner et lite stykke på veien. F.eks ikke spis salat. Det første de gjorde var å spise salat… Vi kunne ikke for aa haape paa at de fikk kjenne det litt i magen da de skulle ut i Saltorkenen i 4 dager =P Maten og bakteriene her er ikke til aa spoke med. Heldigvis vet vi hva vi snakker om, hva vi kan spise og ikke spise, saa vi har klart oss veldig fint =)